Stian Gabrielsen er norsk redaktør for Kunstkritikk. Han er utdannet ved Kunstakademiet i Oslo, hvor han også er bosatt.
Stian Gabrielsen is Kunstkritikk’s Norwegian editor. He was educated at the Art Academy in Oslo, where he also lives.
I sin utstilling på 1857 har Janus Høm lagt et tynt ferniss av pappmasje over diskusjonen av kunsten etter internett.
Kjemperotter herjer jordkloden, døde mennesker regner fra himmelen. Will Benedict og vennene hans stiller ut på Bergen Kunsthall.
Sjakkbrettreferansen i logoen er emblematisk for Rameaus nevøer på Museet for samtidskunst. Utstillingen er en kontrastering av, ikke en dialog mellom Sofie Berntsen og Karl Holmqvist.
Ane Mette Hols intensiverte naturalisme røsker arket ut under tegningen og lar den innta rommet. Men som den perfekte illusjonist vil hun også bedraget til livs.
Med Dear. Ethos. Pathos. Logos. Collapse. vinker Andrea Lange farvel til aktivismen og vender blikket mot seg selv. Resultatet er forførerisk, men balanserer samtidig nær en patetisk kollaps.
Gjennom en høyst vilkårlig kuratormodell ender utstillingen Europe, Europe på Astrup Fearnley opp med å si fint lite om europeisk kunst som sådan.
Med uvanlig tydelighet – for ikke å si banalitet – viser Crispin Gurholt oss fruktene av sitt erkjennelsesarbeid i utstillingen Please Kill Me.
I Matias Faldbakkens siste utstilling på Standard pendles det fortsatt mellom populærkulturens kommunikative ethos og opak formalisme, dog svermes det stadig mer for det siste.
Munan Øvrelid komponerer bilder i pingpong mellom vitenskapens skjematiske abstraksjoner og naturkreftenes likegyldighet, men subjektet skygger fortsatt for motivet.
Oppfinnelsen av den lyse dagen er blitt et monster av en utstilling, et slags interaktivt mediehistorisk panorama som eser ut i alle retninger – på intelligent vis.
En nytolkning av Svanesjøen i Billedhoggerforeningens rufsete, skulpturbestrødde hage var noe av det Lord Chief Justice bød på i sin første separatutstilling. Dét, og en snakkende ananas.
Fremfor refsere av en nasjon som har fortrengt ubehaget i historien, står Fadlabi og Cuzner frem som håndlangere for en iscenesettelse av et Norge som beredvillig tar et oppgjør med sin rasistiske fortid.
Selvet er lite mer enn et klistremerke i Agatha Waras utstilling på Borgenheim Rosenhoff.
Man spidser øre, når værkerne på Collega hvisker om sorg og landflygtighed. Alligevel er budskabet svært at høre.
Käthe Kollwitz på Statens Museum for Kunst er en kniv i hjertet og et opråb om modstand.
Krigen er kunstnerens muse i Vanessa Bairds retrospektiv på Munchmuseet i Oslo.
Kunstkritikk støttes av
