Når det renner over av visuelt, hverdagslig, velsmurt skit med store produksjonsbudsjetter, uten snev av sjel. Om etikk, grunnkurs 1. Om vinneren av reklameoscarprisen Gullfisken.
Litt bakgrunnsinfo/evt handikap:
- Jeg elsker hunder, også Golden Retrievere.
- Jeg slår på TV når jeg spiser middag alene.
- Jeg har to kanaler.
På nrk er det en krimgåte som er i ferd med å bli løst, så jeg slår over på TV2. Der er det finale i Gullfisken. Det blir kåret en vinner. Årets beste? Publikum har stemt via sms. Det er en overlegen seier, sier damen, for å trekke ut tiden mens trommer virvler i bakgrunnen, og de tre-fire lagene blir nærfilmet. Vinneren, trommevirvler, er, trommevirvler, Reklamebyrået Try og Norges Blindeforbund for Hvalpen, filmen om Førerhunder!
Try siterer Piet Hein på sin hjemmeside: ”Kunsten er ikke å få en idé, enhver kan med lethed få to. Kunsten er den mellem to eller fler, ganske almindelige hverdagsideer, at se hvilken der er go”
Jeg aner ikke hvem de andre nominerte er, men dette er en sjeldent ekkel reklamefilm. Og et ekkelt, ekkelt symptom på… noe. Hvorfor er denne eklere enn andre reklamefilmer?
Resymé, for deg som ikke har TV: Soundtrack: We´ll meet again med Vera Lynn.
Filmen starter med en utrolig søt Golden Retriever-valp som sitter med rødt halsbånd i et lite gult hundehus. Det begynner å regne kraftig, så valpen trekker seg lenger inn i huset sitt og spiser litt fra matskåla. En stor gråspettede blandingshund(?) hopper over gjerdet fra veien, bakser mot hundehuset og presser seg inn, så valpen må sitte ute i gresset og bli våt. Den store hunden glafser i seg av matskåla. But I know we’ll meet again some sunny day
Neste scene, en soldag: den lille, utrolig søte valpen leker med en rød ball i hagen utenfor hundehuset sitt. Den store gråspettede hunden hopper nok engang over gjerdet, tar ballen og biter så hardt i den at det går hull. Valpen ser skuffet ut.
Keep smilin’ through Valpen blir båret av mors kjærlige armer inn på Førerhundskolen.
Till the blue skies drive the dark clouds far away Valpen kommer ut som voksen førerhund, med refleksvest og en blind i andre enden. I det de kommer til kafeen/banken eller hvor de skal, begynner det å styrtregne. Utenfor i regnet sitter den gråspettede blandingshunden og piper mot døra, mens førerhunden går rett inn, sammen med den blinde.
>
Den slemme gråspettede hunden fra gata ble altså en fortaussliter. Den snille, søte, blonde hunden som har eget hus og have og mat og kjærlige foreldre som lar den få en utdanning, ble altså en suksess.
Wow.
Ubbe: Hvis du sjekker linken til Trys sider ser du at det er HAN, og ikke jeg, som tuller med håret hans.
Helou, hårtap er blant de få tabuene i livet mitt, selvsagt ville det være ondskapsfullt om jeg begynte å hakke på Trys lettkledde skalle. Men nå har han altså laget en søt, liten kommentar til sin egen hårvekst i form av en “nå venter vi på stilig flash-animasjon, dere”-pause, og den må det være lov å beskrive.
For ø støtte opp om original-inlegget: Det interessante her er hvordan man kan tolke filmen som en samfunnskommentar. Den blonde beskyttede ressurs-figuren (BBR) blir utnyttet av en skabbete snylter som ikke bare trenger seg på, men også krever tilgang til BBRs ressurser. Disse blir så ødelagt, og til sist urinert på, av den skitne utenforstående. Hevnen/belønningen for den velstriglede elskede for å utholde denne inntrengningen fra verden utenfor er å bli “tatt inn i varmen”, som kan tolkes vidt og bredt. Det som er catchen, er at målgruppen ønskes aktivisert/påvirket gjennom A) sympatien for payback og B) ønsket om å tilhøre den konforme massen. Slik jeg leser den, sier verket om at det gjelder å holde ut alle disse snylterne og fortsette å være en “god tysker”, for da er belønningen sikret og det skal gå deg godt i verden. Interessant og sterk symbolikk.
Beklager von Hanno, en som ikke er duggfrisk er nødevndigvis ikke politisk død, jeg innrømmer det.
