Stian Gabrielsen er kritiker og norsk redaktør for Kunstkritikk, bosatt i Oslo.
Stian Gabrielsen is a critic and the Norwegian editor of Kunstkritikk, based in Oslo.
Kjersti Vetterstads utstilling på UKS befinner seg milevidt unna den psykedeliske sosialsatiren vi kjenner fra performanceduoen Mor og Jerry. I stedet bys det på varsom øko-poetikk.
Hva skjer når kunstneren hentes frem fra sitt uutgrunnelige virke og kles opp som en kommunikativ gestalt i Trollkrems fan-postere?
I sin utstilling på 1857 har Janus Høm lagt et tynt ferniss av pappmasje over diskusjonen av kunsten etter internett.
Kjemperotter herjer jordkloden, døde mennesker regner fra himmelen. Will Benedict og vennene hans stiller ut på Bergen Kunsthall.
Sjakkbrettreferansen i logoen er emblematisk for Rameaus nevøer på Museet for samtidskunst. Utstillingen er en kontrastering av, ikke en dialog mellom Sofie Berntsen og Karl Holmqvist.
Ane Mette Hols intensiverte naturalisme røsker arket ut under tegningen og lar den innta rommet. Men som den perfekte illusjonist vil hun også bedraget til livs.
Med Dear. Ethos. Pathos. Logos. Collapse. vinker Andrea Lange farvel til aktivismen og vender blikket mot seg selv. Resultatet er forførerisk, men balanserer samtidig nær en patetisk kollaps.
Gjennom en høyst vilkårlig kuratormodell ender utstillingen Europe, Europe på Astrup Fearnley opp med å si fint lite om europeisk kunst som sådan.
Med uvanlig tydelighet – for ikke å si banalitet – viser Crispin Gurholt oss fruktene av sitt erkjennelsesarbeid i utstillingen Please Kill Me.
I Matias Faldbakkens siste utstilling på Standard pendles det fortsatt mellom populærkulturens kommunikative ethos og opak formalisme, dog svermes det stadig mer for det siste.
Munan Øvrelid komponerer bilder i pingpong mellom vitenskapens skjematiske abstraksjoner og naturkreftenes likegyldighet, men subjektet skygger fortsatt for motivet.
Oppfinnelsen av den lyse dagen er blitt et monster av en utstilling, et slags interaktivt mediehistorisk panorama som eser ut i alle retninger – på intelligent vis.
Mathijs van Geests sarte assemblager nærer seg på en understrøm av privat erfaring vi ikke får eller skal ha tilgang til.
En utställning i ett gammalt kolhus låter mörkret bli en bild för exploatering, utsatthet och politiska drömmar.
Verdensteatret legger ned etter 40 år. Kollektivets siste installasjon er for tiden å se på Dikemarkfestivalen.
Kunstsilos nordiske samlingsutstillinger viser bredde og enestående verk, men sliter med forutsigbarhet og konvensjoner i presentasjonen.
