Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Stian Gabrielsen is Kunstkritikk’s Norwegian editor. He was educated at the Art Academy in Oslo, where he also lives.
Spekulasjoner om den økonomiske ekspansjonens sluttpunkt danner et teoretisk bakteppe for høstens kunstfestival i Lofoten. Charles Esche startet forprogrammet med å vise filmen Picasso in Palestine i Kabelvåg på mandag.
De to kuratorene for den sentralasiatiske paviljongen ved årets Veneziabiennale ønsker å se bakenfor den typisk eksotiske fremstillingen av regionen.
Paradokser i kø når Museet for samtidskunst prøver å fremstille sin egen hullete samling av norsk videokunst som historisk representativ.
Spesiallagd utstillingsarkitektur som ligner en propell kompenserer ikke for kontekstløs presentasjon av videokunst fra Atopias arkiv.
På Henie Onstad Kunstsenter overføres Olav Christopher Jenssens uhøytidelige skribling til en nær monumental presentasjonsform. Dette skjer ikke uten friksjon.
I utstillingen på Oslo Kunstforening låner Victoria Pihl Lind fra den litterære kanonen for å si noe om relasjonen mellom språk og subjekt. Men formen er kanskje litt for ærbødig.
For Tarje Eikanger Gullaksen og Marius Engh er gåing en kritisk og politisk tilstand, et oppgjør med alt det overskuddet av intensjoner som kompliserer livene våre.
Lorck Schives legat og Trondheim kunstmuseum ønsker å skape en større offentlighet rundt samtidskunsten. Løsningen er en ny kunstpris.
Kjell Bjørgeengens utstilling på Kunstnerforbundet er en kompromissløs dveling ved videoens materialitet, men presentasjonen i galleriet er ikke like kompromissløs.
Siri Hermansens dokumentarfilmer på Stenersenmuseet åpner for en overraskende radikal tolkning av begrepet «overlevelse».
Ian Laws utstilling på galleriet VI, VII i Oslo består av en ansamling biografisk ladede materialer som ikke helt har bestemt seg for om de vil bli kunstverk eller ikke.
De tre kunstprosjektene i Regjeringsbygg 6 fremfører variasjoner over det ideologiske stedet Norge, men er for servile til å utfordre sjangeren «offentlig kunst».
Selvet er lite mer enn et klistremerke i Agatha Waras utstilling på Borgenheim Rosenhoff.
Man spidser øre, når værkerne på Collega hvisker om sorg og landflygtighed. Alligevel er budskabet svært at høre.
Käthe Kollwitz på Statens Museum for Kunst er en kniv i hjertet og et opråb om modstand.
Krigen er kunstnerens muse i Vanessa Bairds retrospektiv på Munchmuseet i Oslo.
Kunstkritikk støttes av
