Kvenbiennalen ved Nordnorsk Kunstmuseum markerer den tredje utgaven av dette kunstneriske initiativet: Etter å ha holdt til i Vadsø i 2021 og 2023, har biennalen nå funnet veien til Tromsø, som er del av de historiske bosetningsområdene til kvenfolket. Kuratert av Maija Liisa Björklund, Liv Bangsund og Sylvia Henriksen for Kvensk kunstnerforbund og med Lise Dahl fra Nordnorsk Kunstmuseum, vier årets utstilling seg til et håndfast og samtidig poetisk tema: arbeid, eller «työ» på kvensk – et ord som bærer i seg «yö», natten. Og nettopp nattemørkets stofflighet, dets skygger og stillhet, gjennomstrømmer utstillingen. Et mørke som ikke fremstår truende eller dystert, men snarere innhyllende og dragende – kanskje som å stige ned i en gruve, vandre i skogen i skumringen, eller gli inn i en flytende tilstand av skapelse.
Utstillingen, som er konsentrert i ett enkelt og intimt rom (med unntak av én video installert i en sidekorridor), virker umiddelbart sanselig: Lukten av tjære ligger tungt i luften, det dempede lyset og de myke, mosegrønne veggene innbyr til kontemplasjon. Verkene som er spredt på gulv og vegger i varierende høyder, får betrakteren til å bevege seg sakte og varsomt gjennom rommet. Et lavmælt, gjentakende lydspor siver ut fra videoen på høyre side av hovedveggen, hvor kunstneren Eili Bråstad og hennes far, skjult i mørket, skjærer røtter – de samme som senere blir brent til tjære. Vi hører en myk svisj-svisj-lyd idet verktøy møter treverk, rolig pust og hostelyder, som vever sammen en stillferdig fortelling om arbeidets intimitet. Utenfor rommet høres museumsbesøkendes stemmer, men idet de trer over terskelen inn i dette merkelige, nesten hellige rommet, dempes samtalene naturlig.
Arbeidet som tematiseres her er ikke preget av brutal kraft, tvang eller nødvendighet, ei heller av handlingens synlige resultater. Det fremstilles i antydninger, i rytmer og stemninger. Til venstre for inngangen drypper tjære sakte og taktfast fra Eili Bråstads skulpturelle kobberrør, en hendelse som speiles i videoen på motsatt vegg. Lenger inn, på venstre side, møter vi en hylle med omhyggelig organiserte glasskrukker, fylt med malerpigmenter fra slagghauger ved Ringerike nikkelgruve. Over og under hyllen har Ingebjørg Vatne transformert disse pigmentene til et farget tekstilverk og et maleri av jordbunn eller skogsbunn.
Følger man rommets vegger videre mot høyre, møtes man av Bits, Rina Charlott Lindgrens dempede, abstraherte kollasjer i grafitt og blyant – et uttrykk som finner et mer sanselig motstykke i hennes bølgende treskulptur som reiser seg midt i rommet. På høyre side troner en lukket trekiste, Markus Lanttos verk, ved siden av hans lakkerte trepaneler som bærer fortellinger i form av titler, snarere enn av bilder: øyeblikk fra kvenske liv, som Ängsnycklar på Vasikkavuoma slåttermyr og Saitta-Jaako återfår sin stulna häst.
På gulvet og på veggen avsluttes reisen med Inger Emilie Solheims pappmasjé-egg, dekket av besvergelser, som sprekker opp og avdekker vepsebol – en hyllest til hennes bestefars evne til å snakke med veps uten å bli stukket, og hans rykte som lokal helbreder.
Det føles som om arbeid og natur ikke er så motsetningsfulle som man kanskje skulle tro; at «arbeid», i sin kvenske betydning, både er identitetsskapende og langt mer omfattende enn bare et yrke. Arbeidet er identitetsskapende fordi det knytter mennesket til stedet det kommer fra og må overleve i: Kåfjords gruver, Reisadalens skoger, vepsebolene i Indre Billefjord, skogene og fjellene hvor kvenene levde – og hvor de senere møtte fornorskningens brutalitet. Arbeidet romantiseres ikke som ren håndverkskunst eller som menneskets vilje til å underlegge seg naturen. Det finnes en mykhet i utstillingens fremstilling av arbeid, men også en hardhet; kunstverkene trenger verken å skrike eller å fylle rommet visuelt for å formidle arbeidslivets nådeløshet under krevende forhold.
Vår moderne forståelse av arbeid er uløselig knyttet til kapitalismen: arbeid som den nødvendige aktiviteten mennesker må utføre for å produsere, skape kapital, og i retur motta et produkt eller midler som igjen gir tilgang til livets nødvendigheter. Vår idé om arbeid er også formet av historien, langt forut for industrialiseringen og kapitalismens fremvekst, noe etymologien bak ordet «arbeid» bærer vitnesbyrd om. Opprinnelig betydde det møysommelig slit, smertefullt strev, kanskje med røtter i tvangsarbeid og slaveri. Vi kan tenke tilbake til Oldtiden, hvor de fleste av de såkalte «store» monumentene og den offentlige infrastrukturen – fra de egyptiske pyramidene til det romerske veinettet – var bygget på tvangsarbeidets rygg.
Her, derimot, er arbeid, selv om det er knyttet til utholdenhet, også preget av en mer helhetlig dimensjon. Arbeidet knyttes til en opplevelse av mening og tilhørighet i fellesskapet. Å være en del av en hel bygds arbeid med å vokte ilden som omdanner treverk til tjære. Å bli kalt helbreder fordi man kan håndtere veps uten å bli stukket, eller fordi man kjenner plantenes hemmeligheter. Å måtte arbeide i gruven for å overleve – men også for å holde fellesskapet i live.
Kunstnerne i utstillingen reflekterer selv denne mangefasetterte ideen om arbeid som tidkrevende, slitsomt, men også som noe mykt som kan gi ny verdi til livet. Dette kommer særlig sterkt til uttrykk i Lanttos arbeider, hvor hvert lag av lakk på trepanelene ikke viser annet enn treet selv – men som samtidig åpner rom for å forestille seg kvenske fortellinger, for å lese mellom årringene i veden. Verkene bærer også en stillferdig kommentar til fraværet av kvensk representasjon i historien og kunsten. Med få skriftlige eller visuelle kilder om kvenene, eksisterer en åpen flate hvor nye narrativer kan ta form.
Det er nettopp her utstillingens styrke ligger. Arbeidet forblir flytende, levende og dynamisk. Alt i alt fremstår dette som en overbevisende utstilling – en som kunne ha tjent enda mer på å få større plass i Nordnorsk Kunstmuseum.
