Yes, Master!

Rett før sommeren omtalte Tommy Olsson Damien Hirsts kuer på Astrup Fearnley-museet som et jævla mesterverk. Vi kunne ikke dy oss, og ba ham om å utdype sitt syn på mesterverk-begrepet.

Kunstverkets status, 1

Rett før sommeren omtalte Tommy Olsson Damien Hirsts kuer på Astrup Fearnley-museet som et jævla mesterverk. Vi kunne ikke dy oss, og ba ham om å utdype sitt syn på mesterverk-begrepet. Her er svaret, med eksempler fra billedkunst, musikk og bøker.


Det skjedde rett før sommeren at jeg i en tekst om Damien Hirsts utstilling på Astrup Fearnley omtalte Mother and child divided som et mesterverk – ja et JÆVLA mesterverk til og med. Hva var det som gikk av meg? Hva tenkte jeg på? Sånt gjør man da ikke. På skolen har vi tross alt lært at det ikke finnes noen mesterverk. Det er en del av et håpløst foreldet kunstsyn, det vet jo alle. Det tok heller ikke lang tid før folk i min nærhet begynte å påpeke dette for meg. Som om det var noe jeg ikke visste. Like forbanna tenker jeg på visse arbeider som mesterverk. Ikke så mange, men nok til at det blir litt foruroligende. Og for mange til at det går an å avfeie. Spørsmålet er jo om det bare handler om personlige favoritter, og altså er en helt subjektiv sak, eller om det faktisk finnes verker som transcenderer seg selv og lyser med en knusende selvfølgelighet, liksom på et annet plan enn resten. Verker som ingen klarer å argumentere mot. Eller om det som avgjør rett og slett handler om god timing, det vil si, rene tilfeldigheter! .

Problemstillingen ble plutselig aktuell i og med at Morgenbladet lanserte sin «Kanon etter Munch» for en tid siden. Det finnes ingen mesterverk på den listen. Dagen etter ble jeg spurt om å komme med en mot-kanon. Det finnes ingen mesterverk på den heller, men ett verk forekommer på begge listene; Kjartan Slettemarks Av rapport fra Vietnam – nesten et mesterverk, men jag mistenker at dette først og fremst er et utslag av en utrolig god timing. 1965 var en veldig annerledes tid. Det er vanskelig å forestille seg at en samtidig versjon («Av rapport fra Irak», anyone?) skulle taes imot på lignende måte.

I visse tilfeller er hele kunstnerskapet et slags mesterverk; Jackson Pollock er guddommelig hele tiden, selvom verker som Blue Poles og Lavender Mist regnes som høydepunktene. For et par måneder siden sto jeg på Guggenheim i Venezia og gapte foran Harbour and Lighthouse, en akvarell av et landskap datert «ca. 1934 – 38». (Forøvrig en av de minst presise dateringer jeg har sett.) Det var like før jeg begynte å grine. Det er ikke noe spesielt med den, annet enn at den er laget av en meget ung Pollock, og at det som skal komme allerede antydes litt i linjene; som om man kan ane at fargespruten snart skal falle som voldsomt regn over det rolige og bedragerisk stille landskapet. Noe mesterverk er det ikke, men det forhindrer ikke at det rister en litt bare ved å være så typisk. Har ikke alle en sånn akvarell liggende fra da man som ung var ute med tegneblokk og fargepenner og rett og slett trente? Eller var helt overbevist om at Van Gogh-metoden var den eneste riktige?

Og er ikke Jackson Pollock i en viss grad å anse som landskapsmaler der fargen virvler omkring ham? Er ikke de blå pålene egentlig trær med et massivt løvverk? Og er ikke Lavender Mist en veldig frodig busk i et øyeblikk når solen treffer den fra rett vinkel? Man bør ta ham på alvor når han i intervjuer stadig gjentar at han har full kontroll og at veldig lite skjer tilfeldig, og at når det skjer så er det fordi han velger at det skal skje. Kanskje det er innbilning og etterkonstruksjon, men det virker som om Pollock på et avgjørende øyeblikk gikk inn i en symbiose med sitt arbeide, og at det kanskje er hva som skal til for å skape et mesterverk?

