Paviljongutstillingene på Veneziabiennalen er dit samtidskunsten går for å bli film. Der det er tillatt, om ikke til og med forventet – sågar påkrevd – å skru opp verkets produksjonsverdi til desperate høyder i håp om å fange publikum før de rekker å snu i døren for å rekke fernisseringen av neste paviljong eller stille seg i kø for dagens femte espresso. Uffe Isolotto og kurator Jacob Lillemoses fantasy-inspirerte håndtering av årets danske paviljong møter tilsynelatende den kommunikative utfordringen med såpass stor pågangslyst at man kunne mistenke dem for å trives i denne oppmerksomhetsøkonomiske sumpen.
Affiniteten mellom Isolotto og Lillemose er åpenbar. Lillemose har tidligere drevet visningsstedet X and Beyond i København, og den spekulative katastrofetenkningen han bedrev i den forbindelse, har satt tydelig preg på prosjektet deres i Venezia. Isolottos spesialfelt kunne kort og overfladisk oppsummeres som en narrativ og skulpturell, postdigital og posthuman hybrid-estetikk med en modifisert menneskropp i sentrum. We Walked the Earth knar disse premissene sammen til en svært effektiv utstillingsformel.
Når menneskekroppen er motiv eller tema i kunsten om dagen, fremstilles biologien gjennomgående som et manipulerbart underlag som skal føye seg etter individets uttrykksbehov eller følte identitet. Dette underforstår en holdning til bioteknologien som et ekspressivt verktøy. Isolottos fremtidsfantasi skrur til teknologiens makt over biologien, men omplasserer i samme vending denne symbiosen til en situasjon der det ikke lenger er ekspressive hensyn som styrer. Vi befinner oss i en tenkt fremtid der mennesket av uklare grunner har omskapt seg selv til kentaurer og nå lever i etterdønningene av en sivilisatorisk kollaps.
Paviljongen er gjort om til en forfallen bolig for to kentaurer. Den ene, kvinnen, befinner seg i paviljongens største rom, som ligner en stall full av tørket ålegress. Hun ligger på gulvet med blodskutte øyne og hodet på armen som om hun sover. Ut av baken hennes henger et foster omsluttet av en halvgjennomsiktig, blålig hinne. «It looks just like a dead person», mumler noen ved siden av meg. Har kvinnen omkommet under fødsel? Figurene er laget av et studio som spesialiserer seg på spesialeffekter til filmindustrien (10 tons) og jeg leter fåfengt etter brudd på illusjonen. Dufter det til og med hest? Mer brutalt har det gått for seg med kentaurmannen. Han er hengt fra taket etter halsen i en kjetting, jeg antar for egen hånd i sorg over tapet av partneren.
Den nitide realismen fortsetter i bearbeidelsen av veggene, som gir inntrykk av skjolder og renner etter fuktskader. Vinduer er skitnet til. Malingen i taket i inngangspartiet flasser av i store flak. Bøss og tørt løv ligger strødd på gulvet i et rom som ligner en krysning av redskapsskjul og stabbur, hvor det henger et kjøttstykke fra taket og et par rivelignende redskaper står lent mot veggen. Utenfor hovedinngangen ligger en haug med hesteavføring. Paviljongens døråpninger er utstyrt med porter med en pussig arkaisk-futuristisk design – som, litt underlig med tanke på forfallet ellers, ser splitter nye ut.
Rundt den hengte kentauren og i rommet ved siden av ligger det strødd glasskulpturer som forestiller en slags amorfe skapninger eller organer som har krøpet ut av noen fruktskallaktige hylstere og tilsynelatende krepert. Jordrester på skallene indikerer at de er dyrket rett utenfor paviljongen, hvor gressplenen er brutt opp for å ligne en kjøkkenhage. Under noen av disse fruktvesenene har det dannet seg dammer med tyktflytende, blå væske – antagelig den samme som sirkulerer i et intravenøst system av tynne kabler kentaurene har på seg.
De stiliserte elementene, da særlig glasskulpturene, bringer ubalanse inn i den hyperrealistiske fiksjonen. Samtidig er også disse semiabstrakte formene, akkurat som de døde kentaurene, tydelige uttrykk for en brutalisering og blottstillelse av organisk liv. I tillegg til å gi en absorberende emosjonell effekt, er denne volden tematisk relevant: den er indikativ for transhumanismens oppfatning om mennesket som et prinsipielt åpent biologisk system som det er fritt frem å gripe inn i og endre på. En moral som setter seg imot denne tilgangen er en konservativ kulturell refleks det er transhumanistens oppgave å bekjempe. Volden er altså en estetisk manifestasjon av en programmatisk uærbødighet overfor det biologisk gitte og begjæret etter å overskride det.
