Det hefter en kledelig laissez-faire holdning ved hvordan kuratoroppgaven ved årets avgangsutstilling for MA-kullet fra kunstakademiet i Oslo er løst. Det er den siste fra Henrik Plenge Jakobsens hånd, som nå går av som professor. Ikke samlet under ett tak som tidligere, men spredt utover hele byen, virker avgangsutstillingens karakter radikalt forandret: fra å være et fesjå på Stenersenmuseet har den blitt til tjue separatutstillinger. Den har også, passende nok, fått tittelen 20 MA Exhibitions og er innlosjert i det som var tilgjengelig av visningsrom og andre egnede steder rundt omkring i byen. Kunstakademiet har alltid vært flinke til å innrømme dette innlysende paradokset ved en avgangsutstilling; at det nettopp ikke er én utstilling i noen kuratorisk forstand og har aldri så vidt jeg kan huske, forsøkt å dekke til dette ved hjelp av tomme kuratoriske besvergelser. Denne innrømmelsen er her tatt i retning sin ytterste konsekvens: nemlig oppløsningen av den strukturerende rammen for møtet med utstillingen. Selv om dette medfører et merarbeid for utstillingens besøkende, virker denne løsrivelsen fra en enhetlig arkitektur som en betimelig speiling av akademiets pedagogiske idé. Merarbeidet til tross kommer de fleste enkeltverkene, når man først finner frem til dem, bedre ut av det i denne enn i tidligere avgangsutstillinger.
Masterkullet fra Kunstfags avgangsutstilling finner til sammenligning sted på Galleri Seilduken og bærer tittelen Destroy all nouns. Selv om den korte pressemeldingen fra kurator Linus Elmes bedyrer at det her er snakk om en åpen kuratorisk prosess, hvor han som kuratorindivid er underordnet den kollektive søken etter et felles utgangspunkt hvor en avgangsutstillings eklektiske grunnkarakter kan fremstå samlet, er denne utstillingen likevel påfallende kuratert til avgangsutstilling å være. I tillegg til studentenes arbeider huser utstillingen også spesialdesignet utstillingsarkitektur, et tydelig grafisk designkonsept og et lengre essay hvor utstillingens sprikende bidrag forsøkes sydd sammen til et hele. Utgangspunktet som de til slutt lykkes i å lokalisere er, forutsigbart nok, den vedvarende identitetskrisen som springer ut av konflikten mellom kunst og håndverk og studentenes respektive posisjoneringer langs denne konfliktlinjen.
Selv om Kunstakademiets avgangsutstilling som sagt er spredd utover et stort område, har den likevel et tyngdepunkt i og rundt Kunstnernes hus. Her okkuperer bl.a. Christian Tony Norums installasjon En due intervjuer Jens Bjørneboe og E. Munch inngangspartiet og caféen, med forgreininger ned til Vigelands Nordraakstatue utenfor Norges Geografiske Oppmaaling. I Norums komposisjonen finner vi en parallell til utstillingens dissemineringstaktikk. En samling idiosynkratiske tegninger, malerier, skulpturer og objekter – samt en video – er spredd utover inngangspartiets overbygning, caféen og trappen opp mot andre etasje. De relaterer seg til omgivelsene som et anarkistisk vrangbilde av det pyntelige og funksjonsinnrettede interiøret. Videoen viser en due som spiser frø i et hvitt rom omgitt av noen av bildene og objektene vi nå ser utstilt, antageligvis Norums atelier. I bakgrunnen hører vi en avspilling av stemmen til Jens Bjørneboe som snakker om anarkisme og ungdomsforførelse. Gjennom en lett selvironisk stadfestelse av individualitet og motstand iscenesetter Norum effektivt det evige posisjoneringsspillet som omgir kunstnersubjektet.
Utstillingen har, i og med at studentene selv har valgt hvor de vil vise arbeidene sine, en forutsigbar slagside mot stedsspesifikk installasjon. Et eksempel er Kaya Gaarders kryptiske okkupasjon av en tennisbane, Urge into water, hvor høy og store mengder østersskjell, samt et par nærmest umerkelige forskyvninger, går i dialog med de stadig pågående tennismatchene og avtvinger dem en metafysisk og symboliserende funksjon. Et annet er Sara Sølbergs An Attempt to Exhaust an Empty Space, hvor hun har latt seg stenge inn i et helt tomt rom i fem dager for så å stille ut rommet, tomt og uforandret. Denne negative performancen, i den forstand at det man forevises her er et markant fravær, manet frem gjennom en forutgående handling og denne handlingens opphør, er paradoksalt nok blant de mer fysiske arbeidene, kun overgått av Camilla Skibreks Licking My Way Through Wood, hvor hun, som tittelen indikerer, har satt seg fore å slikke seg gjennom en trestamme. Det foreløpige resultatet, innbydende presentert i glassmonter på Maria Veie, blir, gjennom en sammenkobling av erotikk og endeløs repetisjon et presist symbol for den senkapitalistiske sammensmeltningen av begjær og arbeid. Både Sølberg og Skibreks verk synliggjør forhandlingen mellom subjektets autonomi og omkringliggende produksjonssystemer krav om hensiktsinnrettet, produktiv adferd.
