Percival Space tok over Holodecks gamle lokaler i Københavngata 4b da Holodeck flyttet inn i bakrommet til Noplace. I slutten av juni, etter ca et års drift forlater også Percival lokalene, og føyer seg slik inn i rekken av flyktige visningsrom som knapt registreres utenfor en liten krets av innviede, før de opphører. Det er unektelig noe tiltalende kokett over disse halvformelle rommene som åpner seg mot offentligheten som små konkylier for så i neste øyeblikk å lukke seg igjen. Den høye frekvensen av stadig nye rom er nokså sikkert også utslaget av en eklektisk kunstner-praksis som i høy grad graviterer mot utstillingen som medium. Det er her den post-mediale kunstens spredte virke samles og konkretiseres. Hva et prosjekt som Inger Wold Lunds, der formen i hovedsak er litterær, tilføres – og eventuelt tilfører – gjennom å presenteres i rammer på veggen, er imidlertid et åpent spørsmål.
Percival var navnet på en av Kong Arthurs riddere, og via denne forbindelsen (som godt kan være uintendert for alt jeg vet) annekterer rommet en litterær sjanger: Romansen. Dette var en slags forløper for den moderne romanen, befolket av heltemodige riddere, og sto høyt i kurs ved de europeiske hoffene i høymiddelalderen og frem til omtrent 1600. Inger Wold Lund befatter seg med litteratur av en mer uheroisk støpning. Tekstene hennes er risograph-printet med svart blekk på A4-ark og hengt bak plexiglass i en lang rekke. Serien Yes. I know består av totalt tolv ark, mens Because There Is Also Love utgjøres av to ark der teksten er snudd på hodet. I verkslisten beskrives tekstene som «stories». Samtlige innledes med en oppramsing av forholdsvis uspesifikke steds- og tidskoordinater, eksempelvis: «In a living room. Oslo. Last winter.» Formen, der det som skal berettes innledningsvis plasseres i en slags scenografi, minner om filmmanus. At Lund skriver mye dialog forsterker parallellen til film. Gjennom å zoome inn på detaljer gjør Lund disse små scenene til umiddelbare og nesten taktile gjenstander, ryddet for affektiv støy.
Det flate og avdramatiserte språket kan minne om den amerikanske forfatteren Tao Lin, hvis prosa ofte leser som tørrvittige og av og til absurde beskrivelser av retningsløshet og depresjon. Man finner noe av den samme melankolske patinaen og komiske timingen hos Lund, men i en mer kondensert form. Den gjennomførte tonen gjør det nærliggende å tenke denne serien med historier som deler av et større narrativ, kanskje en roman in spe. De beste tekstene her står seg også godt som selvstendige litterære verk, f.eks. når hun forteller om fuglen som responderer på en innspilling av sin egen kvitring eller mauren som forsvinner inn i øregangen til en person og må reddes ut igjen ved hjelp av en provisorisk trakt tilvirket av papiremballasjen etter et par spisepinner. Et annet eksempel hvor dramaturgien er påfallende god er kort nok til å kunne gjengis i sin helhet: «In a movie. On my computer. In my bed. Berlin. A year ago. / / The movie was coming close to an end. / The main protagonist was speaking. / / – We just come from a very bad place. / / I rewound. / / – We are not bad people. We just come from a very bad place.»
Andre steder faller tekstene sammen. Ofte skyldes dette at Lund lener seg litt for mye på dialogens antatte uutsigelighet, særlig når det er snakk om «love», eksempelvis i replikkvekslinger som: «– It isn’t easy. / – No. / – Because. / – Yes. / – Because there is also love. / – I know.» Med dette bildet av to personer som sitter og ruminerer over kjærlighetens problem beveger Lund seg farlig nær nettopp romansens troper, uten at jeg kan se at hun avverger opphopningen av banal affekt (det måtte i tilfelle være gjennom en distanserende apati). Hva det innebærer å montere denne dialogen på hodet, som Lund har gjort, vet jeg ikke.
