Fra nyttår blir Kunstkritikks skribent Nicholas Norton redaktør for tidsskriftet Billedkunst. Billedkunst utgis av Norske billedkunstnere, men er redaksjonelt uavhengig og en av de viktigste kanalene for kritisk dekning av det norske kunstfeltet, i tillegg til at de følger NBKs fagpolitiske arbeid tett. Redaktørstillingen betyr at Norton ikke lenger blir å finne i spaltene til Kunstkritikk, etter å ha vært en av våre mest aktive skribenter gjennom de siste ti årene. Vi grep den vemodige anledning til å gjøre et lite farvelintervju med Norton og høre hva han planlegger å utrette bak spakene til Billedkunst de neste fire årene.
Det er med blandede følelser at Kunstkritikk gratulerer en av sine mest produktive og erfarne skribenter de siste årene med stillingen som redaktør for et konkurrerende tidsskrift. Hvordan føles det å skride over i redaktørenes rekke, er det økonomien som tvinger?
Takk! Jeg gleder meg til å komme i gang i januar og tror det kommer til å bli gøy og lærerikt. Selv om det kan være vanskelig å leve av kritikk, kan jeg avkrefte at økonomi er hovedmotivasjonen. Da jeg søkte på jobben var det heller fordi jeg tenkte at det i Billedkunst finnes et potensial til å lage et tidsskrift som tydelig differensierer seg fra de andre norske kunsttidsskriftene, drive med skribentutvikling og påvirke hvilke samtaler om kunsten som løftes fram. Å få jobbe med alle disse ulike aspektene er et privilegium, ikke minst fordi redaktørjobbene i kunstfeltet er få og ikke akkurat har blitt flere med årene. Det hører også med at Billedkunst var det første tidsskriftet jeg skrev for, tilbake i 2014, så det har en spesiell betydning for meg.
Du tar over etter Kjetil Røed, som nå avslutter sitt andre åremål. I hans redaktørperiode har tidsskriftet satset på temanummere med feature-stoff samt en del faste spaltister og kanskje noe mindre anmeldelser enn det var før. Er denne formelen noe du vil videreføre eller kan leseren vente seg noe nytt?
Jeg kommer til å gjøre mange store og små endringer. Det er for tidlig å gå inn på detaljene, men det gjelder både form og innhold og ikke minst tidsskriftets overordnede stemme. Men flere og mer geografisk spredte anmeldelser er én ting som det er viktig for meg å få på plass.
Billedkunst er medlemsbladet til interesseorganisasjonen Norske Billedkunstnere. Hvordan påvirker dette mulighetene dine til å utforme tidsskriftet redaksjonelt?
Billedkunst er redaksjonelt uavhengig, så jeg ville ikke kalt det et medlemsblad. Det er et fagtidsskrift som går ut til NBKs medlemmer, altså brorparten av norske kunstnere, men som også når mange andre i kunstfeltet. Samtidig er førstnevnte en sammensatt gruppe, spredt over hele landet og antagelig med ganske ulike preferanser og interesser. Det som forener leserne er nok fremfor alt en forventning om at Billedkunst er faglig forankret, holder kunsten og kunstnerne i sentrum og slipper til ulike stemmer.
Slik jeg ser det, er denne forankringen en mulighet heller enn en begrensning. Det gir et mandat til å løfte fram litt andre typer diskusjoner enn i dagspressen eller hos de tidsskriftene som utelukkende publiserer på nett og som kanskje må tenke strategisk på antall sidevisninger til rapportering. Det gir også rom for å ta litt mer risiko – å jobbe med temaer som ved et første øyekast kan virke smale, men som med riktig fokus kan være viktige for mange og dermed også trenge gjennom til den større offentligheten.
Hvilken posisjon vil du at Billedkunst skal ha i den norske tidsskriftfloraen, og hva er de største utfordringene tidsskriftet står overfor i årene fremover?
Mitt inntrykk er at kunsttidsskriftene og kulturdekningen i dagspressen oftere enn før hekter seg på diskusjoner som allerede har gjort seg gjeldende i sosiale medier. Det er ikke nødvendigvis feil, men som sagt opplever jeg at det i Billedkunst er et potensial til å forsøke å løfte fram temaer som det ikke allerede er vedtatt at er aktuelle og dermed bidra til å skape nye diskusjoner.
Når det gjelder utfordringer er kostnader én: det er for eksempel blitt betydelig dyrere å trykke et tidsskrift enn tidligere. Å få opp synligheten på nettet er en annen. En tredje utfordring har vi på sett og vis allerede snakket om: Det er viktig å passe på at Billedkunst ikke blir for likt de andre kunsttidsskriftene og har en tydelig differensiert posisjon og stemme.
Du er blant de mest profilerte norske kunstkritikerne de siste årene, med jevnlige bidrag til Klassekampen, Billedkunst og ikke minst Kunstkritikk. I tillegg har du skrevet for store internasjonale tidsskrifter som Frieze og Artforum. Legger du nå inn årene som anmelder for en stund?
Jeg tar sikte på å skrive en del for Billedkunst. Samtidig kommer jeg til å fortsette å skrive kritikk, om enn ikke for konkurrerende tidsskrifter, i tillegg til katalogtekster en gang iblant. Det er viktig for meg å holde egen skrivepraksis ved like, og jeg tror det gjør meg mer årvåken når det gjelder å redigere andres tekster.
Som kritiker vil jeg hevde at du har utmerket deg med en faglig informert og argumentdrevet type kritikk. Du har også skrevet en rekke skarpe kommentarer med tydelig kulturpolitisk brodd. Har du et ideal for kritikken som du vil kjempe for som redaktør? Noen tanker om hvor skoen trykker for norsk kunstkritikk i øyeblikket?
Hyggelig at du synes det. Kritikken er bare én del av Billedkunst, men siden du spør: Min erfaring er at kunstkritikken er en elastisk sjanger. Fordi man har utstillingen som sitt objekt, har man valget mellom veldig ulike innganger, det være seg nærlesninger av enkeltverket, samfunnsmessig eller institusjonell kontekst eller å se på utviklingstrekk gjennom et helt kunstnerskap, bare for å nevne noen. Jeg tror man blir mer interessant å lese når man varierer tilnærmingen fra tekst til tekst. Ikke minst er det viktig at man skriver om det man har en mening om eller et perspektiv på og ikke bare det en redaktør eller andre har vurdert som relevant.
Ofte er anmeldelser i dagspressen forbausende like hverandre, eller i overkant evaluerende uten at dommen som felles er spesielt godt begrunnet. Imidlertid tror jeg at det største problemet for kunstkritikken er mangelen på nye skribenter som skriver mye og regelmessig over tid. Man risikerer at feltet får høy snittalder og at perspektivene stagnerer. Dette er til dels et problem som handler om penger: mange andre jobber i feltet er enklere og mer forutsigbare, betaler bedre og innebærer ikke helge- og kveldsarbeid. Den økonomiske rammen veier heller ikke opp for den sosiale risikoen som offentlige ytringer kan innebære.
Når alt det er sagt, mener jeg at kritikken er viktig, nettopp fordi den skaper en uavhengig og levende offentlighet rundt kunsten. Det er en samtale som ellers kanskje kun ville funnet sted i lukkede fora. Vi som skriver kritikk bør kanskje også bli bedre på å minne om dette.
