Forrige utgave av Bergen Assembly fremsto med sine tre parallelle programmer spekket med deltagelsesbaserte og diskursive begivenheter, strukket ut over et helt år, ganske diffus og uspektakulær. Lokal forankring og omstendelige kreative prosesser var prioritert på bekostning av en mer umiddelbar og helhetlig ramme.
Til å lose i havn neste utgave i 2019, har kunsttriennalen utnevnt Hans D. Christ og Iris Dressler, ledere av Württembergischer Kunstverein i Stuttgart. I pressemeldingen heter det at Bergen Assemblies (merk flertallsformen) 2017-19 vil bli «et åpent, kollektivt og desentralisert prosjekt som skal foregå i form av workshops, samlinger og aktiviteter […] og kulminere i en rekke offentlige arrangementer». Oppskriften høres kjent ut.
Bergenstriennalen har utspring i konferansen To Biennial or Not to Biennial i 2009, som satte seg fore å diskutere biennalen som fenomen. Konferansen ga startskuddet til en triennale viet det eksperimentelle og selvproblematiserende. For den første utgaven i 2013 var ledemotivet kunstnerisk forskning. Kuratorteamet, bestående av Ekatarina Degot og David Riff, opprettet en rekke fiktive forskningsinstitutter med absurde navn inspirert av en russisk science fiction-roman, spredd på lokale institusjoner og visningsrom i Bergen. 2016-utgaven var preget av en ambisjon om å trekke inn kunsteksterne miljøer, og tilbød alt fra konserter for døve og performance-workshops for åttiåringer, til tungt researchede prosjekter som kretset rundt begrepet «infrastruktur».
Etter hvert som det brede biennalefeltet er blitt mer selvbevisst og tilbøyelig til å fremelske radikale kuratoriske programmer og formater, har Bergenstriennalens vilje til å eksperimentere med utstillingsformatet tapt noe av sin glans. Det større feltet fremstår ikke lenger «reaktivt», som det het i pressemeldingen til den første utgaven av Bergen Assembly. Lydhørhet for den utvidede konteksten en biennale virker i, ledsaget av lekne kuratoriske manøvrer, er blitt regelen, snarere enn unntaket. Om Bergen Assembly likevel stikker seg frem, er det med sin vekting av biennalen som sosial prosess. Dette henger sammen med det selverklærte målet om å «skape alternative tidsrammer for produksjon og offentlig presentasjon av kunst». Intensjonen er å skape en motvekt til «en overmettet og hektisk informasjonskultur», heter det i triennalens programerklæring.
I Bergen Assemblies 2017-19 er det selve begrepet «assembly» som skal dissekeres: «Hva er et assembly, og hva består det av?», undres det i pressemeldingens kursiverte innledningspragraf. Og videre: «Hvor kan et assembly finne sted, og hvor er det umulig? Hvem deltar, og hvem kan ikke delta? Hvem former det, gjør det mulig, legger til rette for det, opphever det eller forbyr det?» Lenger ned heter det at kuratorene «er interessert i de ulike måtene individer i fellesskap kan handle og være politiske krefter på». Det tegner altså til å bli en utstilling som vil utforske gruppedannelsens politiske forutsetninger og potensial – et tema som nok er aktuelt.
Tematisk aktualitet forhindrer imidlertid ikke at Bergen Assembly, i sin iver etter å undergrave et hvert tilløp til festivalisme, i stedet har begynt å minne om et langtekkelig seminar. Ved å løse inn den tradisjonelt avgrensede biennaleformen i et rot av obskure minibegivenheter, får man kanskje noe som ligner en alternativ tidsramme for befatning med kunsten, men dette er etter hvert tvilsomt. Signaliserer ikke denne strekkingen og oppløsningen – understreket av triennalens nye flertallsform – like mye tilpasning til et omseggripende skifte, der utstillingen som statisk og avgrenset hendelse viker for det man kunne kalle en e-fluxifisering av kunsten, kjennetegnet av at det primære grensesnittet mot publikum er blitt en endeløs rekke foredrag, visninger, talks, paneler og workshops som de fleste er henvist til å konsumere i form av pressemeldinger?