Tankene går til et annet amerikansk eksempel. For snart 25 år siden var det et eller annet geni med latent IQ som mente det var en utmerket ide å la Johnny Thunders opptre i det på den tiden utrolig populære programmet «Måndagsbörsen» på svensk TV. Man overså helt at Thunders var en notorisk junkie som hadde for vane å bryte opp medisinskap på flyet når abstinensen satte inn, og at han hadde en spesielt dårlig kveld når denne opptredenen skulle filmes. Redaksjonen var i sjokk. Innslaget ble ikke vist. Først noen dager senere ble det tatt fram i en tv-debatt som et avskrekkende eksempel. Jeg har nylig sett innslaget igjen, og det som foregår er ytterst merkelig. En Johnny Thunders med tilnærmet overdose raver inn på scenen mens det heller ikke helt upåvirkede bandet spiller hjelpeløst og monotont på grensen til total kollaps. Åpenbart uvitende om hvor han befinner seg stuper han inn i en gjeng yngre kvi! nner ved scenekanten, som en selskapssyk julebordsfeirende som har hengt for lenge i baren og ikke lenger kan komme seg hjem fordi bena har sluttet å fungere; «There’s so many girls here tonight» snøvler han inn i mikrofonen før han går i gulvet, faller hodestups fra scenekanten, kryper opp igjen på alle fire fram til gitaren og plugger den inn i forsterkeren med en rungende feedback.

Det er her det merkelige inntreffer, han slår en akkord – og det lyder fantastisk. Så løsner gitarremmen og gitaren går i bakken – det lyder også helt fantastisk, og i sinne løfter han den opp i halsen og gir den et spark over strengene – og det lyder fremdeles helt jævla fantastisk. Hvordan i helvete går dette egentlig til? Det lyder aldri så bra når jeg sparker en gitar. Det som hender er rett og slett noe overjordisk, og det fortsetter på samme måte; hva han enn gjør med gitaren så lyder det helt utrolig bra. Hvor dysfunksjonell han enn er på alle andre måter – og han er virkelig ekstremt langt ute – gitaren lyder hele tiden sinnsykt inspirert. Men noe mesterverk kan man vel strengt tatt ikke snakke om, selv om de ujevne fragmentariske dokumentene han har etterlatt seg er fascinerende i seg selv. Symbiosen mellom mann og verk er i alle fall ubestridelig; jeg ser ingen annen forklaring.

Om vi skal dra oss litt nærmere hjem, og med fare for å være inhabil (ho-hum!); Demon Box av Motorpsycho er uten tvil et mesterverk. Oppfølgeren Timothys Monster er på alle måter en bedre plate, men den er ikke et mesterverk. Motorpsycho har fortsatt med å gi ut fantastiske plater, noen ganger til og med med en uttalt ambisjon om å lage et mesterverk. Like forbannet er det noe som skjer på den doble Lpen fra 1993 som ikke lar seg bortforklare. Som om den utgjorde selve fundamentet for alt som skjer senere. Det er selvfølgelig bare spekulasjopn fra min side, men jeg innbiller meg at det er akkurat det som skjer; alle delene faller på plass. Bandet stanger mot alle tenkelige influenser – mange – og en uforutsigbar mørk collageaktig vev brer seg ut; hvert eneste spor lyder som et helt annet band enn det forrige. Det er også her Helge Steen innlemmes i bandet på electronics, med alle de uforutsigbare vendinger i musiken det medfører. Eller er det kanskje entusiasmen som avgjører? Eller at platen lever opp til sin tittel? Ikke faen vet jeg, men jeg hører fremdeles på den ! med jevne mellomrom. Den eldes ikke.

Jeg gikk meg selv litt etter i sømmene og undersøkte om jeg har skrevet ordet «mesterverk» før. To tilfeller; i en tekst om Pasolini fra 2000 omtaler jeg Theorema som et mesterverk, og fortsetter med å skrive om Saló. Dette er selvfølgelig helt feil; Saló er mesterverket, og det visste jeg jo allerede da, men jeg har en historie med Theorema, den ligger meg rett og slett nærmere, åndelig sett. I 2000 var det avgjørende, ikke i dag. Jeg merker øyeblikkelig at jeg vegrer meg litt her, har ikke lyst til å utdype det akkurat nå; jeg har skrevet om den jævla filmen to ganger allerede og er ikke i form til å være fanatisk. Ikke i kveld. Jeg var fanatisk nok på lørdag, med de vanlige katastrofale følgene som en knusende logisk konsekvens.

Det andre tilfellet er Farhad Kalantarys Tea house – men der reserverer jeg meg mot ordet på prinsipielt grunnlag; jeg går så langt som å si «nesten» – og når jeg tenker etter virker det riktig.