Samtidig foreslår We Walked the Earth en «kollapsologiske» fremtidsmodell. Kollapsologien er transhumanismens svartsynte fetter. Den korrigerer troen på et evig tilsig av teknologiske nyvinninger som skaper en stadig større frihet til å endre på menneskelivets rammer og vinne nytt terreng for selvutfoldelsen. Omgjøringen av mennesket til kentaur er hos Isolotto nettopp ikke resultatet av økende avstand til naturen, men en tvungen tilpasning av organismen til en økologisk nødsituasjon som gjenoppretter et eksistensielt stress. Den kollapsologiske modellen er sober, men gir også anledning til å irettesette andres hybris. Volden mot kentaurene i utstillingen kan slik også leses som en – på grensen til infam – korreks til et begjær etter en sammensmeltning med teknologien som øker menneskets muligheter og makt. Isolottos kentaurer personifiserer i motsetning til denne ekspansive foreningen en innskrenking av menneskets verden – parodisk understreket med skjøtingen av mennesket til en dyrekropp.
Lillemose har skrevet en novelle i samarbeid med Isolotto som deles ut i utstillingen, Now We Are Water. Den er lagt til en fremtid enda lenger frem enn den der kentaurhistorien utspiller seg og handler om noen skapninger som både lever i vann og er laget av vann. De er en slags luksusvesener som kan endre form til hva de vil og bedriver tiden med å saumfare havbunnen på jakt etter «kropper» som de kan leke med. Via rudimentære, geometriske beskrivelser av det de finner, forstår man at de oppdager noen kentaurlik. I en slags morbid koreografi svømmer de inn og ut gjennom kroppsåpninger og gjør seg på et tidspunkt om til en skalpell slik at de kan åpne buken deres. Historien ender med at de overtar kentaurkroppene fra innsiden og komisk animerer dem til å bevege seg i en ustø prosesjon langs havbunnen. Vannvesenene modererer pessimismen; de er en livsform som kontinuerlig omskaper seg selv på fantasiens kommando. Men om de er etterkommere av mennesket, har de ingen erindring om det: «We don’t know whether there was life before». Bildet de tegner av tiden etter mennesket er ekstatisk, men samtidig uten forbindelse bakover.
We Walked the Earth mangler ikke sofistikasjon. Men det er en sofistikasjon som er et resultat av nennsom utarbeidelse av overflater i samarbeid med håndverkere – som også løftes frem i formidlingen av utstillingen – og en maksimering av dramatiske appell gjennom utnyttelse av narrative og scenografiske virkemidler. Etterligning av den kommersielle filmens produksjonskultur og effektbruk er ikke nytt i samtidskunsten. Mest tror jeg det at denne emuleringen kjennes spesielt vellykket i dette tilfellet skyldes timingen; noe i luften gjør at Isolotto og Lillemoses strategier fremstår mindre som et subversivt hån av god smak eller en kynisk melking av kitschens appell, og mer som en tidlig respons på pågående endringer i samtidskunstens miljø, en mutasjon av kunsten som viser alle tegn på å gi adaptive fortrinn – og ikke bare i Giardini.
Den tragiske tapningen av transhumanismen og returen til jordbruket i We Walked the Earth handler i en forstand om en generell lengsel etter feedback, ikke primært i betydningen taktilitet, men en relasjon til omgivelsen som gjør handlingens sannhetsverdi umiddelbart synlig, som gir en mulighet for å feile og derfor fremelsker det vi kunne kalle tilpasningens dyd. De affektive strategiene til Isolotto og Lillemose vitner tilsvarende om en kunst som vil vurderes etter om den treffer eller ikke, som har gitt avkall på fritaket fra publikums dom som funderer samtidskunsten. Den har implisitt godtatt autonomitapet det medfører å stå i en direkte feedbackrelasjon til det faktiske miljøet den skal virke i, og vil måles med kriterier som kan observeres og anerkjennes bredt. Prøvd på disse er We Walked the Earth utvilsomt en suksess. Men for kunsten er det å bli uadskillelig fra blockbusteren – satt på spissen – også selvfølgelig en tragedie.
