Turnerprisen 2010 til Susan Philipsz

I går gikk Turnerprisen 2010 for første gang til en lydkunstner. Prisseremonien ved Tate i London ble preget av protester – ikke mot tildelingen, men mot kutt i den britiske kunstutdanningsstøtten.

I går kveld ble Turnerprisen 2010 delt ut, og da prisen gikk til Susan Philipsz var det første gang at det vinnende verket var en lydinstallasjon. Prisseremonien ved Tate Britain i London ble preget av protester – ikke mot tildelingen, men mot kutt i den britiske kunstutdanningsstøtten.

Susan Philipsz, Lowlands, 2008/2010, Turner Prize 2010. Lydinstallasjon. Foto: Sam Drake og Lucy Dawkins, Tate Photography.

I følge the Guardian var det studenter fra Londons kunstskoler som okkuperte inngangspartiet til Tate Britain, hvor de demonstrerte mot regjeringens kutt i støtten til høyere utdanning innen kunst og humaniora.

Susan Philipsz, som fikk Turnerprisen 2010 for lydinstallasjonen Lowlands, bestående av hennes egen stemme som synger en skotsk klagesang, ga i likhet med de aller fleste andre som deltok på seremonien, inkludert direktøren for Tate, Nicholas Serota, uttrykk for sin støtte til studentene. – My heart goes out to them, sa Philipsz, i følge the Guardian.

Verket Susan Philipsz fikk prisen for er en installasjon opprinnelig laget for kunstfestivalen Glasgow International. Mellom hver av de tre broene i Glasgow sentrum ble det installert opptak av Philipsz som synger ulike versjoner av den samme sangen som man kunne høre i Turnerprisutstillingen, hvor en druknet elsker hjemsøker sin kjæreste.

«The jury admired the way in which her work provokes both intellectual and instinctive responses and reflects a series of decisions about the relationship between sound and sight. Philipsz’s work draws on the immersive properties of sound and uses her own voice to create powerful sculptural experiences,» heter det i juryens begrunnelse.

I en kommentar støtter The Guardians kritiker Adrian Searle tildelingen av prisen til Philipsz. «Hennes sans for sted, og rom, minne og nærvær minner meg om skulptøren Richard Serra på hans beste. Kunsten hennes får deg til å tenke over din plass i verden, og åpner deg opp for følelsene dine,» skriver Searle, som roser Philipsz for hennes originalitet.

Kristian Skylstad, som anmeldte Turnerprisutstillingen 2010 her på Kunstkritikk, var mindre begeistret for Philipsz’ lydinstallasjon, og hevdet nærmest det stikk motsatte av Searle i sin beskrivelse av verket. «Stemmene beveger seg sammen og fra hverandre, variasjonene i tekstene og intonasjon skaper dissonanser, harmoniske beats, en håndgripelig friksjon. Men det er definitivt ikke vakkert. I det du beveger deg rundt i rommet forsøker stemmene å holde deg fast, forføre og stjele hjertet ditt. Opplevelsen forsøker hardt å framstå som skulpturell. Din egen tilstedeværelse i rommet blir irrelevant,» skriver Skylstad.

Leserinnlegg