Om man ser bort fra den demonstrative roteringen av tekstarket synes Lund i disse to tekstseriene gjennomgående å dyrke en autonom litteratur der teksten er lukket om sitt eget narrative prosjekt. Gestaltningen av teksten som en typografisk eller materiell form virker ikke å oppta henne. Gjemt bak plexiglass blir arket bare en hvilken som helst hvit bakgrunn. Å ramme inn tekst og henge den på galleriveggen er ikke nytt, men dette grepet underbygges ofte av at teksten er kontekstsensitiv, enten tematisk eller formalt. Slike berøringspunkter med billedkunsten er det imidlertid vanskelig å finne her, derfor virker også disse arkene revet ut av det som ville vært en mer åpenbar presentasjonsform: boken. På den andre siden kan kanskje forflytningen av lesesituasjonen fra et privat til et mer offentlig rom sies å innebære en form for refleksivitet. Og kanskje er de korthugde setningene nettopp et utslag av en varhet overfor hva denne spesielle situasjonen krever.
I tillegg til de overnevnte tekstene finnes det ytterligere to verk i utstillingen. I Do Not Really Live Here Anymore utgjøres av tre objekter plassert ved siden av hverandre på en brun trehylle festet i veggen. En gullfisk svømmer rundt i en pose med vann. Ved siden av fisken står en langstilket blomst i en rød, kuleformet vase med et beskyttende nett tredd over kronbladene. Det tredje objektet er en klinkekule. Fisken i posen og blomsten ser ut til å være klargjort for flytting. Slik relaterer dette verket seg til transit-motivet som introduseres i tekstarbeidenes flakkende stedskoordinater. På bakrommet finner vi The Wrong Poetry, en innfløkt mappe i lyseblå papp som innholder tre løse ark med dikt av en Mikko Kuorinki. Disse ble etter sigende mottatt per post etter at mottageren først hadde fått en epost som informerte henne om at avsenderen ved en glipp hadde sendt henne «feil poesi». Kuorinkis tekster – bestående av rekker med enkeltord, disponert i kolonner med god linjeavstand – blir et slags ikke-formidlet, eller skjult litteraturobjekt. Man må selv fysisk pakke ut forsendelsen og holde arkene i hånden mens man leser. Den taktile tilgangen, hvor man samtidig diktes inn i fortellingen som leser, aktiverer tekstobjektet vis-a-vis rommet den befinner seg i. Her òg har Lund godt grep om det dramaturgiske.
På søndag holdt kunstneren Ragnhild Aamås en «talk» i utstillingen. Her fremførte hun en tekst basert på epost-korrespondanse mellom henne og Lund. Presentasjonen var en løst sammenvevd rekke av korte kritikker og innspill til Lunds tekster, som gled ut i mer generelle betraktninger om kunst og kunstens vilkår ispedd noe anekdotisk materiale. Aamås alternerte mellom norsk og engelsk og av og til snublet hun litt og ble stående og hakke på et ord. Fremføringen balanserte slik mellom en uformell og tilforlaterlig form, i tråd med materialets semi-private opprinnelse, og et forsøk på sober og analytisk refleksjon. Aamås’ lett performative moduleringer, de abrupte skiftene mellom norsk og engelsk samt tekstens spredte og digressive innhold, holdt fremføringen fast i et spill mellom ulike diskursnivåer, bundet sammen av stemmens fysiske nærvær. Denne demonteringen av teksten som et helhetlig og autonomt objekt er et eksempel på en strategi som lykkes i å legitimere utstillingen som ramme.
Aamås ble akkompagnert av en tilsynelatende vilkårlig bildestrøm, visstnok basert på googlesøket «this is very domestic this is not very space», projisert over Lunds plexiglassrammer på veggen bak. Slik kan man si at Lunds historier til slutt fikk en slags romlig dimensjon, i møte med Aamås’ refleksive, fortolkende og assosiative innspill.
