Vage etterbilder

Ane Graffs utstilling My Days Are Consumed Like Smoke, er den første soloutstillingen på det nyåpnede STANDARD (OSLO) i Hegdehaugsveien. Tittelen sier noe om opplevelsen man får av å gå rundt i lokalet, nemlig problemet med å fastholde inntrykkene fra verkene. Utstillingen kan minne om det nesten usynlige bildet som oppstår når man lukker øynene etter å ha stirret inn i solen. Verkenes sarthet gjør at de står i fare for å glippe mellom fingrene på en.

Resirkulering av stilleben-tradisjonen
Utstillingen består av seks tegninger som alle viser skogslandskap hvor insekter og reptiler har inntatt naturen. Motivene forholder seg til 1600-tallets hollandske skogsstilleben-tradisjon der de avbildede objektene spilte en avgjørende rolle. Både som vitenskapelig undersøkelse, men også knyttet til en vanitas- eller forgjengelighetstematikk. Det klassiske stillebenmaleriet fungerte som en påminnelse om at alt i naturen er forgjengelig. Skogsstillebenet var i tillegg religiøst begrunnet og bildene var gjerne allegorier over kampen mellom det gode og det onde, hvor slangen var et symbol for djevelen.

Av denne symbolladede tradisjonen er det bare magre forestillinger igjen. Denne resten er det Graff forsterker og fremhever. Hun tar tak i og aktualiserer et billedmateriale som for oss har blitt fremmed og tapt. Landskapene uttrykker et minne om en fordums tid med eldgamle urskoger og viser naturens gang som noe forutbestemt hvor kun de sterkeste overlever. De kjempende slangene gjenspeiler kampen om tilværelsen. Øynene uttrykker en mekanisk tomhet, kun en higen etter å overleve.

Motivene og måten de er framstilt på bærer preg av noe gammelmesterlig. I denne sammenheng kan det være interessant å se Graff i forbindelse med Nerdrumskolen. Også Odd Nerdrum og flere av hans elever er opptatt av forhistoriske eller ahistoriske landskaper. Men der Nerdrumskolen forholder seg til en mytisk og litterær billedtradisjon og omfavner malermediet, har Graff en annen og kjøligere måte å resirkulere tradisjonen på. I stedet for tykke lag med oljemaling og dramatiske kontraster er Graffs tegninger lyse og uten valører. Dette gjør at bildene kan oppleves som «grå». Men samtidig uttrykker mangelen på valører en interessant kontrast til det barokke vanitas-temaet. I relasjonen mellom de levende dyrene som motivene fremstiller og de livløse, utstoppede dyrene som kunstneren tegner etter, skapes det et spenningsforhold mellom det virkelige og det uvirkelige, det iscenesatte og det naturlige. Bildene befinner seg således i et slags grenseland.

Tegningens fullverdige status
Tegnemediet har fått en fornyet status fra slutten av forrige tiår. Kunstnere som William Kentridge, Fabrice Hybert og norske Tirill Schrøder eksperimenterer på forskjellig vis med den tradisjonelle tegningen, samtidig som den løsslupne og nesten slurvete slacker-tegningen har fått stor utbredelse. Graffs klassiske tilnærming til mediet skiller seg fra alle disse. Gjennom å tegne etter virkelige tredimensjonale objekter fremfor å bruke andre bilder som forelegg eller tegne fritt etter tankene, kommenterer hun en praksis kunstnere har beskjeftiget seg med gjennom hele kunsthistorien, nemlig gjengivelsen av tredimensjonal form på en todimensjonal flate.

Motivene er skarpsindige studier av utstoppede dyr kunstneren låner fra Zoologisk museum. Med en nøye presisjon og sikkerhet streker hun opp motivet. Bildene viser kontroll og modenhet i forhold til mediet. Hvis man sammenligner bildene i utstillingen med de hun viste på avgangsutstillingen i 2004, kan man se en utvikling som går enda mer i retning av klassisk tegning. Mens hun tidligere valgte å la enkelte flater stå åpne som «uferdige», har hun i de nye arbeidene tatt alle flatene i besittelse.

Samtidig med at tegning er blant de viktigste grunnsteinene i billedkunsten, har den tradisjonelt hatt en underordnet rolle i forhold til maleriet. Tegningen ble ikke betraktet som et eget medium, men fungerte som skisse og forarbeide til det «virkelige» verket. Noe av det mest interessante med denne utstillingen er hvordan kunstneren tar i bruk tegningen som et fullverdig medium i seg selv. Graff bruker en billedtradisjon innenfor malerkunsten og overfører denne på tegnemediet. Dermed skaper hun en dialog mellom de to kunstartene. I et intervju (Natt og Dag 06/05) sier kunstneren at hun liker stoffligheten i tegningen og det faktum at man i høy grad kan kontrollere prosessen. Det er altså snakk om en disiplinert regi.

Til tross for de mange referansene og «problemstillinger» bildene hennes tar opp, opplever jeg likevel at det er noe ubestemmelig og uforløst ved verkene. Mangelen på kontraster gjør at bildene trekker seg unna. Det er denne flyktige tilstanden som preger utstillingen. Det er vanskelig å holde ved øyeblikkene, inntrykkene kommer raskt for deretter å forsvinne like hurtig.