Spesielt nyskapende eller tematisk høyttravende er de seks bildene i Knut Ivar Aasers utstilling Å entré på Christian Torps nylig gjenoppståtte galleri på Aker Brygge i Oslo definitivt ikke. I stedet virker det som de tar sikte på et mer begrenset mål, nemlig å få mest mulig variasjon i tekstur og fargemetning ut av et begrenset antall enkle trykketeknikker brukt lag-på-lag. I hovedsak monotypi, men også limbasert bildeoverføring på ark i cirka plakatstørrelse, som i etterkant av trykkingen er montert på aluminiumsplater.
I Oslo har utstillingsvirksomheten til Aaser vært sporadisk, selv om den strekker seg tilbake til begynnelsen av forrige tiår. På VI, VII i 2016, ble det vist maskinvevde billedtepper som utstrålte en moteinfluert, dekorativ luksus. Motivene var håndtegnet og inkluderte avbildninger av avlange kvinnefigurer. På Santolarosa i 2021 viste Aaser igjen dekorativ maskinvev, men denne gangen med mer abstrakte motiver, bestående av krøllete streker og teksturerte fargefelt, som først var tegnet for hånd.
I Aasers komplekse og lagdelte trykk hos Christian Torp, videreføres det dekorative sporet fra 2016, men i mer nedtonet form. Desto viktigere oppleves dermed prosessen, i den forstand at å forsøke å skjelne nøyaktig hvordan eller i hvilken rekkefølge merker og felt har oppstått, utgjør et lite puslespill. I verket som deler tittel med utstillingen, Å entré (alle verk 2023), utgjør flekkete, mørkegrønne rektangler – trykket ved hjelp av gelatinplate – det underste laget. Flere store, rektangulære felt med overlappende trykk dominerer midten av bildet. Hvite omriss indikerer hvor trykkplater har vært presset på papiret. I et av disse feltene er et tekstoppslag så vidt synlig, blant svart maling eller blekk som er ujevnt påført, slik at det har oppstått løse, snirklete linjer. Samme felt, altså tekstoppslaget, er tilsmusset med lilla og gult, som sannsynligvis har blitt påført trykkeplaten før den er presset mot papiret. Over hele oppslaget er det i tillegg flere røde prikker. Disse ser ut til å være laget ved å presse ned en gjenstand med maling på, trolig mot trykkplaten før overføring. Øverst i samme bilde finnes et felt med ruglete tekstur og et skjevt rutenett, striper og flekker med gult og mørkegrønn på flaten.
Påføre maling og lim, risse, presse, trykke. Man aner en konstant forhandling mellom kontroll og tilfeldigheter, som, i hvert fall for meg, oppleves estetisk engasjerende. Vanligvis trykker man for å få jevne, klare farger, men her er flatene krakelerte, oftest også ekspressive og maleriske. Det drypper og renner i en livaktig smørje. Dekketøy #2, kanskje det mest bearbeidede bildet i utstillingen, har store blå linjer av varierende opasitet og tykkelse, mot jevn cyanblå flekket med hvit. En botanisk illustrasjon – den ser for meg ut som den opprinnelig er laget ved hjelp av tresnitt eller lino – er overført til papiret med lim. Også her finnes et tekstoppslag fra et magasin. Denne gangen er teksten så vidt leselig og jeg kan skimte deler av en cocktail-oppskrift. Et annet oppslag, med bilder av bestikk og drikkeglass i rokokkostil, er gjort monokromt, rødfarget, slik at kun omrissene synes.
I mange av bildene, finner man fragmenter av tilsvarende hjemlige elementer. I kaminhyllegarnityr har Aaser benyttet et oppslag som, slik det er bearbeidet, viser omrisset av tunge møbler. Blant annet en kommode i rokokkostil med markante kurver og løveføtter, altså et anakronistisk møbel i lys av nåværende trender. Man aner en fascinasjon for det arkaiske i teknikk og innhold, kanskje også en idé om at håndverksmessige kvaliteter er så godt som tidløse.
I likhet med omtrent jevngamle kollegaer som Halvor Rønning, Alzar Asharif og Henrik Olai Kaarstein, låner altså Aaser bildemateriale fra livsstilsmagasiner. Hos Aaser, i likhet med Rønnings utstilling på LNM i fjor, fremstår ikke livsstil som tema for bildene i seg selv. I stedet viser kunstverket seg som sidestilt med livsstilsobjekter, i den forstand at det tiltrekker oppmerksomheten på grunn av sine dekorative kvaliteter, og ikke minst sitt sammenfall med god eller gjennomført smak. Det er altså ikke uten grunn at galleristen er opptatt av å påpeke at fargevalgene til Aaser har likhetstrekk med 90-tallets Prada-kolleksjoner.
Det dekorative og vakre har fått en revansje blant yngre norske kunstnere i Norge, og er én av de tydeligste tendensene i galleriutstillinger i Oslo i senere år. Sånn sett er det oppsiktsvekkende at den institusjonelle gruppeutstillingen som forsøker kartlegge og løfte den frem fortsatt lar vente på seg. I tillegg til Aaser og kunstnerne nevnt over kunne man nevnt Liv Ertzeid, Martin Sæther, Ida Madsen Følling, Mads Andreas Andreassen og Ingrid Toogood, og åpenbart Ida Ekblad, den kanskje ledende eksponenten. I noen av de nevnte kunstnerskapene, er det dekorative behandlet kritisk, i den forstand at det er en inngang til å drøfte smaksheirarkier og hvordan disse henger sammen med sosiale hierarkier. I andre tilfeller insisteres det hardnakket på det vakre og dekoratives egenverdi, nesten som en motreaksjon til mer politisk eller konseptuelt anlagt kunst. Slik jeg opplever bildene til Aaser, med sine tiltalende flater, bragt frem gjennom nitid utførelse og en dreven håndverkers presisjon, trekker det mest i sistnevnte retning.
