Hvordan vil kunsten se ut i fremtiden? Vil det finnes kunstobjekter slik vi kjenner dem i dag? Miljøutfordringene vil gjøre det nødvendig å nedskalere og resirkulere materialbruken i kunsten, hevdes det i Fragments from 2084 – episode I av Pelin Tan og Anton Vidokle, ett av verkene i den nye triennalen «Bergen Assembly – An Initative for Art and Research». Også i katalogteksten Our Literal Speed fremmes påstanden om at kunstmarkedets tradisjonelle vareproduksjon vil forsvinne. I fremtiden vil kunsten virke i opposisjon til kommersielle og institusjonelle krefter og utvikle gester i relasjon til samfunnets sosiopolitiske utfordringer, der vi som tilskuere utsettes for tilfeldige eksperimenter, frivillig eller ufrivillig.
Dette er av noen av fremtidsspekulasjonene som svirrer rundt i Bergen Assemblys flertydige satsning som har fått tittelen Monday Begins on Saturday. Men heller enn å svare på spørsmålene, åpner utstillingen for interessante utforskninger av de utopiske visjonene som preger avantgardene, ikke minst under Russlands revolusjonære fortid da man forsøkte å etablere et kommunistisk samfunn. Også den kalde krigens rivalisering om verdensrommet på 1960-tallet utløste en ny satsning på forskning, teknologi, og nye utopiske visjoner. I en rekke «utgravingsarbeider» dokumenterer og undersøker verkene hvordan kunstens egne, utopiske idealer stadig bryter sammen for å oppstå i nye forkledninger i ulike tidssoner og kontekster.
Konseptets forskningsagenda
Formidlingskonseptet består av en publikasjon, en serie utstillinger i Bergen sentrum og ett symposium som gikk av stabelen under åpningen siste helg i august. Tittelen og konseptet er stjålet fra den sovjetiske science-fiction romanen Monday Begins on Saturday (1964) av Arkadij og Boris Strugatskij, hvor et forskningsinstitutt er så besatt av å finne en løsning på menneskehetens streben etter lykke, at tid og materielle goder mister sin betydning. Strugatskij-brødrenes fiksjon er gjennom en dialektisk tilnærming overført til de ulike utstillingsstedene (Kode 1, Kode 4, Bergen Kunsthall, Knipsu, Rom 8, Entree, Visningsrommet USF, Galleri 3,14, Østre, Bergen Skolemuseum og Bergen Kjøtt). Galleriene er slik blitt omgjort til «forskningsinstitutter» som undersøker kunstens forskningspotensial for å få oss til å forstå, se og delta i ulike former for mer eller mindre vellykkete utopier.
Denne første Bergen Assembly gir samtidig en forbindelse til norske forhold, og en mer leken spekulasjon omkring «lykkelandet Norge» og det som i infobrosjyren omtales som «den allestedsnærværende og samtidig uhåndgripelige ideen om kunstnerisk research». Et begrep som har vært gjenstand for nitidige diskusjoner og utredninger angående hvilke krav som bør kvalifisere til denne benevnelsen kontra vitenskapelig forskning. I Norge ble den kunstneriske doktorgraden innført ved kunsthøyskolene for 10 år siden. Programmet koordineres og ledes, ja fra nettopp Kunsthøgskolen i Bergen.
Kuratorenes russiske bakgrunn og internasjonale orientering
I denne første utgaven av Bergen Assembly er fragmenter fra Russlands ideologiske og vitenskapelige fortid, og kanskje også samtid, slik forflyttet til Bergen, i konkret og overført betydning. På hvert eneste galleri henger en elektronisk klokke og på gulvet en grønn plante, obligatoriske rekvisitter på et hvert byråkratisk kontor i det tidligere Sovjetunionen. De to russiske kuratorene Ekaterina Degot og David Riff forsøker slik å forbinde en nostalgisk sosialistisk utopi med en lokal (Bergen) kunstvirkelighet. Begge er høyt profilerte kunstaktører som blant annet underviser ved Rodchenko School of Photography and Multimedia i Moskva. Deres kompetanse på den russiske og internasjonale kunstscenen er høy: I 2000 publiserte for eksempel Degot boken Russkoe iskusstvo xx veka (Russisk kunst i det 20.århundre), en bok som så med nye og friske øyne på den russiske kunstens historie og utvikling fra den abstrakte kunstens «fødsel» med Kandinskij, avantgarden til den gryende postsovjetiske kunsten i nåtiden med Oleg Kulik og Olga Tsjernisjeva som fremtredende representanter.
