Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Stian Gabrielsen is Kunstkritikk’s Norwegian editor. He was educated at the Art Academy in Oslo, where he also lives.
Utstillingen Five thousand generations of birds i Fitjar-skjærgården tenderer mot ukritisk landskapsfetisjisme. Ikke dermed sagt at kunstnerne er blinde for dette problemet.
Mens MA-kullet ved Kunstakademiet i Oslo i år velger å løse opp rammen rundt avgangsutstillingen går Kunstfag motsatt vei, med en styrking av kuratorens tilstedeværelse.
I gruppeutstillingen Untitled Landscapes på Lautom skaper den upresise definisjonen av landskapsbegrepet rammeproblemer for utstillingen.
I Terrain Vague | Persistent Images på Oslo Kunstforening er kunstnerne mer opptatt av arkivformens parasittiske egenart enn de historiene som hentes frem fra glemselen.
I utstillingen Layers på Holodeck skrur Kristin Nordhøy opp den optiske intensiteten i modernismens forslåtte prygelknabe, rutenettet.
Anders Eiebakkes forseggjorte spionleketøy lykkes i å dramatisere befrielsen av blikket, men den maktkritiske dimensjonen er upresist formulert.
Til tross for pyntelig montering under stukkaturen på det nylig gjenåpnede Galleri Christian Torp hefter det stadig et asosialt flir ved arbeidene til Sebastian Helling.
Ad de Jongs store plastskulpturer som henger fra taket på 1857 er med på å sementere nettopp den relasjonen til betrakteren kunstneren ønsker å oppheve.
Snorre Ytterstads arbeider på Nasjonalmuseet er innbydende effektivt produsert, men skjemmes av en didaktisk relasjon til historien.
Selvet er lite mer enn et klistremerke i Agatha Waras utstilling på Borgenheim Rosenhoff.
Man spidser øre, når værkerne på Collega hvisker om sorg og landflygtighed. Alligevel er budskabet svært at høre.
Käthe Kollwitz på Statens Museum for Kunst er en kniv i hjertet og et opråb om modstand.
Krigen er kunstnerens muse i Vanessa Bairds retrospektiv på Munchmuseet i Oslo.
Kunstkritikk støttes av
