Øvelser i avstand

Fotografiene til Morten Andenæs bærer preg av et forsøk på å observere observasjonen. Det er åpenbart et håpløst prosjekt, som likevel resulterer i en vellykket utstilling.

Morten Andenæs, enclosed circuit, 2013. Installasjonsfoto fra utstillingen. Courtesy Galleri Riis.
Morten Andenæs, enclosed circuit, 2013. Installasjonsfoto fra utstillingen. Courtesy Galleri Riis.

«Could we content ourselves with the idea that presence itself is strange enough to merit our attention?» spør Morten Andenæs retorisk i en tekst han har skrevet til utstillingen «enclosed circuit» på Galleri Riis. Fotografiene hans spenner over et variert nok motivtilfang til å yte dette nivellerende utsagnet rettferdighet. Betraktningene til Andenæs er interessant lesning, ikke minst fordi han skriver godt og originalt om egen prosess. Det er tydelig at vi her har å gjøre med et nokså selvgranskende prosjekt, som ikke så lett tillater en suverent observerende posisjon. Slik blir Andenæs’ tekst ikke så mye et forklarende artist statement som en litterær forlengelse av det fotografiske prosjektet, hvor han skisserer fotografsubjektets psykologi.

Morten Andenæs, nina (xerox), 2013. Giclée print. Courtesy Galleri Riis.
Morten Andenæs, nina (xerox), 2013. Giclée print. Courtesy Galleri Riis.

Portrettsjangeren er godt representert i utstillingen. I den tredelte nina (infant) (2013) etterligner Andenæs et klassisk oppstilt barneportrett. I to av bildene er modellen innrammet i halvfigur. I det første bilder ser barnet mot kameraet; i det andre sitter det med ansiktet litt bortvendt og blikket festet på noe til høyre for fotografen. Barnets relativt uforandrede positur, flekken på trøya og det størknede snørret under nesa indikerer at de to eksponeringene er gjort i løpet av en begrenset tidsperiode. Ingen andre forandringer enn at barnet har snudd på hodet har inntruffet. I den tredje rammen finner vi en gjengivelse av den skittenhvite bakgrunnen fra de to portrettene, der det nede i høyre kant kan skimtes en svakt gulaktig, nesten usynlig flekk. Denne serien henger kant i kant med nina (xerox) – to identiske portretter av en kvinne sittende i en stol, vendt mot kameraet men med blikket nedslått. Fotografiene er i svart/hvitt og ser ut til å være kjørt gjennom en kopimaskin, noe også tittelen indikerer. Fargene som har forsvunnet fra motivet, enten i kopieringen, eller ved selve fotograferingen, er lagt igjen som fem tynne, parallelle linjer løpende vertikalt over bildet. Det avbildede subjektet hviskes delvis ut av xerox-støy samtidig som fargene i forgrunnen trekker oppmerksomheten vekk fra den portretterte og mot en skjematisk abstraksjon i fotografiets overflate. Avbildningen oppløses parallelt i udifferensiert støy og systemisk reduksjon.

Navnet «Nina» dukker også opp i portrettserien nina (construal) og opptrer tilsynelatende som en identitetsmarkør som ikke viser til et bestemt individ men er blitt ensbetydende med portrettsjangeren. Til tross for at disse ulike komposisjonene representerer standardpositurer – barnets blottstilte og usminkede henvendelse og kvinnens introspektive posering – virker sammenstillingen av de ulike nivåene av selvbevissthet hos modellene som en utydeliggjøring av nina-motivets enhet. Satt ved siden av hverandre forsterker altså portrettene bevegelsen mot en oppløsning av individet, eller motivet. Flekkene i motivene peker, gjennom sin uklare avgrensning, mot dette problemet med å fastholde og fiksere. Fotografiets fiksering av verden er jo opprinnelig en kjemisk operasjon, selv om kjemikaliene nå er erstattet med digitale sensorer. «…is not…a photograph (…) itself a stain of sorts?» (Andenæs)

Morten Andenæs, green armchair, soundproof room. National Institute of Occupational Health, 2013. Giclée print. Courtesy Galleri Riis.
Morten Andenæs, green armchair, soundproof room. National Institute of Occupational Health, 2013. Giclée print. Courtesy Galleri Riis.

Andenæs’ selvbiografiske investering er uavklart og det er vanskelig å bestemme om de fotograferte  er nær familie eller innleide modeller. I teksten forfekter han uansett en sammensmeltning av den fotograferende virksomheten med de umiddelbare omgivelsene, gjennom stadige selvbiografiske anekdoter. Det er disse familiære (evt. pseudo-familiære) objektene, menneskene, rommene og overflatene som forsøkes fastholdt, og denne impliserte kontinuiteten binder utstillingen sammen. Det kjølige og observerende uttrykket låner seg villig til en slags oppramsing av enkeltobjekter: en lenestol (green armchair, soundproof room. National institute of Occupational Health), en gullklokke (wrist watch), en stein (from the winter garden), noen avsagde greiner (sticks and stones) osv. Kuttflaten i de avsagde greinene understreker hvordan dette handler om en form for avskjæring av det avbildede fra et større, nærende nettverk. Motivene opptrer som potensial, som stivnet materie – lik ballene i en ballbinge uten barn (Red, Green, Blue and Yellow; with the permission of IKEA Norway). Tydeligst er denne intensiveringen av potensialitet formulert i serien picture this hvor en pistol, det ultimate selvhevdelsesredskapet, er avbildet mot en greenscreen, den ultimate projeksjonsflaten.

Morten Andenæs, sticks and stones, 2013. Giclée print. Courtesy Galleri Riis.
Morten Andenæs, sticks and stones, 2013. Giclée print. Courtesy Galleri Riis.

Utstillingen er en del av Andenæs’ pågående prosjekt Regarding the middleclass. Umiddelbart virker det pussig å sette opp middelklassen som uttalt motivgruppe, tømt som den er for egentlig distingverende egenskaper. Som sosiøkonomisk sjikt dekker den nærmest hele vår sosiale horisont. Begrepet «middelklasse» blir derfor hos Andenæs betegnende for den virkeligheten han selv står midt oppe i og derfor ikke er i stand til å løsgjøre seg fra tilstrekkelig til å kunne innsirkle som objekt.

Den vanligste metoden for en fotografisk klasserepresentasjon er å fremheve sosiale markører, noe vi ikke finner mye av her. Men det litterære subjektet Andenæs, slik det fremstår i utstillingsnotatene, låner seg mer villig til en sosiologisk analyse. Særlig talende er de stadige referansene til den franske forfatteren Alain Robbe-Grillet. Robbe-Grillets romaner kjennetegnes av endeløst utmalende observasjoner av arkitektur og overflater. Dette ransakende blikket demonterer verdiforskjeller og «borgerlig emosjonalitet» gjennom å beskrive omgivelsene interesseløst, men er samtidig også produkt av en sosial ikke-deltagelse som reproduserer den estetiske distansen mellom subjektet og verden, og som i forlengelsen av dette repeterer kunstens krav om autonomi. Slik lar denne observerende posisjonen seg likevel på sett og vis se utenfra, dog med andre teoretiske redskaper enn de Andenæs selv foretrekker.

Morten Andenæs, enclosed circuit, 2013. Installasjonsfoto fra utstillingen. Courtesy Galleri Riis.
Morten Andenæs, enclosed circuit, 2013. Installasjonsfoto fra utstillingen. Courtesy Galleri Riis.

Leserinnlegg