Stilig grep å angripe APen Try for manglende hårvekst….riktig darwinistisk….
………….. forøvrig er det min mening at Kartago bør brennes….
Nå kan det kanskje virke på de fleste som leser reklamefilm regissør U.Haavinds innlegg som om Odvar Nordli er død. La meg berolige alle med at han lever i beste velgående, og at det langt ifra er noen verdensbegivenhet, da han er åtte år yngre enn mormor.
Han ser kanskje ikke like duggfrisk ut som Keith Richards, men det får duge.
DOG GOES BANAZI
Her er det mye kunnskap ute og går, og det tar tid å fordøye inntrykkene……..
At Oddvar Nordli har tatt en Lazarus er i og for seg en verdensbegivenhet, men jeg lar det ligge for å fokusere på viktigere saker.
Escher/Maning aksen er helt klart en Axis of Evil, her vil jeg oppfordre innsenderne til å fortsette å røyke sokkene hverandres, og evt. invitere Beathe Rønning til et spleiselag. Den slemme hunden er ingen blandingshund, men en Malinois, velutdannet politihund, men ingen Nazihund (dersom man ikke er tilhenger av at snuten er synonymt med nazi teoretikerne).
Reklame er forøvrig no dritt, her skal man la folk drive og velge mellom flere produkter? helt klart forvirrende, og værst er det når de blinde ønsker å bli sett….fysj av meg……
At Kjetil Try ikke har tjukk manke kan man derimot helt klart klandre ham for, absolutt noe å ta tak i…..
U.Haavind
Bl.a. reklamefilm regissør
Det er ett paradoks at blindeforbundet ønsker å repetere formelen hvor det alltid er noe skummelt over livsformer på andre siden av gjerder, enten det er skabbete hunder, aliens, eller rare mennesker med andre frisyrer eller mørke solbriller. Alle er de som oftest ute etter å destabilisere orden og rett og slet kreere faenskap.
Filmen kan sees som ett kollektivt psykodrama hvor enkle kulturelle ideer/strukturer om frykten for den andre, iscenesettes mot ett bakteppe av veldedigheten rettet mot de som ikke kan se filmen. Dvs. filmens egentlige hovedperson, den blinde.
Om den slemme hunden i filmen er apartheidpolitiet i Sør Afrikas Germanske Schaefer eller rett og slett en bastard med tvilsom DNA struktur er kanskje ikke det essensielle. Dens posisjon som herreløs i filmens innledende scener er desto mer interessant.
Den får meg til å tenke på Per Manings film Now you see me now you dont, vist på Samtidsmuseet for noen år siden. En black coated retriever holdes i bånd for å så å slipes fri. Ut i snøen for første gang. Med eksplosiv kraft løper hunden vill gjennom vinternatten. Den kjente kjære hunden blir på ett kort øyeblikk noe annet bortenfor mennesket. Den blir umenneskelig, fremmed, ukjent. Denne radikale omveltningen av noe kjent og kjært skjer jo også med Golden retriever valpen. Den møter seg selv som ikke antropomorfisert, som dyr. Fytterakkern
I frykt for å generalisere og med det gå i samme fellen som blindeforbundet, om enn usynlig for dem, synlig for oss andre. Er ikke de fleste Retrieverne, litt for enkle joviale hunder? Det er noe suspekt med dens vesen, kanskje den er beslektet en trojansk hest? Er dens tekkeligheten ett skalkeskjul for en mer innfløkt konspirasjon. Dens sosiale mobilitet fra liten hvalp, søtt lekende, til en hund som leder menneske, jeg bare spør?
At denne filmen vinner det norske motsvaret til Turner prisen, Gullfisken er for meg uforståelig.
brockfield: Tror kanskje du har rett. Og da ble jeg visst like dupert som alle andre, som beviste *bcr*s poeng. Fillern.
Ja da ER den jo ond. Helt på ordentlig. Den er til og med rasist? Mens den andre er bare god.
Jeg satte et spørsmålstegn etter ordet blandingshund i hovedinnlegget, fordi den ligner en blandingshund jeg kjenner, men også noen schäfere. Det utgjør ikke den store forskjellen, m.h.t. hvilke følelser filmen masserer. Jeg tror ikke dem som stemte den til seier har tenkt: Ja, det lønner seg å være snill og grei (og søt og heldig og valp). Jeg tror de har tenkt dette: Yess! Der fikk den jævelen!
