Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Stian Gabrielsen is Kunstkritikk’s Norwegian editor. He was educated at the Art Academy in Oslo, where he also lives.
Hannah Ryggen Triennalens tredje utgave gir anledning til å tenke over samfunnets tekniske begrunnelse.
Mari Slaattelids malerier på Kristiansand Kunsthall slipper utsiden inn.
AICA oppfordrer Europakommisjonen til å sette en stopper for polske myndigheters forfølgelse av avvikende stemmer og minoriteter.
Improvisasjon, undervannsprotester, transnasjonal solidaritet og lekkert, historisk forankret maleri – gleden er tilbake i det norske kunstfeltet.
Legg i ovnen! Kunstkritikks norske redaktør Stian Gabrielsen avslører hvilke tre utstillinger han satte størst pris på i året som gikk.
Germain Ngomas voksforgylte arbeider på Tenthaus i Oslo er verken objekt eller bilde, men noe tredje.
Munchmuseets åpningsutstilling med Tracey Emin og Edvard Munch er et melodrama om subjektet som ikke har mer å gi, men gir likevel.
Jorunn Hancke Øgstads malerier på Kosa i Oslo beviser sin egen verdi.
Goutam Ghoshs utstilling på Standard (Oslo) peker ikke bare mot hva maleriet har vært, men også hva det er i ferd med å bli.
Portable utstillingsfartøy og kunstneren som sanker – den norske kunsthøsten får det til å se ut som kunsten har oppdaget sitt potensial som parallellsamfunn.
De deformerte kroppene i Nicole Eisenmans utstilling på Astrup Fearnley Museet vitner om verket som frigjørende begivenhet.
Lene Berg, neste års festspillkunstner på Bergen Kunsthall, vil fortelle historien om sin avdøde far, filmregissøren Arnljot Berg.
Lys er immaterielt, men utstillingen om fenomenet på Astrup Fearnley Museet framstår som en rekke enkeltverk med skalkede luker imellom.
Utstilling om makt og undertrykkelse på Tromsø Kunstforening sitrer av smittende fysisk ubehag.
Hvem tager ansvaret på sig, når verden synes at løbe amok? Kåre Frang tegner et præcist portræt af tidens flossede nervesystemer.
2026 framstår Isa Genzkens assemblage som uppriktigt vackra ikoner. Skönheten blir något att hålla fast vid när världen inte längre kan greppas.
