Det er like usannsynlig som det er logisk; det å se Ulver live i 2010 er på en måte å befinne seg i en slags musikalsk transithall, et oppholdssted bortenfor marginalen av det allerede kjente.
Så er det noen som stjeler showet og lar en stå der med spørsmålene ubesvarte, men sånn passe maltrakterte. Ja, til og med noen flere spørsmål enn hva man startet med – og jeg hadde tross alt en god del problemstillinger surrende i bakhodet allerede. Trengte jeg egentlig flere? Selvfølgelig gjorde jeg det. Og det gjør dere og. Silberkuppe – et uavhengig bittelite visningssted i Berlin med en kuratorisk praksis på linje med en orkan – leverer grunnlaget.
Noen ganger ligger nøkkelen i tittelen. Noen ganger ligger den i kjelleren. Atter noen ganger ligger den langt utenfor rekkevidde. Men her ligger den altså, i hvert fall delvis, i tittelen. Og i kjelleren.
Egentlig gikk det til omtrent på denne måten; jeg ble enig med redaktøren om å anmelde denne utstillingen, det virket som en ok ting.
Så er det blitt på tide å fortelle ungdommen om hvordan det var før.
Det finnes selvfølgelig mange måter å skrive kritikk på (jeg skal ikke gå nærmere inn på det nå, jeg har tross alt gjort det før), på samme måte som det eksisterer mange forskjellige løsninger for hvordan man dokumenterer kunstnerisk virksomhet, eller – for all del – hvordan man i det hele tatt bedriver en kunstnerisk virksomhet.
Det kan være at Bergen Kunsthall egner seg særlig godt for poetiske, litt eterisk svevende arbeider som finner sin naturlige form i sløyfer med 16 mm film.
Hvordan du enn forholder deg til dette, og om du aldri så mange ganger løper opp og ned trappa, står du i denne utstillingen midt i hele det modernistiske prosjektets skrikende feedback av motstridende impulser; maleri mot anti-maleri, teori som den nye rocken (noe som ser ut til å gjenta seg med jevne mellomrom), og teksten som en slagmark for kampen mellom form og innhold.
Det er på en måte veldig passende at Sol Lewitt, selve prototypen på den konseptuelle kunstneren, presenteres på den måten som det gjøres her; på et bord. Ideelt hadde det vært et operasjonsbord, men man kan ikke få alt.
Det finnes to historier om Bendik Riis. Den ene tar slutt når Riis dør i januar 1988.
Gothic het den første utstillingen jeg kuraterte, så langt tilbake som i slutten av 2002.
Tromsø er langt hjemmefra for de aller fleste, også for meg.
Magt- og afmagtsdiskussionerne går lige til kanten på Det Fynske Kunstakademis afgangsudstilling.
Masterutstillingen til Kunstakademiet i Trondheim er sylskarp, men ville stått seg sterkere i et temperert rom med hvite vegger.
Skulptur av Yinka Shonibare avdukes i Ekebergparken under åpningen av Oslo Art Weekend denne uken.
Hvilke kollektive minder bevarer vi, og hvilke lader vi forsvinde i glemslen? I dette grumsede rum opererer gruppen coyote.
