«Det er så mye uhumskheter her i parken,» konstaterer en eldre dranker lakonisk idet han passerer Ane Dahl Torps karakter Elin i Goksøyr & Martens’ nye forestilling Fri. Det er uklart om kommentaren er rettet til Elin, som nettopp har hatt et høylytt oppgjør med sin mor, eller om det er en generell betraktning om livet på den lille plassen som utgjør forestillingens scene. Stykket, som hadde premiere i Nygårdsparken under Festspillene i Bergen, spilles nå på Den gamle minnelunden på Akershus festning, for anledningen innhegnet av et stillas der publikum observerer handlingen fra fugleperspektiv.
Helt siden de begynte å arbeide sammen under studiene på Statens kunstakademi på slutten av 1990-tallet har Toril Goksøyr og Camilla Martens, som begge også har bakgrunn som skuespillere, jobbet med iscenesettelser både i kunst- og teaterrom. Deres virkelighetsnære forestillinger bygger ofte på intervjuer, og mens de tidlige arbeidene ofte tok utgangspunkt i aktuelle hendelser, som flyktningsituasjonen under Kosovokrigen (Hva må gjøres? på UKS i 1998) eller drapet på Benjamin Hermansen (Will you be there? på Kunstnernes Hus i 2001), har deres nyere forestillinger på Nationaltheatret gjenskapt institusjonelle situasjoner (barnehage i Foreldremøte i 2011 og sykehjem i Omsorg i 2013). Performanceverket It would be nice to do something political fra 2002, ble vist på Veneziabiennalen i 2007.
Med Fri har Goksøyr & Martens skapt et ensemblestykke der nøye koreograferte hverdagslige gjøremål spilles ut simultant av 30 skuespillere. Det hele kunne ha foregått en hvilken som helst sommerdag i en hvilken som helst park: En gjeng fylliker sitter og prater lavmælt på en benk, kommunale parkarbeidere planter et bed, en småbarnsmor triller en barnevogn, en tenåringsjente klimprer på en gitar, en tigger går omkring med en pappkopp, osv. Fri sogner definitivt til teatret, men all lyden formidles gjennom hodetelefoner som publikum har fått utdelt på plassene, noe man kanskje er mest kjent med gjennom samtidskunstens audio walks. Hver av skuespillerne har små mikrofoner på seg, og mens vi er fri til å følge hvilket som helst av handlingsforløpene med blikket, rettes konsentrasjonen mot enkelte av karakterene ved at dialogene skiftevis kommer i forgrunnen av lydbildet. Dette er et av Goksøyr & Martens mest vellykkede grep: Publikum fornemmer at de samme karakterene som betraktes fra avstand kommer så tett at de hvisker oss i øret.
Vekslingen mellom avstand og intimitet reflekteres i de sosiale situasjonene som utspiller seg på scenen. I tidligere prosjekter har Goksøyr og Martens ofte hatt ett politisk tema eller en konflikt som bakteppe, enten det har vært fattigdom eller Palestina. Fri presenterer derimot et mylder av konfrontasjoner og mikrokonflikter som foregår simultant. En forbipasserende jogger stopper opp foran parkarbeiderne: «Hver gang jeg løper forbi her, sitter dere på ræva. Dere sløser med skattepengene mine!» På et annet tidspunkt griper en ruset kvinne fatt i pappkoppen til en tigger og tømmer innholdet tilbake i hånden til giveren, med formaning om at romfolk er organisert mafia.
Selv om disse situasjonene til sammen utgjør en betydelig del av forestillingen, får de aldri utvikle seg nok til å være noe mer enn bakgrunn for stykkets rammefortelling. Gjennom hodetelefonene har vi tilgang til Elins tanker – som en filmatisk voice over –, og hun blir dermed stykkets hovedperson. Elin møter datteren Signe (Live Miranda Flaten) i parken, og etter hvert får de selskap av Elins mor Karen (Kari Onstad) – en grenseoverskridende, selvsentrert sekstiåtter. I løpet av samtalen mellom de tre vikles det ut en traumatisk historie. Elins bror har tatt livet sitt, får vi vite, og hun klandrer Karen for en barndom preget av omsorgssvikt og vold. Selv om denne historien har fått altfor stor plass i forestillingen – en litt pliktskyldig gest som imøtekommer teaterpublikumets forventninger om narrativ kanskje? – er den knappe, vekselvis omsorgsfulle og infame dialogen mellom mor og datter en Kjell Askildsen-novelle verdig. Kontrasten mellom det Elin tenker og det hun uttaler er også effektiv, som når hun brått og desperat spør seg selv «tenk om jeg ikke hadde hatt henne?», og øyeblikket etter smiler mot Signe og ømt, liksom i forbifarten sier: «Tenk om jeg ikke hadde hatt deg?»
Fri er bygget opp av nettopp den typen flyktige brokker av samtaler vi overhører på kafeer, på bussen eller i parken. Som publikum gis vi tilstrekkelig informasjon til gjøre antagelser om karakterene, men ikke nok til at vi kan bygge antagelsene på annet enn fordommer. Med sin observasjons- og intervjubaserte, dokumentariske hyperrealisme har Goksøyr & Martens skapt sin egen genre for scenekunst i Norge. Deres evne til å fange gjenkjennelige og pregnante situasjoner og dialoger er imponerende, og med Fri har de foretatt et eksperiment som utfordrer teatrets tekniske muligheter. Formalt sett er forestillingen vellykket.
Den lille parken med sitt menasjeri av karakterer fremstilles som et fortettet Norge der samfunnslagene gnisser mot hverandre og latente konflikter uavlatelig blusser opp. Bortsett fra det ene familiære oppgjøret, får konfrontasjonene likevel ingen konsekvenser, de løses eller oppløses nesten umerkelig idet handlingen forflytter seg over scenen. Jeg sitter igjen med ønsket om et stykke der ikke bare teaterformen, men også de sosiale situasjonene ble drevet til det ytterste. Hvis Fri har et hovedtema er det ikke den uforsonlige mor og datter-relasjonen eller det implisitte generasjonsoppgjøret, men parken, det offentlige byrommet der forestillingen finner sted. Når vi ikke får testet hva som står på spill i dette rommet, blir stykkets vesentligste bestanddel paradoksalt nok bare en kulisse for en fabulering rundt noen aktuelle menneskeskjebner.