Spesielt Tsjernisjevas poetiske realisme har lenge interessert Degot, og hun er en av de mange russiske «forskerne» som er med i Bergen. Andre sentrale navn er Boris Groys, Dmitrij Gutov, Anton Vidokle, Ilja & Emilia Kabakov, Jurij Leiderman & Andrej Silvestrov, Chto Delat og Pavel Pepperstein, som alle deler en postsovjetisk geopolitisk og kulturell historie.
Forskning i filmformat
Ruten som oppstår mellom visningsstedene gjennom Bergen by skaper dynamikk og tilfører satsningen et storstilt biennalepreg. I likhet med på andre internasjonale biennaler blir man utstyrt med kart, brosjyrer og katalog av hjelpsomme assistenter. Hvert visningssted presenteres som et fiktivt forskningsinstitutt med titler som Institute of Tropical Fascism, Institute of Lyrical Sociology og Institute of Love and the Lack Thereof. Men i blant oppleves det som irriterende at ideen og titlene på de fiktive instituttene er bedre enn kunsten som materialiseres der. Spesielt problematisk er de mange filmene av varierende kvalitet og lengde. Det fremstår ikke alltid som like klart hvordan de er tenkt å bygge opp under utstillingens overgripende narrativ.
I Bergen Kunsthall er det de mange sosialistiske sci-fi filmene som slår an tonen i gallerirommet som her er forvandlet til Institute of the Disappearing Future. Et institutt som er godt gjennomført i forhold til innhold, sammenstilling av objekter, installasjoner og filmverk. At filmen gjennomgående favoriseres som medium for kunstnerisk forskning skyldes blant annet Lenins favorisering av filmen som kunstart, ifølge Degot og Riff, men også deres interesse for tidsbasert og tidsintensiv kunst. Men Lenin foretrakk filmen fordi han mente den nye populærfilmen egnet seg best til å bevege massene, altså som et propagandamedium. Å møte film etter film i utstillingsrommets white cube er noe annet enn en singulær opplevelse i en mørk kinosal.
Kuratorene er selvfølgelig klar over dette, men insisterer på å prioritere de filmatiske fortellingene som en motstrategi til alt som er lettvint og spektakulært. Man tar seg likevel i å savne en mer «borgerlig» formal, forskningsbasert kunst i triennalen i kontrast til det narrative metagrepet. Tidlig på runden så jeg Ane Hjorth Guttus fine film Untitled (The City at Night), 2013. Intervjuobjektet forteller her hvordan hun har laget hundrevis av rutenettbaserte tegninger for et privat arkiv, som en stille protest mot kunstsystemet og den indifferente holdningen hun ofte observerte betraktere har til verket og kunstnerens anstrengelser. Stemmen fulgte meg og ga meg dårlig samvittighet der jeg vandret sammen med andre tidspressede triennalegjengere, hastende fra film til film uten tid til å se eller oppleve filmene fra begynnelse til slutt. For flere var verdt å få med seg, som Jan Peter Hammers Tilikum (2013), Chto Delats Fragment for a Border Musical (2013) og den utrolige filmen av Josef Dabernig Hypercrisis (2011), fra en forlatt bygning i Armenia som i sin tid fungerte som rekreasjonssted for privilegerte, sovjetiske kulturarbeidere.