Hos Hanan Benammar og Ragnhild Aamås, som også sokner til performancekategorien, er ikke metoden like disiplinert og selvpinende. Begge fremfører de et manus foran en mikrofon. Altså er stemmen det sentrale redskapet, men mens Aamås i sin Sginal Tso Nois musisk modulerer intonasjonen mens hun leser opp en komposisjon av tekstbrokker gruppert etter assosiative eller vilkårlige forbindelser, er Benammar i sin Lands in Sight, plassert i en foredragssituasjon som gir oss inntrykk av at hun har tenkt å sette oss inn i et saksforhold. Men også her unnslipper innholdet å egentlig formidles, og stemmen blir hengende i luften som et lydlig materiale mer enn et kommunikasjonsmiddel. Jeg blir usikker på om denne kommunikasjonsmessige tilkortkommenheten er utslag av en tilsiktet dveling ved det orales materialitet, eller om det egentlig er meningen at jeg skal skjønne hva hun snakker om. Den muntlige overleveringen har uansett sviktet som informasjonsbærer, og avspillingen av en morsekodet tekst, som avrunder «foredraget», kan tyde på at dette handler om at språkets formidlingsevne alltid hviler på en inneforståtthet med kodene for avlesning. Aamås modulerte talestrøm er i hvert fall inne på noe slikt, der hun med offbeat intonasjon liksom sliter ordene løs fra sine objekter.
Flere av utstillerne jobber også med tradisjonelle bildemedier som tegning og maleri. Mona Sjo Leirkjær stiller ut store naturalistiske mannsportretter tegnet med blyant, hvor uttrykkets renhet er brutt opp av at deler av motivet, noens ører f.eks., bare er gjengitt med tomme konturer, eller at bildeflaten er befolket med tegneserifigurer, eller bildeelementer som ikke bøyer seg i takt med den øvrige romligheten, men presser figurasjonen mot en avslørende forflatning. I flere av tegningene er mennenes blikk et konfronterende, tomt stirrende og gjentar slik, via en psykologisk figur, den avsløringen av egentlig flathet som Leirkjærs formale trick viser oss.
De verkene som fremstår med størst overbevisning på Kunstfags utstilling er de hvor konflikten mellom kunst og håndverk er avstemt, hvor verket er berammet av en tydelig forbindelse til en spesifikk materialitet eller disiplin, som Anna Isaksson Pirttis smykker som baserer seg på en firepunkts festesystem operert inn under brysthuden, eller Ingeborg Resell Eliessons hybrider av kjente objekter som lyspærer og blyanter og parasittiske marmorkropper, som henger fast på disse som en slags svulster. Disse marmorstrukturene antar i denne tilknytningen til redskaper antropomorfe egenskaper, og reiser interessante spørsmål om redskapenes betydning for vår selvforståelse, hvordan omgangen med dem inngår i våre identitetsskapende ritualer. Trude Johansen og hennes The Stove tar også utgangspunkt i en undersøkelse av redskap. Verket består av en portabel treimitasjon av en vedovn, som kan demonteres og fraktes rundt som en liten lekevogn. En videoprojeksjon som flankerer objektet dokumenterer en seanse hvor kunstneren monterer ovnen i et landskap med to fabrikkbygninger i bakgrunnen. Det er noe tilforlatelig og samtidig absurd ved dette lille leketøyet – nedlesset av funksjonalitet og fullstendig ubrukelig på en gang. Dette problemkomplekset vedrørende forskjellige redskapers og praksisers eksistensielle betydninger er godt uttrykt i Marthe Karen Kampens unnselige videoverk Hjem og tilbake igjen – vist på liten en kubemonitor på gulvet – hvor en tilsynelatende vilkårlig utvelgelse av scener fra hverdagslige situasjoner, fra opereringen av en trykkpresse til et møte med en rev som kommer på døra, viser spennet i menneskets handlingsrom, og hvor gåtefullt det kan fortone seg når man betrakter det på avstand. Liksom for å understreke denne fremmedgjørende synsvinkelen er deler av videoen filmet på høykant.
Det finnes også verk her som spiller på en mer institusjonskritisk tangent, som Sandro Alan Stegers utkikkstårn som overskuer den hensiktsløse og invaderende, spesialdesignede arkitekturen som er spent opp som et telt over arbeidene i første etasje. Hva denne strukturen – altså teltet, ikke tårnet til Steger – bidrar med utover å være en beklemmende, fancy variant av lettvegger klarer jeg ikke å se, om den da ikke er en slags stråmann for den fortrengte kuratoren, en kreativ forming av utstillingens fysiske rammer der alle andre valg allerede er fattet.
Hvorfor jeg får mest ut av verkene på Kunstfagutstillingen som tar stilling til sin funksjonelle arv skyldes kanskje en konservativ ryggmargsrefleks som ønsker å tenke de to skolene som forvaltere av ulike tradisjoner, selv om det i virkeligheten ikke finnes noen klar avgrensing, utover den muligens reaksjonære dikotomien fri kunst og kunsthåndverk. Men bare det at de fremdeles fungerer som to adskilte utdannelsesforløp ved kunsthøgskolen burde jo indikere at det nettopp er snakk om to ulike tradisjoner som det er hensiktsmessige å definere med utgangspunkt i en forskjell. Det er i hvert fall påfallende at de to utstillingene er organisert/kuratert etter modeller som er så diametralt motsatte. Om ikke annet så ligger det en pedagogisk uoverensstemmelse i bunn.
