Skulpturparken til kunstsamleren Christen Sveaas på Kistefos har fått sitt eget klokkespill. Det er laget av Cory Arcangel og står i tilknytning til parkens stilige nye besøkssenter med sotede panoramavinduer som skuer utover de naturskjønne omgivelsene, fra før av pepret med mer og mindre prangende skulpturer. Skulpturparken fremstår umiddelbart som en litt underlig ramme for et møte med Arcangel, som ofte opererer i en slags uncanny valley mellom det digitale og det fysiske objektet og mellom vitsen, eller onelineren, og kunstens forsøksvis vektigere utsagn.
Verket har fått navnet X, formodentlig oppkalt etter det sosiale mediet til Elon Musk. Det har nemlig en forløper i Arcangels bidrag til Munchtriennalen i 2022, Hail Mary, der en Twitter-bot genererte partiturer som ble fremført månedlig av klokkespilleren i Oslo rådhus gjennom utstillingsperioden. Lyden er også denne gangen skapt av en algoritme. De som er nysgjerrige på hva som skjer på innsiden av klokkespillet til Arcangel kan se komposisjonsprosessen utspille seg på en skjerm inne i besøkssenteret. Selve tårnet består av tolv bronseklokker under hverandre inne i en stålrigg som minner om et bygningsstillas, samt en mobilmast som stikker opp på siden som en sår tommel og som jeg antar tar imot signalene som styrer klokkene. Med jevne mellomrom setter de i gang med sitt plingplongete, og ganske forglemmelige, spill. Poenget er ikke å slå luften ut av oss musikalsk.
Det er også noe påfallende matematisk og distansert over konstruksjonen til Arcangel, med klokkene som krymper jevnt og trutt jo nærmere de kommer bakken og dette anemiske stålrørtårnet, som for sikkerhets skyld hadde fått de nederste to meterne pakket inn i stygg hønsenetting da jeg var der, antagelig for å holde besøkere fra å klusse med mekanikken eller klatre opp i det. Den forholdsvis abstrakte informasjonen man fôres med fra flatskjermen inne på senteret bidrar også til dette nøkterne og strikse uttrykket, som motarbeider det sakrale og opphøyde ved klokkefiguren. Stålriggen blir liksom rammen til et maskinkabinett med veggene fjernet og klokkene blottstilte komponenter. X insisterer på synliggjøring samtidig som det motarbeider monumentets prangende ambisjoner, det vil si målet om et maktfullt bilde.
Antimonumentalitet er knapt nytt under solen, men hos Arcangel bærer den med seg en særlig holdning som er typisk for en kunstner med opphav i den tidlige nettkulturen, der enhver forestilling om systemisk integritet ber om å bli tilbakevist. Arcangel er hyllet som en pioner i nettkunstsjangeren, og selv om klokkespillet hans også forholder seg til tradisjonelle skulpturelle egenskaper som sted og skala, nærer det seg på den puerile gleden ved å ta kontroll over kodene som styrer prosessene rundt oss og få ting til å oppføre seg på uventede og smådumme måter. Poenget er ikke resultatet av intervensjonen, altså bildet eller objektet vi presenteres for i seg selv, men å henlede på den tekniske beherskelsen som ligger bak, evnen til å få ting til å skje. Vi kunne kalle det en slags fiklingens estetikk.
Et paradoks med denne dyrkingen av manipulerende tilgang når det blir kunst, er at den også virker lukkende, til tross for de demokratiserende vyene som spøker i bakgrunnen. Den gjør merkbar skillet mellom de som snakker protokollens språk (koden) og de som ikke gjør det, og som derfor ikke opplever denne systemflaten som noe som er åpent for manipulasjon, men snarere en urelaterbar grøt av symboler. I tillegg blir det vi har mellom fingrene og som motstandsløst føyer seg etter våre innfall, også mindre ettertraktelsesverdig. Klokkespillets soniske og visuelle smålåtenhet er signaler om en slik nedjustert verdi. Alt blir på en måte smått når det kommer nært. X fremstiller dette metaforisk med de suksessivt mindre klokkene. Grepet er et kuriøst ekko av det bysantinske perspektivet der forsvinningspunktet er plassert på betrakterens side av lerretet, bare at her er målet motsatt av ikonets: å gi prioritet til idealer om lek og formbarhet på bekostning av betydning. Men med det har man bare sagt at Arcangel er en kunstner av og for sin tid – de små gledenes tid.
