Tonen er en merkbart annen i utstillingen til Andrea Lange på Kunstnerforbundet enn det var under Atelier Populaire på Kunsthall Oslo for to år siden, da første del av Palestinerleirprosjektet ble avviklet. Med den offentlige workshopen Atelier Populaire – som åpnet dagen etter at de tjue palestinske flyktningene som hadde bodd i telt utenfor Kulturkirken Jakob i ett og et halvt år, ble tvunget til å flytte – drev Lange folkeopplysning om norsk flyktningepolitikk gjennom møter og foredrag. «Kunsten er en stemme i samfunnet som kan være med å korrigere politikken…», uttalte hun. Nå, to år seinere, er det duket for Dear. Ethos. Pathos. Logos. Collapse., et videoessay basert på opptak hun gjorde mens hun var artist-in-residence i Palestinerleiren. Selv om siktemålet med filmingen var «å vise den akutte virkeligheten», er resultatet blitt noe annet og nærere, synliggjort i tittelens personlige henvendelsesform (dear). Etikk (ethos), emosjon (pathos) og logikk (logos) er overtalelseskunstens hovedelementer i følge Aristoteles. Kollapsen Lange forkynner kan tenkes å henspille på flere forhold: At appellen til myndighetene om å omgjøre beslutningen om å sende tilbake flyktningene feilet; eller det kan omhandle kollapsen mellom en instrumentell og en ekspressiv måte å tenke kunstens politiske funksjon på.
Ikke før vi er omtrent halvveis i Langes videoessay dukker det opp en palestiner, som en refleksjon i et speil. Deretter klippes det til et demonstrasjonstog med fakler og taktfaste rop: «One, two, three, four – deportation no more!». Frem til da har videoen vært viet en langsom kjøretur gjennom Oslo sentrum, etterfulgt av ufokuserte og skjelvende panoreringer over interiøret i de forlatte teltene, der regnvannet drypper gjennom sprekker i takene. Parallelt med bildene, off-screen, pågår en dialog mellom en kvinne og en mann. Kvinnestemmen tilhører Lange; hun ønsket å fortelle om sine erfaringer fra Palestinerleiren, sier hun. Mannen – som antagelig taler på vegne av de deporterte palestinerne – sier han trodde han eide retten til sin egen historie. Det stemte ikke. Lange snakker om menneskeverd, og – etter å ha vist et portrettbilde av sin «nemesis», tidligere statssekretær i Justisdepartementet Pål Lønseth – umenneskelighet. Dialogen dveler også ved uutgrunnelige spørsmål som «Hva er et menneske?» Den eneste som kommer til orde i videoen, foruten Lange selv (og den udefinerte mannsstemmen) er Lønseth. Lange har filmet ham under en pressekonferanse. Noen sekunder sitter han bare der med hodet støttet på foldede hender, blikket vendt til siden og et tenksomt uttrykk. Lyden er utelatt og bildet er tonsatt med sakral vokalmusikk. På et tidspunkt bryter Lønseth opp i et smil. Så klippes det til et bilde av en stjerneformet lyskilde, og vi hører Lønseth forklare seg om viktigheten av å være restriktiv med å gi oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.
Vi sneier også innom en rettssak hvor en mann bakerst i salen holder et ark foran seg der det står «Free Rami». Idet den tiltalte skal til å sette seg og forhandlingene ta til, forlater vi brått rettslokalet. Kameraet til Lange er hele tiden i svev; informasjonen blir gitt oss ad omveier: et ark ligger ved siden av en kaffekopp på en flyplasskafé og opplyser om et avslag; noen menn står ved et nettinggjerde på Gardermoen og ser et fly ta av – er det flyktningene på vei tilbake til Gaza og Vestbredden? Den sjanglende, sveivende koreografien viser til personen som holder kameraet – dette observerende subjektet er aldri helt sublimert. Det er «hennes historie», som hun sier innledningsvis. Siste scene er i sin helhet viet opptak fra et slags presse-event i Palestinerleiren. Mennene sitter tett i tett, røyker sigaretter. Noen snakker til journalister, men igjen er lydopptaket erstattet med musikk, denne gangen Dansa av den svenske rapperen Timbuktu. Kameraet studerer ansiktene og faktene deres. De er blitt uvitende statister i en slags impromptu musikkvideo. Og slik forlater vi dem, med ørene våre fulle av sint, skandinavisk hiphop.
Lange kunne ha valgt å granske norsk flyktningpolitikk, ettergå behandlingssakene til palestinerne, fortelle deres historier, påvise hvordan Norge forbrøt seg mot menneskerettighetene (om det er tilfelle) – kort sagt fortsatt opplysningsarbeidet som ble påbegynt med Atelier Populaire. I stedet får vi dette portrettet av kunstneren selv og hennes maktesløshet i møte med det «iskalde asylregimet». Det er noe befriende over narsissismen, innrømmelsen av å ikke egentlig rekke frem. Kameraet beveger seg ved siden av, medlidende men i utakt, som om det er denne med-bevegelsen som er det egentlige motivet. Men Langes affekterte kamera, åndfulle voice-over og de stadige, melankolske musikkinnslagene gjør at vi beveger oss faretruende nær en patetisk kollaps. Kanskje er det også litt for enkelt å melke et materiale som dette for salig medfølelse, å ofre artikuleringen av de vanskelige problemstillingene til fordel for uklare filosofiske funderinger. Tross at det er dramaturgisk tjenlig er det heller ikke helt uproblematisk å se et politisk system inkarnert i enkeltbyråkrater. Lange røper også en forgapthet i egen indignasjon når hun betviler Lønseths menneskelighet, som om problemet med innvandringspolitikken skyldes en dyssosial skavank hos dem som er satt til å håndheve regelverket. (Slik er det iallfall nærliggende å tolke henne når hun sier at «umenneskeligheten setter seg i et flettverk av nerver», rett etter at vi har blitt vist et bilde av statssekretæren). Lange omsetter ikke sin weltschmertz i et språk som gjør noe mer enn å forsterke åpenbare stemninger; hun «danser», for å låne Timbuktus metafor.