Og det er greit i sport.
Men jeg tror dere ser litt spøkelser på høylys dag, for den andre hunden er en schaefer eller en german sheppard som det heter på engelsk. (En hund som forøvrig var brukt av apartheidpolitiet i Sør Afrika. )Og han ser ut til å komme fra enda en fin hage på den andre siden av gjerdet…
pcf skrev: “Herregud, vi bor i NORGE, selvgodhetens hjemland. Den filmen er jo heldigvis mer human, positiv og stilig enn mange andre reklamer som jo HYLLER det å være ordinær og/eller egoistisk.”
Eh, hvor i all verden finner du humane og positive elementer ved denne reklamefilmen? Den er jo pur sosialdarwinisme. Først den sterkestes rett, deretter hevn.
(Og det eneste som er stilig er når hårtransplantatet til Try vokser mens vi venter på at reklamebyråets hjemmeside skal laste.)
For dem som ikke har sett filmen, ligger det nå en lenke i hovedinnlegget.
Det er veldig bra å få anledning til å klargjøre enda mer, pcf/Frankplads:
Det er greiere med dem som hyller det ordinære og egoistiske. Det er fordi filmen tilsynelatende er human, positiv og stilig – at den blir det ekle symptomet på et underliggende prinsipp i vårt samfunn. Som i sin ytterste konsekvens er veldig lite humant. Det er dette prinsippet jeg tar alvorlig. Om det dukker opp i en reklamefilm, en nyttårstale eller et kunstprosjekt – skiller jeg ikke så mye på, så lenge det tar plass i samfunnet og er fordekt bak godhet og rettferdighet som er vanskelig å gjennomskue. Jeg vil ikke bo i det selvgodhetens norge du snakker om. Jeg nekter å godta det.
Men det hender jeg ler når jeg skriver, allikevel.
erling_r: “Skadefryd er den eneste sanne glede” etc.
bcr: Takk for forklaring, men jeg synes fortsatt du tar den veldig alvorlig. :)
Herregud, vi bor i NORGE, selvgodhetens hjemland. Den filmen er jo heldigvis mer human, positiv og stilig enn mange andre reklamer som jo HYLLER det å være ordinær og/eller egoistisk.
Eller misforsto jeg deg fullstendig nå?
Den “slemme” bikkja har da eiere og hus og mat. Hvorfor skulle den ellers sitte lenka utafor en butikk/restaurant/hvafaendetvar å vente på at eieren kommer ut i siste scene?
Mener du at det ikke er ok å føle en viss tilfredshet når folk, som oppfører seg gjennomgående som rasshøl og gnir det inn ved å smile bredt når du er synlig lei deg, faktisk går på en smell eller trekker det korteste strået?
Jeg trenger visst å klargjøre: dette handler ikke om reklame, det handler heller ikke om hunder, men om menneskesyn. Og et råttent prinsipp som manipulatorisk forutsetning for filmen. Den er en variant av rasisme. Og filmen antar at jeg har dette prinsippet inne, som default. Det er derfor jeg ble opprørt.
Tilsynelatende uten å vite det, har Try´s folk laget en Escher (bilde: Relativity)
!>bilde 17438!:http://britton.disted.camosun.bc.ca/escher/relativity.jpg
Det som kjennetegner en Escher er at minst to perspektiver lurer øyet og veksler mellom å vinne. Går trappa opp eller ned?
I tilfellet med førerhundfilmen er det meningen at vi skal se valpen som The Underdog. Og jeg som har en innebygget svekket kritisk sans, når det kommer hunder på skjermen, la hodet på skakke og lot meg drive med. Konseptet er elegant. Så hvorfor fikk jeg det så dårlig? Fordi det er TO hunder. Og jeg skjønte hvor de ville ha sympatien og medfølelsen min, men det er et spørsmål om perspektiv. Ubehaget var ikke noe jeg resonnerte fram, det kom instinktivt. Først etterpå, lurte jeg på hvorfor.
Siden jeg er biledkunstner og vant til å skape og tolke visuell kultur, brukte jeg den samme metoden som jeg ville avkodet et kunstverk med. En sånn reklame fyller langt mer i offentligheten enn ethvert kunstverk. Den går inn og bekrefter eller avkrefter myter og forestillinger med subtil kraft. Jeg synes det er verdt å ta alvorlig.
