Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Stian Gabrielsen is Kunstkritikk’s Norwegian editor. He was educated at the Art Academy in Oslo, where he also lives.
Fever Thread på 1857 setter en gruppe poeter inn i utstillingsrommet for å forsøke å si noe om kunsten og poesiens fellestrekk, men er ikke dikotomien egentlig et tilbakelagt stadium?
Chadwick Rantanens forsiktig intervenerende industri-objekter minner oss om at vi også er koblet til rasjonelle, mekaniske systemer og at betraktningen er én slik kobling.
Å ta med tiåringen på Museet for samtidskunsts store Kjartan Slettemark-utstilling var forutsigbart nok en utmattende affære.
Maleriet utsettes for en rekke vridninger og forskyvninger i Emma Ilija Wyllers separatutstilling på VI, VII, idet gesso møter kakao og helsekost.
Jimmy Robert har med utstillingen Made to Measure på 1857 laget en passe sprikende koreografi som speiler det fragmenterte subjektets kropp.
Karl Larssons utstilling på UKS i Oslo fremstår på en gang nevrotisk ordnet og vilkårlig, som åstedet for et eksentrisk ritual.
Under flymaterialer, kjøttstykker i marmor og deformerte 3D-prints skimtes en posthuman dystopi i Yngve Holens utstilling på Rogaland Kunstsenter.
Kan Are Mokkelbosts «OK-system» – redskapet han har utviklet og som utstillingen OK på Henie Onstad Kunstsenter kretser omkring – egentlig kalles et system?
Momentum 7 er delt opp i to nesten polemisk ulike deler. Biennalen er blitt lavmælt og føles litt vingeklippet, men har et par radikale grep på lager.
Årets MA-klasse fra Kunstakademiet i Oslo går ut med en sjeldent forsiktig utstilling. Samtidig flørtes det med religiøse motiver som aldri før.
På årets Festspillutstilling tegner Gardar Eide Einarssons sirlige stabler og tomme malerier opp et betimelig pessimistisk bilde av motstandens vilkår.
Inger Wold Lunds korte prosastykker på Percival Space er dyktig smidd på sitt beste, men av og til hoper patosen seg opp. Og hvorfor er de egentlig presentert på veggen?
Selvet er lite mer enn et klistremerke i Agatha Waras utstilling på Borgenheim Rosenhoff.
Man spidser øre, når værkerne på Collega hvisker om sorg og landflygtighed. Alligevel er budskabet svært at høre.
Käthe Kollwitz på Statens Museum for Kunst er en kniv i hjertet og et opråb om modstand.
Krigen er kunstnerens muse i Vanessa Bairds retrospektiv på Munchmuseet i Oslo.
Kunstkritikk støttes av
