Denne helgen åpnet Rod Bianco Gallery på nytt i Oslo, tre år etter at galleriet stengte sine dører i Tordenskiolds gate i Oslo Sentrum. Det nye galleriet ligger i Waldemar Thranes gate på Alexander Kiellands plass, hvilket betyr at Oslo får en begynnende konsentrasjon av gallerier i området der Standard (Oslo) og Diorama allerede befinner seg.
Rod Bianco ble initiert i 2009 av kunstneren Bjarne Melgaard og hadde som ambisjon å «markere seg som et innovativt visningsrom i Oslo via samarbeid med sentrale gallerier og institusjoner i New York, Berlin og Amsterdam». Melgaards samarbeidspartner de første årene var den Trondheimsbaserte forretningsmannen Svein Roar Grande.
Grande har nå fått med seg 24 år gamle Gard Eiklid både på eiersiden og som daglig leder. Eiklid står blant annet bak nettstedet Kunstveggen (sammen med Fredric W. Madsen, Christian Hundevadt og Tor Inge Ulveseth), der gatekunst og samtidskunst blir presentert og diskutert. Bjarne Melgaard er representert av det nye galleriet og bistår også som rådgiver. Melgaard har kuratert den første utstillingen i de nye lokalene – tegninger og malerier fra det tidlige 80-tallet av den østerrikske kunstneren Otto Muehl.
Jonas Ekeberg: Rod Bianco åpner på nytt, hva er forskjellen fra den gangen galleriet lå i Oslo Sentrum, fra 2009 til 2012?
Gard Eiklid: Vi har gått over fra å være et kunstnerdrevet galleri til å bli et mer tradisjonelt kommersielt galleri, med alt det innebærer. I tillegg er det et nytt team bak og vi har fått mer plass. Vi kommer fortsatt til å sette fokus på underrepresenterte kunstnere.
Hvordan drives det «nye» Rod Bianco?
Det nye galleriet drives av meg, sammen med et bra team. Vi er svært takknemlig for at Bjarne Melgaard vil jobbe med oss og bidra til vårt kunstneriske program.
Uten lokaler i Oslo har Rod Bianco likevel vært aktivt internasjonalt, blant annet på kunstmesser i Miami og New York. Hva tenker dere om galleriets stedstilhørighet eller mangel på sådan? Hvorfor er det riktig å åpne et galleri i Oslo nå?
Vi åpner ikke et nytt galleri, vi bare gjør det vi gjorde før større. Rod Bianco har alltid vært et Oslobasert galleri, men i dag har vi et team i New York i tillegg. Det begynner å skje utrolig mye spennende ting i Norge og Oslo, og vi vil være med på å gjøre Norge til en viktig kunstnasjon. Det bygges to nye museer som også vil være med på å gi byen et stort kulturelt løft. Med økt kunstinteresse trenger byen flere tilbud så vi tror dette er riktig tidspunkt.
Dere blir naboer til et av Oslos viktigste gallerier, Standard (Oslo). Ligger det noen tanke her om synergieffekter?
Vi var ute etter å finne det beste lokalet for det vi vil vise og det fant vi i Waldemar Thranes gate. Beliggenheten ved siden av Standard er en bonus. Vi ser frem til å jobbe med dem.
På galleriets hjemmeside er tre kunstnere nevnt som «represented artists» ved siden av Bjarne Melgaard: Kristoffer Myskja, Karlheinz Weinberger og Paola Angelini. Er det meningen at denne gruppen skal utøkes?
Vi ser alltid etter talent, så denne gruppen kommer til å bli større.
Rod Bianco er det første nordiske galleriet som er medlem av den New York-baserte organisasjonen New Art Dealers Alliance, NADA. Hva får dere ut av et slikt medlemsskap?
Å være med i NADA gir oss de samme fordelene som å være med i en hvilken som helst annen bransjeorganisasjon. Tilgang på informasjon og nettverk. NADA er en «non profit»-organisasjon som vil bidra til å gi outsiderne en sjanse, så vi kommer veldig godt overens. NADA gir oss i tillegg en større tilstedeværelse internasjonalt.
Åpningsutstillingen på det nye galleriet er med den kontroversielle wiener-aksjonisten Otto Muehl, som døde i Portugal i 2013. Hva er det som gjør hans kunst aktuell i 2015?
Bjarne Melgaard har lenge hatt en fascinasjon for Otto Muehl og gjorde tidligere i år en utstilling på Sammlung Friedrichshof i Østerrike. Der hadde han tilgang til hele samlingen deres og han bestemte seg for at dette passet bra som åpningsutstilling på Rod Bianco. Når du ser utstillingen kan du se tydelige paralleller til mye av dagens samtidskunst og han har vært veldig viktig for den performative samtidskunsten.