Jeg mener ikke å angripe samtidskunstens diskursive karakter generelt. Tvert imot, det symbiotiske forholdet til teori og politikk er en av samtidskunstens viktigste egenskaper. Det jeg stiller spørsmål ved er ideen om at Bergen Assemblys anti-biennale egentlig driver motstand mot vår oppjagede informasjonskultur og dens hegemoniske temporaliteter. Triennalens uthalte og fragmentariske dramaturgi kunne like gjerne ses som et svar på en mediesituasjon der institusjoner og aktører primært eksisterer gjennom en kontinuerlig strøm av digitalt mediert aktivitet. Om oppmerksomhet er valutaen det traktes etter, kan det være vel så lønnsomt å sende ut mengder av epost hver måned, som å stable på beina ett spektakulært event hvert tredje år.
Det er selvfølgelig for tidlig å si hvordan Bergen Assemblies 2017-19 vil arte seg, kanskje gjør den spekulasjonene over til skamme. Men foreløpig høres det ut som den sikter på å ta Bergenstriennalens selvoppløsende tildragelser i retning parodien.
At triennalens grensesnitt fortonet seg diffust og uspektakulært betyr jo ikke at den manglet kvaliteter. Diffus og uspektakulær er heller ikke nødvendigvis negative egenskaper. Jeg har ingen innvending i denne sammenhengen mot det påstått verdifulle i Praxes’ møysommelige kuratering av Benglis og Chetwynd, men skjønner ikke helt hvordan du mener dine beskrivelser ikke passer med diagnosen min. Du påpeker selv at prosjektet forløp som «en rekke veldig ulike utstillinger, på KODE, Bergen Kunsthall, Kunstgarasjen, Entre og BAS». Da er det vel ukontroversielt å hevde at BA på ett nivå fremstår diffus, i betydningen «utflytende»? Formuleringen «et rot av obskure minibegivenheter» ble ikke brukt konkret om Praxes’ bidrag til fjorårets Assembly, men om triennalens tendens mot oppløsning generelt. Mitt «problem» er at denne demonteringen av biennalens tradisjonelle format er utilfredstillende motivert, og mest ligner en tilpasning til omstendighetene den hevder seg å respondere kritisk på. At det er en praktisk utfordring for meg som kritiker å få overblikk over materien, er underordnet.
Det er bra å rette et kritisk blikk mot Bergen Assembly, men hva er egentlig Stian Gabrielsens problem her?
Jeg kjenner ikke igjen hans beskrivelse av forrige utgave som diffus og uspektakulær. Det høres ut som den var helt oppløst i diskurs, uten konkrete utstillinger, men slik var det jo ikke. Utstillingene med Lynda Benglis og performancene med Marvin Gaye Chetwynd var tvert imot banebrytende i sin fordypning i to kunstnerskap. I løpet av et år fikk vi se retrospektive og nye arbeider av f. eks. Benglis, i en rekke veldig ulike utstillinger, på KODE, Bergen Kunsthall, Kunstgarasjen, Entre og BAS. Disse utstillingene var hver for seg nettopp statiske og avgrensede hendelser, og gav til sammen en unik mulighet til å se utviklingen i et langt kunstnerskap. Det var definitivt ikke diffust, og heller ikke ”et rot av obskure mini-begivenheter”. Det er lenge siden enkeltkunstnere har fått så mye oppmerksomhet i Bergen.
Jeg tror imidlertid at utstillingsprosjekter som strekker seg over lang tid kan være en stor utfordring for kritikere, for hvordan skal man skrive om noe man ikke kan få sett i løpet av en dagstur? Bare synd at en ikke kan forvente at kritikere utenfra skal ta månedlige Bergens-turer for å få med seg triennalen. Noen må kanskje ta til takke med å oppleve det meste pr epost.