Tidligere denne måneden ble et verk fra 1974 av den israelske tekstilkunstneren Noa Eshkol (1924-2007), med tittelen Mourning Carpet (After the Ma’alot School Massacre), lagt til i Nasjonalmuseets samlingsutstilling. Eshkols bildeteppe, som ble innkjøpt i 2022, ble sammen med verk av de norske kunstnerne Gitte Dæhlin, Per Kleiva og Kjartan Slettemark montert i avdelingen På barrikadene, som viser et utvalg politisk kunst fra samlingen.
Inkluderingen av Eshkols verk vakte til dels sterke reaksjoner i sosiale medier, da det ble tolket som støtte til Israel, også fordi det på den tilhørende veggteksten var opplyst at kunstneren var født i Israel, som ikke eksisterte som stat før i 1948, da Eshkol var 24 år gammel. Blant dem som reagerte var Kultur mot folkemord, en gruppe engasjerte kulturarbeidere med egen instagramprofil, som ble startet av ansatte ved museet våren 2024.
På spørsmål fra Kunstkritikk om hvorfor museet velger å vise dette verket av Eshkol akkurat nå, svarer direktør Ingrid Røynesdal – via sin kommunikasjonsavdeling – at Nasjonalmuseet av konserveringsmessige grunner skifter ut verk og nykuraterer enkelte rom i samlingspresentasjone nå, tre år etter åpningen.
– Rom 76 er viet politisk kunst hovedsakelig mellom 1965 og 1980, og dette verket er valgt ut i tråd med helt vanlige rutiner knyttet til omkuratering av rom. Rommet byr på mange forskjellige ytringer og kunstneriske strategier, og forsøker å speile kunsten i den tiden verkene ble til i.
6. mai i fjor hadde Røynesdal sammen med styreleder Maria Moræus Hansen en kommentar i Aftenposten, som svar på et opprop fra Kultur mot folkemord, hvor de hevdet at Nasjonalmuseet ikke skal være en politisk aktør: «Dersom vi som museum velger å bli en aktiv aktør i geopolitiske debatter, vil vi i ytterste konsekvens kunne bidra til å innskrenke dette ytringsrommet», skrev de da.
– Har museet nå skiftet mening? Eller mener du at det ikke er en politisk handling å trekke frem dette verket?
– Vi er veldig opptatt av kunstens ytringsrom. Kronikken var et forsøk på å nyansere noe om forskjellene på oss som aktør og oss som arena. Dette er selvfølgelig ikke svart-hvitt, men det sa vi da, og det står vi fortsatt for. Vi har stor respekt for aktører i Norge som har formelle roller i å forsøke å bidra til fred. Vår rolle er fortsatt å være et museum for alle, og deri ligger også legitimiteten vår.
– Jeg fikk ikke egentlig svar på spørsmålet. Mener du at det ikke er en politisk handling fra museets side å vise dette verket?
– Vi skal legge til rette for kunstneriske ytringer. Kunstverkene som vises i dette rommet har tydelige, ofte direkte politiske budskap som reflekterer tiden de ble til i. Dette gjelder også Eshkols verk. Presentasjonen i rommet bygger utelukkende på verk fra samlingen og har vært planlagt lenge.
– Kan vi forvente at Nasjonalmuseet fremover vil vise også palestinsk kunst fra samlingen? Eller hva med verk av norske kunstnere som er kritiske til den israelske okkupasjonen?
– Vi har siden i fjor hatt verkstedserien Tatreez & te, som både er et foredrag og en innføring i palestinsk broderi og håndverksteknikker, og våre fagansatte gjør hele tiden kuratoriske vurderinger av både utvikling i samlingspresentasjonen og temporære utstillinger. Det er et faglig sterkt team på huset som jobber både med programmering og arrangementer, det viktige for oss er at vi hegner om den kunstneriske og kuratoriske friheten, sier Røynesdal.
Det er imidlertid uenighet innad på museet om kvaliteten på de faglige vurderingene som er gjort i forbindelse med presentasjonen av Eshkols verk.
– Det er klart at det er en politisk handling å henge opp et verk med en etikett som påstår at Israel eksisterer i 1924, over to tiår før staten blir opprettet, og som omtaler et politisk motivert angrep uten å kontekstualisere det i lys av israelsk okkupasjon av palestinske territorier, sier en ansatt på museet som også har vært engasjert i Kultur mot folkemord. Vedkommende vil være anonym, men Kunstkritikk kjenner hens identitet.
– Et slikt valg understøtter sionistisk propaganda om at staten Israel alltid har hatt «førsterett» til dette geografiske området og bidrar til den ensidige fremstillingen av palestinere som aggressorer. Det bidrar også til undergravingen og utslettelsen av palestinsk historie og kulturarv, som man har bevis på at Israel har brukt som en strategi i sin okkupasjon av Gaza og Vestbredden, og som er del av det pågående folkemordet og fordrivelsen av palestinere idag.
Hen påpeker at det at Eshkols verk er utstilt i rommet På barrikadene, som ifølge veggteksten handler om «protestenes og frigjøringskampenes tid», er å plassere det i en eksplisitt politisk kontekst.
– Selv om kunsten i rommet omhandler mange globale temaer og kunstneriske bearbeidelser av disse, er Eshkol-verket i dag det eneste som er kuratert inn av en internasjonal kunstner i dette rommet, noe som får det til å fremstå som et bevisst unntak.
Hen mener det er et merkverdig valg å oppgi Israel som kunstnerens fødested når kunstnerens egen stiftelse opplyser at det er Palestina.
– At det krever faglig merarbeid å få museets ledelse til å forstå implikasjonene både av verkets innhold og kategoriseringen av kunstnerens nasjonalitet, er både bekymrings- og kritikkverdig.
På spørsmål fra Kunstkritikk om hvorfor Israel er oppgitt som Eshkols fødested, sier Røynesdal at etiketten nå er rettet.
– Vi har retningslinjer for hvordan vi omtaler geografisk fødested for kunstnere representert i samtidskunstsalene. Her skal det historiske navnet på stedet stå først med dagens benevnelse i parentes. I dette tilfellet skal det stå «Det britiske mandatområdet Palestina (dagens Israel)». Det historiske navnet hadde falt ut i den første versjonen, men dette har vi nå rettet opp i.
