Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
Kjemperotter herjer jordkloden, døde mennesker regner fra himmelen. Will Benedict og vennene hans stiller ut på Bergen Kunsthall.
Sjakkbrettreferansen i logoen er emblematisk for Rameaus nevøer på Museet for samtidskunst. Utstillingen er en kontrastering av, ikke en dialog mellom Sofie Berntsen og Karl Holmqvist.
Ane Mette Hols intensiverte naturalisme røsker arket ut under tegningen og lar den innta rommet. Men som den perfekte illusjonist vil hun også bedraget til livs.
Med Dear. Ethos. Pathos. Logos. Collapse. vinker Andrea Lange farvel til aktivismen og vender blikket mot seg selv. Resultatet er forførerisk, men balanserer samtidig nær en patetisk kollaps.
Gjennom en høyst vilkårlig kuratormodell ender utstillingen Europe, Europe på Astrup Fearnley opp med å si fint lite om europeisk kunst som sådan.
Med uvanlig tydelighet – for ikke å si banalitet – viser Crispin Gurholt oss fruktene av sitt erkjennelsesarbeid i utstillingen Please Kill Me.
I Matias Faldbakkens siste utstilling på Standard pendles det fortsatt mellom populærkulturens kommunikative ethos og opak formalisme, dog svermes det stadig mer for det siste.
Munan Øvrelid komponerer bilder i pingpong mellom vitenskapens skjematiske abstraksjoner og naturkreftenes likegyldighet, men subjektet skygger fortsatt for motivet.
Oppfinnelsen av den lyse dagen er blitt et monster av en utstilling, et slags interaktivt mediehistorisk panorama som eser ut i alle retninger – på intelligent vis.
En nytolkning av Svanesjøen i Billedhoggerforeningens rufsete, skulpturbestrødde hage var noe av det Lord Chief Justice bød på i sin første separatutstilling. Dét, og en snakkende ananas.
Fremfor refsere av en nasjon som har fortrengt ubehaget i historien, står Fadlabi og Cuzner frem som håndlangere for en iscenesettelse av et Norge som beredvillig tar et oppgjør med sin rasistiske fortid.
Synnøve G. Wettens utstilling på UKS er formsikker og forførerisk, men påberoper seg et praktisk-politisk engasjement som det ikke finnes dekning for.
Mikael Lo Prestis malerier er en lavmælt motgift mot raske bilder og kyniske blikk.
Hvor lidt skal der til, før handling bliver kunst? Fluxus-pioneren Alison Knowles’ suppe er stadig potent.
Kjersti G. Andvig og Lars Laumann får til kunststykket å diskutere økonomisk og kulturell ulikhet uten å bli pretensiøse.
Sara-Vide Ericsons hittills största utställning skildrar en mörk värld där människa, djur och omgivning flyter ihop – och något nytt och oroande tar form.
