– var den presise tittelen på et verk av den danske kunstneren Henriette Heise. Jeg så det i et blad for mange år siden. Det er et av de verkene jeg aldri glemmer.
Tittelen dukker opp hver gang jeg synes jeg må gjøre en generell innsats på noens vegne, f.eks. mitt kjønns. Det er som å tre ut av sin deilige borgelige subjektposisjon, lene den inntil en vegg, for å rette opp i noe som ikke lenger kan ignoreres, uten å true den samme subjektposisjonen.
Nogen må jo gøre det
Bildene var i sort-hvitt, stills fra en 16 mm film – og viste en kvinne som gravde et digert hull i bakken ute på en stor flat, dansk mark. Det varte en uke.
Det kan virke resignert å tenke dette, hver gang man dasker litt med kjønnshansken, men sannheten ligger jo der et sted – vi vet ikke om det hjelper eller om det er den rette måten å gjøre det på, men vi må prøve. Kanskje kan vi være disse ansvarsløse subjekter litt flere dager i uken? Kanskje behøver det ikke lenger ta 40 år?
Breaking News: Judy Chicago til Brooklyn Museum!
«Be careful what you wish 40 years for,» som Judy Chicago sier til Ms.Magazine etter at The Dinner Party fra 1979 endelig har blitt montert i den offentlig samlingen på Brooklyn Museum
Kvinfo.dk
Det danske Kvinfo, formidler av kvinne- og kjønnsforskning, har samlet en imponerende case- og lenkesamling om Kvinner og kunst i novemberutgaven av sitt nyhetsbrev. Norsk og dansk samfunnsliv er ikke identiske, men det er flere likheter enn forskjeller, tross alt.
2007 er feministisk kunstår i USA, visste du det? Ikke jeg heller. Men KVINFO gjorde. Så, mine damer og herrer, sett fra deg spaden, les og lær! Så kan du være subjekt resten av helgen.
;-)
Så vidt jeg vet er kvinneandelen på akademiene like høy som den har vært de siste 15-20 åra, det er ikke der glasstaket ligger. Glasstaket ligger der det ikke lenger kan formaliseres, lovpålegges å tenke over det.
Og selvom jeg synes det er utrolig kjipt at det må lovpålegges å være oppmerksom på at kjønn kan ha innvirkning på kulturprodukt og lesning av det, ser vi jo at det virker. Det tok mange år før jeg fikk skiftet ut min defaultverdi – hvis jeg nå ser listen fra en utstilling, antologi, seminar – og ser bare menn, evt. med en kvinne som alibi, så tar jeg den ikke på alvor. Det er som avsenderen demonstrerer gammelmodighet og mangel på variasjon allerede der.
I det siste har det vært endel som dermed har gjort det omvendt, uten å si noe spesielt om det. På et sånt seminar sitter det gjerne (sist gang jeg telte) 4 menn i salen og 48 kvinner – på tross av at temaet var urbanisering og ikke feminisme.
Men det er ikke måten å gjøre det på i lengden, fordi det igjen gjør verden fattigere på variasjon. Variasjon er best. All makt til ingen.
Sant nok, for hvis ingen gjør det, så skjer det bare ikke ;-)
Hvordan står det forresten til med kvinnetallet på kunstutdanningene her i landet? Noen endring, noen bedring?
Jeg har akkurat sett statistikk for avlagte doktorgrader i år, og kvinnetallet øker sterkt, som i høyere utdanning generelt – selv på medisin er vi i flertall, og på naturvitenskap og teknologi var det faktisk 29%, som heller ikke er så verst… Glasstaket er der fremdeles, men det spørs hvor lenge det holder før det brister. Nå må vi faktisk begynne å tenke seriøst på likestilling den andre veien, den ideelle 40/60 er brutt med kvinnelig flertall i de fleste utdanningsøyemed, og for små gutter på barneskolen er det allerede et problem.