Kunstnerforbundet i Oslo åpner i kveld fire utstillinger som alle nærmer seg tingenes verden med underfundig humor.
– For Sápmi har kunsten alltid vært et must. Kunsten har banet vei for politiske endringer. Det sier Máret Ánne Sara, som støtter brorens kamp i Høyesterett for å beholde sine reinsdyr.
– Kritikerens oppgave i dag er å motarbeide den sittende regjeringens språk om kunst og kultur, sier Kjetil Røed, påtroppende redaktør i tidsskriftet Billedkunst.
Publikums avføring tas imot med takk i Skiptvet på Galleri F15, en utstilling der kunstneren inntar rollen som talerør og agitator for småbøndene.
Catherine Opies utstilling på Henie Onstad Kunstsenter spenner fra aggressive portretter av LGBT-miljøer i LA til forsonende fremstilling av hennes egen sønn som prinsesse.
Mercedes Mühleisens soloutstilling på Kunsthall Oslo skildrer en døende katt som livgivende kompost.
– Jeg ser ikke ved første øyekast hva mange av arbeidene har med fremmedgjøring å gjøre. Kunstkritikk snakket med journalist for Artnet, Amah-Rose Abrams, på Momentums pressevisning i går.
– Innser du at i dette økosystemet finnes det ingen mennesker? spør Pinar Yoldas, en av kunstnerne på Momentum 9, som åpner i morgen.
Hvor lidt skal der til, før handling bliver kunst? Fluxus-pioneren Alison Knowles’ suppe er stadig potent.
Kjersti G. Andvig og Lars Laumann får til kunststykket å diskutere økonomisk og kulturell ulikhet uten å bli pretensiøse.
Sara-Vide Ericsons hittills största utställning skildrar en mörk värld där människa, djur och omgivning flyter ihop – och något nytt och oroande tar form.
Regjeringskvartalet som reiser seg i Oslo etter terrorangrepet i 2011, er preget av en hardere politisk virkelighet der kunsten får
oppgaven som forsonende element.
