Det er alltid litt antiklimaktisk å ankomme en av Crispin Gurholts utstillinger dagen etter åpning, når de levende tablåene har vandret over i monumentale dokumentasjonsfotografier. Men i Please Kill Me er kanskje rigor mortis-stemningen mer i overensstemmelse med utstillingens hensikter enn tidligere – hensikter som også er uvanlig tydelig forkynt: Art Is Dead kan man lese på den innerste veggen på Galleri K, skrevet i taggeraktig typografi – store kjappe bokstaver prydet med noen kalkulerte malingsdrypp. Foran denne framfuse skriften-på-veggen står – eller sto – det tre personer representerende gallerist, kurator og kritiker, mimikkløse og med stive blikk rettet mot henholdsvis pressemeldingen eller rommets tomme vegger. The Gallery heter verket, og skriver seg behendig inn i Gurholts etterhvert velkjente idiom der lett spissede hverdagssituasjoner skyves mot det allegoriske.
I tillegg til The Gallery viser Gurholt også tre andre «live photos», samt en video. De fire fotoene utgjør en slags kavalkade over funksjoner i kunstens kretsløp: I tillegg til de tre aktørene i The Gallery, finner vi to transportarbeidere sittende i en rød varebil parkert foran galleriet (The Transport). Verket The Artist er det første man ser når man kommer inn, kunstneren selv poserer gravalvorlig i pen mørk skjorte foran veggen der utstillingstittelen står skrevet. På gulvet under de røde bokstavene er det plassert en flaske vin og en blomsterbukett. På kontoret er to gallerimedarbeidere opptatt med å pakke opp flere blomstergaver adressert kunstneren, og en av dem holder et gratulasjonskort dekorert med Munchs Skrik (!) (The Office). Videoen, utstillingens tittelverk, er klippet sammen av opptak av de levende tablåene. Her fades det mellom korte, flakkende tagninger der kameraet beveger seg innimellom og tett på skuespillerne. Det nærgående og stemningsmalende understrekes i nesten parodisk grad av lydbildet som i sin helhet består av et dystert, strukket synth-drønn.
Utstillingen er ledsaget av en flyer med en personlig appell fra kunstneren der han i en skriftende tone fortviler over individets og kunstens maktesløshet. Vi er på vei mot en global miljøkatastrofe men er handlingslammet, «fanget i en loop av gjentakelser», skriver han. Innsikten vi har kan ikke brukes til annet enn å holde spillet gående. «Reell endring fremstår som umulig» osv. Appellen konkluderer deprimerende at det er «vi» som står i veien for endringene situasjonen krever, derav utstillingens tittel: Please Kill Me. I et innledende parti forteller forfatteren at han føler det som om han sitter i et kloster og «dyrker sin egen private tro». Han vil ta skrittet ut, men vet ikke om han våger. Det er dog uklart hva han forestiller seg at han eventuelt skritter ut i: er det erkjennelsen av maktesløshet – sin egen og kunstens – en slags resignasjon som bare kan ende med selvmord? Eller markerer denne erkjennelsen begynnelsen på et liv der handling samsvarer med overbevisning, altså en gjenerobring av et reelt politisk handlingsrom?
Mens teksten, som det høyst subjektive og ektefølte dokumentet den sannsynligvis er, famler klosset mellom retorisk overspente posisjoner, fra eksistensiell jamring via profetier om miljøkollaps til institusjonskritikk, er utstillingen ellers en ryddig og kontrollert affære. Tydelige scenografiske markører forteller oss at det her er det kommersielle kunstsystemet som er case. Please Kill Me virker tenkt som en slags pauseknapp som gjør det mulig å observere og kontemplere vår egen deltagelse. Som alltid tynges de uthalte øyeblikkene til Gurholt av en litt fortegnet mollstemthet. Kanskje er det umulig å unngå å utstyre skuespillerne med annet enn lakoniske ansiktsuttrykk når de skal holde masken i en time. Patosen er likevel et problem, særlig når det som her er så lite mellom oss og avgrunnen, men så er heller ikke estetisk subtilitet Gurholts siktemål. Med uvanlig tydelighet – for ikke å si banalitet – viser kunstneren oss fruktene av sitt erkjennelsesarbeid. Likevel, føres vi ikke bare inn gjennom åpne dører?
Kunstens allianse med krefter den tradisjonelt liker å se seg i opposisjon til (kapitalismen) er ingen ny oppdagelse. Forsøk på å navigere en slik paradoksal situasjon preger flere kritiske kunstpraksiser i samtiden. Tidvis får det interessante utslag, som i Merlin Carpenters utstillingsserie The Opening (2007-2009), der kunstneren foreslo å forsyne markedet med «dårlig vare», malerier klasket sammen foran de fremmøtte på åpningen. Gurholts mea culpa-positur befinner seg dessverre i andre enden av skalaen: en samtidig plump og pompøs undergangsbebudelse, der vi, utover påpekningen av det åpenbare, tilbys lite annet enn en diffus idé om at det finnes et beboelig sted utenfor selvinteressens kloster, og at det som kreves for å ankomme dette paradis er et selvdrap på egne profesjonelle vyer.