At reklame kan være så som så, og har hovedmotiver utenfor etikk og moral, er jo ikke akkurat breaking news. At norsk reklamefilm også er i særklasse, hva angår kvalitet, er heller ikke nytt. Det er mye veldig bra. Min svenske kollega Åsa Sonjasdotter sa en gang vi så norsk TV sammen: ”Aj.. man känner, altså.. Tänk om dom här folkene gjorde konst eller film i stället. Och inte skulle sälga light smör.”
Hunder er jo hunder. De biter i baller til det går hull og de kaster seg over maten, hvis de ikke har fått nok eller har lært at det er knapphet på det. Noen hunder kaster seg riktignok over maten uansett hvor ofte de får den, som f.eks Berner Sennen, som skal lagre fett til redningsaksjonene og gjetervirksomheten de er kjent for. Hunder er hverken høflige eller uhøflige. De er bare godt eller dårlig oppdratt, som gjør dem trygge eller utrygge. Men i dette tilfellet er de ikke bare hunder. De er symboler for mennesker. Det er meningen at vi skal kjenne oss igjen. Så det gjør vi.
I filmen er den ene rollekarakteren altså mistillpasset. Vi vet det ikke, men vi kan anta at denne rollekarakteren ikke har eget hus og mat og kanskje heller ikke egen ball. Den andre rollekarakteren har alt dette, og blir mobbet av den første. Det vi ser er at den har to ubehagelige hendelser i et ellers vakkert og ressurssterkt liv. Den første rollekarakteren har to seire med bismak, i et ellers traurig liv. I tillegg skal den tape til slutt. Jeg kunne ikke unngå å tenke på tiggerne på Karl Johan.
Så hvem sa du, er The Underdog?
Ja, det var en kul detalj. Synes godt den lille valpen fortjente litt “good times” etter å ha blitt mobba.
Du glemte å nevne at den skabbete hunden pisser på ballen til den lille søte etter å ha bitt hull i den..
bcr: Hvorfor er den sjeldent ekkel? Den symboliserer ikke nødvendigvis mer enn at “the underdog” (i dette tilfellet bokstavelig talt) av og til kan oppnå fordeler ved å hjelpe/være snill/vente på bedre tider. Det er jo slikt som også hender i det virkelige liv, eller hva?
Ikke for å være vanskelig, bare skjønte ikke helt hvorfor du reagerte sånn, det er jo langt fra den kjipeste filmen som ble nominert. Lørdags-Grandiosa er jo horribel og døll, f.eks.
Forøvrig er vel en annen norsk reklamefilm i samme gate denne — jeg synes den er kul og beskrivende. Feel-good film med mening:
Hvis ikke embed’ingen av YouTube-lenka funker, klikk her.
(Og hvordan pokker embed’er man? Gjorde et søk uten å finne en FAQ.)
Skarpe observasjoner, bcr. Takk for det lysglimtet!
I tillegg er det verdt å merke seg at den den snille, søte hunden aldri selv gjør noe for å bedre sin situasjon. Den bare lar seg hunse med, lars seg utdanne og lar seg gå på tur med. En tur som tilfeldigvis endre på en kafe som den slemme hunden tilfeldigvis sitter uten for. Og tilfeldigvis regner det. Er det slike helter folket faller for?
Er visst for fantasiløs til å tenke ut Golden Retriever-ekvivalenten i Oslos kunstfelt. Har heller ikke nerver til det, så du skal få slippe å nevne navn. Hils kjøteren din, den er fin!
WOW, eller Woff!
Jeg la fram denne historien til kjøter´n min og vi er enige om at det er en fjollete historie som igjen bare gjenspeiler menneskets politiske og kulturelle situasjon. Eller oslo kunstverden; en viss person, nevner ingen navn Beathe, er golden retriveren og hæ hæ hæ resten kan du tenke deg selv…
Det mest skremmende, og desverre minst overraskende er at det er dette “folk flest” syns er best og stemmer frem som vinner. Alle heier på de som er søte og uskyldige og blonde. Ingen vil ha en skabbete bølle til å hjelpe seg, Dessuten er hevnen søt. Og det for en God Sak. Uten sammenheng forøvrig, men Try er eksmannen til Yssen og den som rådet henne til å ta saken offentlig.
Mer sint enn overrasket. At det finnes en Oddvar Nordli, gir håp.
Er du overrasket over at en reklamefilm om den lille manns hevn over “bøllen” slår an i et samfunn der Oddvar Nordli er den eneste som offentlig har turt å be om at heksejakten på Gerd Liv-Valla bør bremses?