Spørsmålet er jo om man egentlig trenger mesterverk? Har jeg ikke i grunnen et mer pasjonert forhold til ting som ikke er perfekte? For noen uker siden påsto en student at han hadde bestilt brenningen av to av landets mest ettersøkte og savnede mesterverk og at han etterpå hadde blandet inn asken i gipsen sin. Naturligvis står det øyeblikkelig folk i kø for og breker om at det er genialt. Naturligvis står det folk på den motsatte siden og mumler om dødsstraff. Selv tenker jeg bare at det må være fatalt å stigmatisere sin karriere på et så tidlig stadium. Men var det virkelig DET vi skulle ha mesterverkene til? Problemstillingen får meg til å svinge frustrert mellom mine ytterpunkter som en she-male med nysveiset kyskhetsbelte; til å begynne med kan jeg ikke helt definere hva det er som utgjør et mesterverk; og ikke faen vet jeg hva de skal være godt for heller. Men jeg mistenker at det handler om den slags arbei! der som legger listen litt høyere for resten av oss. Noe å strekke seg etter, i en verden der man stadig motarbeides av faktorer utenfor ens umiddelbare kontroll. For øyeblikket sliter jeg for eksempel med en sta influensa. Jeg blir oftere forkjølet etter at Dagfinn Høybråten begynte å bry seg om min helse. En omtanke jeg før eller senere må forsøke å unnslippe, om jeg ikke skal returnere tjenesten og gjøre noe med hans helse i gjengjeld. Kanskje jeg skal tenne på gubben og blande asken etter ham i oljefargen? I så fall tipper jeg at flere enn de ultraliberale kommer til å skrike genialt. Jo, det virker som en god ide. Jeg blir riktig munter av å tenke på det, men det forandrer ikke faktum; jeg kommer til kort når det gjelder å fastslå noe som helst definitivt om mesterverk. Og forsøk selv å gjøre det mens telefonen ringer non-stop og posten vokser metervis med regninger og trusler; selvfølgelig henfaller jeg til krf-bashing og pro-smoking; det gjør jeg nesten alltid når jeg slapper av og lar tankene løpe fritt mens jeg egentlig befinner meg under press. Ikkerøkere lukter svette! Å kysse en ikke-røker er som å slikke en sykehusvegg. Cigg er sexy! Røyking moltvirker hull i tennene! Propaganda er farligere enn kreft! Gjenopprett det sosiale Norge! Curse go back!

Men når jeg forsøker å samle meg glir det fra meg; plutselig kan jeg ikke komme på et eneste godt eksempel på mesterverk. En gang på 80-tallet, alltså i forhistorisk tid, når jeg gikk det første året på akademiet, befant jeg meg på skolereise i Berlin med en ivrig medstudent som insisterte på å henge rundt på et museum i flere timer for å se på Rembrandt. Rembrandt laget som kjent nesten bare mesterverk. Og det hadde vel min ambisiøse medstudent kunnet få lov til, om det ikke var for at at han hadde den eneste nøkkelen til hotellrommet og nektet å gi den fra seg.

«Men for helvete», mumlet jeg dystert foran utsiktene til enda en ødelagt ettermiddag, «Det er jo for faen bare en masse gamle jævla bilder, kan vi ikke gå og ta en øl i stedet?». Den knusende blikket av total disbelief han ga meg som svar har jeg aldri helt kunnet riste av meg. Dagen før hadde jeg spandert uutholdelige timer inne på det tyvende århhudrets mest pompøse antiklimaks av en utstilling – den hinsides enhver fornuft blygrått livsledefremkallende Zeitlos, så trist at man nesten var tvunget å ha med seg inhalator – også dette på grunn av nøkkelen. Tro meg, jeg har hatt et hardt liv, unødvendig hardt, så mitt perspektiv på mesterverk – eller hva som helst – er litt skjevt og uberegnelig.

La meg avrunde og oppsummere med et par eksempler:

Bøker:
The Atrocity exhibition, JG Ballard; Bibeln (Den svenske utgaven fra 1914 eller King James versjon); Avløsning, Tor Ulven; Naked lunch, William S Burroughs; Lazy, Peter Sotos; Inferno, August Strindberg, Solaris korrigert, Øyvind Rimbereid; Lipstick traces, Greil Marcus.

Kunst:
General View of the Island Neveranger, Adolf Wölfli; Guernica, Pablo Picasso; Elegy to the Spanish republic, Robert Motherwell; Lommefitte, Marit Victoria Wulff Andreassen; Etant Donnés, Marcel Duchamp; Coyote, Joseph Beuys.

Musikk:
Wriggle like a fucking eel, Whitehouse; Fish from Tahiti, the 012; Dot Dash, Wire; Helikopterquartette, Karl Heinz Stockhausen; Outer spaceways inc, Sun Ra; Musique Mechanique, The Carla Bley band; Symphony #14, Dmitrij Schostakovitch; War, Burzum; Der Futura, Magma; Sex dwarf, Soft Cell; Gustav Wasa was a fucking rebel, The Nykels; A love supreme, John Coltrane; TV Eye, The Stooges; Belsen was a gas, Sid Vicious; Wave of mutilation, The Pixies; I wanna be sedated, Ramones.

Comments (41)