Den tapte utopi og dagens situasjon
I Institute of Pines and Prison Bread på Østre henger utvalgte «research photographs» av konstruktivisten Aleksandr Rodsjenko (1891-1956) tatt i Karelen i 1933. Fotografiene dokumenterer Stalins gigantiske inhumane prosjekt med å forbinde de nordlige grensene av Sovjetimperiet med Moskva, men er samtidig finurlige observasjoner av teknologiens inngrep i naturen. I Assembly fremstår Rodsjenko som en viktig historisk påminnelse om den frie kunstens stadig truede posisjon i samfunnet. I 1934 ble den historiske avantgardens utopiske prosjekt avskaffet for godt med innføringen av Stalins sosialistiske realisme.
Utopia betegner det perfekte samfunn der alle bidrar til fellesskapet, og kunnskap og visdom dyrkes, slik som i Thomas More’s Utopia fra 1516. Det sovjetiske samfunnet forsøkte å realisere en kommunistisk utopi. Ustillingen spiller opp til en refleksjon om tilsvarende norske utopier. Flere verk tematiserer hvordan det norske sosialdemokratiet har vunnet i kampen mot mer ytterliggående bevegelser og utopier, men befinner seg i en situasjon i dag der stadig nye utopiske selvforståelser må avsløres og demystifiseres. Degot og Riff ble underveis i triennalearbeidet opptatt av hvordan den norske stat og Bergen kommune bevilget penger til kunst og til kunstnerisk forskning. I katalogteksten undrer de om ikke Norge er det sosialistiske landet, spesielt sett i motsetning til dagens Russland, der kunstens sosiale funksjon for lengst er smuldret bort.
Bergen Assembly reiser dermed spørsmålet om den norske velferdsstaten representerer en europeisk utopi som tilhører den nære fortid, eller også fortsatt er den fremtiden vi må drømme om. Kunstens rolle og forhold til utopiene utforskes, men reiser også en rekke spørsmål: Kan den forskningsbaserte kunsten overskride samfunnsutviklingen, eller vil den stagnere i tråd med den postfordistiske økonomien og bare bli nok en vare på kunstens samlebånd? Troen på at veien for kunsten går gjennom forskningen er problematisk. Dette antyder også kuratorene med sin dialektiske og ironiske bruk av Strugatskijbrødrenes roman, der en utopisk forskningsatmosfære er sikret gjennom Sovjetstatens utømmelig offentlig støtte til kunstproduksjon og et konstant voksende byråkrati. Den frie, autonome kunsten synes å være et uoppnåelig mål og innfris ikke en gang i den sosialistiske utopien.
Bergen som kunstby
For en by er det å arrangere en triennale som dette, å invitere verden til seg. Et annet viktig motiv er å bli synlig for omverdenen. I sin takketale under åpningsdagene fremholdt kulturbyråd Gunnar Bakke viktigheten av den internasjonale kunstens tilstedeværelse for å videreutvikle «byens internasjonale infrastruktur innen samtidskunst». Det kan høres utopisk og nesten truende ut når Bergen Kommune vil gjøre byen til «Norges kulturhovedstad». Og det stopper ikke der; i kunstplanen som ble vedtatt i kommunestyret for årene 2008-2017 heter det at Bergen skal bli den mest spennende og nyskapende kunstbyen i Norden! Det var den borgerlige fløyen med Gunnar Bakke og tidligere kulturbyråd Henning Warloe som fikk tidligere direktør for Bergen Kunsthall, Solveig Øvstebø, med på laget i utviklingen av planene for Bergen Assembly. Realiseringen av denne første triennalens «forskningseksperiment» oppleves både som fascinerende og problematisk i sin uvilje mot å gjøre seg tilgjengelig for et bredere publikum. Kuratorenes intellektuelle og kreative konsept fremstår imidlertid som noe av det mest interessante i landet for øyeblikket. Monday Begins on Saturday kan ses som en spisset opposisjon til kommunens mer populistiske ideer om å sette Bergen på kunstkartet. Utforskningen av triennalekonseptet bør ideelt sett beskyttes for allmenne populistiske og markedsstrategiske formål. Ambisjonen om at Bergen nå skal kunne sette agenda både for den lokale og internasjonale samtidskunsten forblir nok likevel en utopi.
