Svart torsdag

Jeg kan ikke huske dagen de USA-støtta fascistene knuste drømmen om et rettferdig samfunn i Chile 11. september 1973. Men jeg husker da tvillingtårnene falt samme dato for to år siden. I går var jeg rett rundt hjørnet da Sveriges utenriksminister Anna Lindh ble overfalt, lykkelig uvitende om dramaet som utspilte seg i NK-kjøpesenteret. Som kjent døde hun i dag tidlig. En jente i Arvika ble også knivdrept i dag. Vi kjørte forbi Arvika på vei til Oslo i natt. Nyhetene er triste og verden virker liten, men truende. Jerusalem Post skriver på lederplass at Arafat må drepes. I New York frykter venner, som i likhet med New York”ere flest er mot krigen, at krefter som tjener på å opprettholde terrorfrykt og global konflikt skal slå til med attentater.

Det er en mørk dag. Å skrive om kunst er enten helt meningsløst, eller veldig viktig. Kan kunsten virke, ikke som sosial pynt eller individuell flukt, men som middel for erkjennelse og kollektiv bevissthet? Kunst betinger engasjement. Ikke bare fra kunstneren, men også fra publikum: Det er ikke mye å få ut av noe som helst uten selv å ville det. Å ville ta del i et kunstverk, ikke «forstå det», men å bruke det, krever også nærhet. Fysisk nærhet, og mental tilstedeværelse. I Stockholm har de kjempesvære Kulturhuset med varierte utstillinger og arrangementer på Sergels Torg («Egertorget») og kunsthaller i drabantbyene. Skoleungene ser utstillinger om og med graffiti, historiske maleriutstillinger og kan herje i aktivitetsrom. Vi har ikke noe sånt i Oslo. Vi har derimot Høstutstillingen (det er forresten en myte at Høstutstillingen er et helt særnorsk fenomen, det finnes fortsatt høstsalonger i bl.a. nabolandene. Det som er spesielt er at Høstutstillingen er «Statens kunstutstilling» og at den har en så sterk posisjon i folkets bevissthet). Høstutstillingens oppgave, sånn som den er definert av staten, er å vise bredden i norsk kunst. Det kan sikkert argumenteres troverdig for at årets utstilling viser en representativ bredde, hvis kunst reduseres til sosiologi og stilarter. Men hva skal vi i såfall med kunsten? Jeg vet ikke om årets Høstutstilling er «bedre enn på mange år» eller «dårligere enn i fjor». Skandaløst elendig er den uansett. Det er noe grunnleggende råttent med norsk kunst. Først og fremst at norske kunstnere selv, ved Norske Billedkunstnere, viser fram seg selv på denne måten. Det er sånn «vi» vil ha det (hvilket ikke er sant, det er byråkratiet i Norske Billedkunstnere og deres landsmøter med et svært lite representativt utvalg «profesjonelle» kunstnere som vil ha det sånn). Jeg krever ikke at en utstilling skal ha en tydelig retning, et tema eller et konsept i bunn. Men vi må kreve at en utstilling hvertfall er engasjert på kunstens vegne, og at den vil vise den fram på måter som kommuniserer med et publikum. I andre etg er videoverkene ikke gitt «lys-sluser», en nødvendighet i en godt besøkt utstilling. Jeg opplevde at en av vaktene ble stående midt i åpningen til et video-rom slik at lyset svekket projeksjonen. 1. etg. til høyre, det vanskeligste rommet i bygningen, ser så kjip ut, med så dårlige verk, at en kunne ta montering og utvalgte verk for en provokasjon.Verkene på utstillingen, det som burde være dens eneste credo, er en bleik avglans av norsk fortid og samtid. Ti år gamle drøvtygde problemstillinger, oppgitt av dem som en gang holdt på med dem, kommer tilbake i form av vage kunstneriske uttrykk som plasseres skulder til skulder som om utstillingsprodusentene antar «sammen er de sterkere». Naturligvis finns det unntak, kvalitative perler som f.eks. Marianne Storaas” portrett (som dessverre er tatt ut av konteksten bildene hennes hadde på atelieret under OO) og særegne verk som Astri Johannessens «stumfilmer».

Veien hit over atlanteren fra Bush” USA er lang. Det er langt fra Berlusconis Italia til Norge også. Men det er ikke lange seilasen over Skagerrak, fra det rasist-infiserte Danmark med sitt nazistiske Danske Folkeparti som del av det parlamentariske grunnlaget til høyreregjeringa, til Norge. Men vi har også et stort rasist-parti som er en overhengende fare for demokratiet. FRP har støtte fra omtrent hver fjerde norske velger. Jeg er så romantisk anlagt at jeg tror at kontakt med samtidskunst kan styrke demokratiet og motvirke høyrepopulisme, rasisme og andre reaksjonære strøninger. OO er en helt ung «institusjon» som har potensialer til å vise kunst på kunstens og publikums premisser. De 300 atelierene (jeg tipper jeg så i underkant av 70) er et fint utgangspunkt for å lage «spissa» prosjekter i gallerier, museer og uterom. Mine erfaringer fra årets OO og Høstutstillingen leder til konklusjonen: Overfør Høstutstillingens penger til OO. Bruk OOs infrastruktur, kunstnernes egne atelierer, byens gallerier og museer osv, til å produsere et offensivt arrangement om to år. Kunstnernes Hus kan være arena for en kuratert utstilling med «norsk» kunst som nogenlunde ivaretar statuttene til Høstutstillingen.

OO har vist initiativ og vilje til å komme publikum i møte. Med økte midler og krav til profesjonalitet kan OO bli en viktig institusjon for kunst og mennesker, og for Norge som nasjon. Høstutstillingen bør ha forspilt sin siste sjanse. Den må dø.