Motvillige symboler

Hey Girl! er en moderne skapelsesmyte som peker mot kvinners undertrykkelse i samfunnet. De to kvinnelige utøverne er motvillige symboler og arketyper på selve betegnelsen «jente».

Et besøk fra scenekunstneren Romeo Castellucci og kompaniet Socìetas Raffaello Sanzio er en begivenhet. Det italienske kompaniet jobber i et stort scenisk format med kunsthistoriske, litterære og kulturhistoriske referanser og et visuelt scenespråk som er uten like i en norsk sammenheng. Forestillingen Hey Girl! er deres fjerde oppsetning på BIT Teatergarasjen i Bergen, og også denne forestillingen bærer kompaniets kjennetegn; et nøye komponert scenisk verk som taler i bilder og bevegelse, med et spesialkomponert musikalsk bakteppe som forsterker handlingene på scenen.

En kunne redusere Hey Girl! til tre bestanddeler: mytisk, religiøs og rituell symbolikk; samfunnshistoriske og kulturelle referanser til kvinner og undertrykkelse; og et stilisert visuelt og fysisk formspråk. Teknisk sett er det en presis beskrivelse, men det er utilstrekkelig for å dekke tilskuerens opplevelse.

Fra mitt ståsted som dansekritiker er det spesielt interessant å legge merke til hvordan Castellucci fungerer som koreograf for alle disse bestanddelene. Istedenfor å koreografere kroppens bevegelser i rom, koreograferer han scenebilder. Scenebildene er skapt av et fysisk-visuelt uttrykk. Utøverne agerer med forskjellige gjenstander og visuelle effekter for å gestalte de mange referansene.

Hey Girl!, Romeo Castellucci og Socìetas Raffaello Sanzio. Foto: Steirischerherbst / Manninger

Det er hele tiden summen av virkemidlene som gjelder. Som tilskuer blir jeg likevel fristet til å grave dypere i uttrykket for å prøve å trekke ut mening. Til tross for at det er det stiliserte formspråket som dominerer ved første inntrykk, er det forestillingens referanserikdom som utfordrer en etter forestillingen tar slutt. Hey Girl! ser ut til å være formalistisk og abstrakt, men forestillingen kommuniserer gjennom symboler. Her er det altså ingen lineær fortelling, ingen entydig historie som skal berettes, men en rekke billedinntrykk som peker mot en bredere moderne og fortidig historie av kvinners undertrykkelse i samfunnet. Hey Girl! er en moderne skapelsesmyte fortalt i et underliggjørende, visuelt formspråk. Det er jenten og jenterollen som skapes. Det begynner med en kunstnerisk fødsel i en vakker åpningsscene. Åpningsscenen er forestillingens mest virkningsfulle bilde og for meg påvirker den opplevelsen av resten av forestillingen. På scenen står det et bord dekket av en seig, rosa materie. Denne materien drypper tykt og viskøst ned fra bordet under hele forestillingen. Utøveren Silvia Costas reiser seg fra denne materien. Costas gjør inntrykk som en tøff og ungdommelig jente, og hun fyller rollen som forestillingens motvillige heltinne.

Sonia Beltran Napoles gestalter den andre jenten i stykket, og fungerer som surrogat, motsetning og medsøster til Costas. Som surrogat bærer hun til og med en overdimensjonert maske av Costas sitt hode gjennom deler av forestillingen. Men Costas er lyshudet og Napoles mørkhudet og de arketypiske jenterollene de inntar i løpet av forestillingen, bærer preg av dette. Costas er en moderne jente, både offer og overgriper. Napoles er den eksotiske og fremmede hvis handlinger og bevegelser har en vuggende, gjentagende kvalitet som minner om ritualer. Costas fremstår som skarp og kontrollert i bevegelsene der Napoles fremstår frodigere. Likevel finnes det en taus forståelse dem i mellom. De er også medsøstre i denne undertrykkende verden.

Hey Girl!, Romeo Castellucci og Socìetas Raffaello Sanzio. Foto: Steirischerherbst / Manninger

Castelluccis stiliserende tilnærming erstatter utøvernes innlevelse i sine roller med en spillestil som omgjør alt til symboler. Både Costas og Napoles har en konsentrert selvbeherskelse på scenen og en tydelig hengivenhet til det overordnete formspråket. Selv en scene der Costas blir overfalt av en flokk svartkledde menn, er fritt fra emosjonelt innhold. Mennene marsjerer ut på scenen i en lang rekke. Vi ser deres overlegenhet. De er i flertall. Når de overfaller Costas, omringer de henne mens de slår i bakken med puter. Den dumpe lyden og bildet av den mannlige flokken danner et stilisert bilde av skjevheter i forholdet mellom kjønnene.

Castellucci bruker flere referanser til maktforhold. Forestillingen er spekket med symboler på og referanser til standhaftige og sterke kvinner som måtte betale en høy pris for å våge å tre utenfor samfunnets normer. Halshogde dronninger, religiøse martyrer, kvinnelige krigere, herskerinner og sitater fra Romeo og Julie utgjør noen av de mer konkrete. Forestillingens jenter bærer denne historiske byrden med seg. Det tydeliggjøres for eksempel når Costas svøper seg i et stykke rosa tøy brent med omrisset av et sverd. Jentene er også påvirket av moderne, dagligdagse kvinnegjenstander som parfyme og leppestift, som Costas demonstrativt håndterer og sammenstiller med sverdet i forlengelse av historiske kvinneroller og forventinger.

Forestillingens tette, referensielle, visuelle innhold blir forsterket av projisert tekst. Sitater fra Romeo og Julie, banale ord, dagligdagse ord og provokative ord som «skam» flimrer over skjermen og skaper løse assosiasjoner til det som foregår på scenen.

Speil og reflektert lys er fremtredende visuelle elementer i forestillingen og fungerer metaforisk så vel som rent visuelt. Flere ganger står jentene midt på scenen med et speil i hånd og styrer lyset eller speiler seg selv. Uansett om jentene tolkes som uavhengige individer, speilbilder av hverandre eller som deler av det samme individet, rommer de roller og attributter assosiert med kvinner til ulike tider i menneskets historie. De er motvillige symboler og arketyper på selve betegnelsen «jente». Idet Silvia Costas reiser seg og stiger ned på scenegulvet i forestillingens kraftfulle åpningsscene, naken og halvgjemt i scenemørket, entrer hun en verden av forventninger. Hun bryter ut av et skulpturelt skall bare for å bli formet på nytt. I hennes gryende kroppslige frihet rister hun seg bokstavelig talt løs fra den ytre, kvinnelige formen som henger igjen i den rosa materien, men er straks konfrontert med en forhåndsbestemt omverden. Har jenter noen valgmuligheter? I én av scenene løper Costas frem og tilbake langs scenekanten, fanget mellom to svære skilt som lyser «R» og «L», høyre og venstre. Fanget mellom to motpoler eller to muligheter. Begrenset.

Hey Girl!, Romeo Castellucci og Socìetas Raffaello Sanzio. Foto: Steirischerherbst / Manninger

Forestillingen avsluttes med Jan van Eycks Portrait of a Man eller «Man in a Red Turban» (1433) som, etter det jeg forstår, antas til å være malerens selvportrett. I Hey Girl! vises dette bildet opp ned. Det er et sterkt avsluttende inntrykk. Kanskje skal det antyde at kunstnerens utforming av jenterollen ikke behøver å bli stående som endelig. Jentene kan motstå sin egen representasjon. Betegnelsen «jente», som jentene i Hey Girl! hittil har vært representanter for, kan ikke brytes ned til et essensielt innhold. Jentene er motvillige symboler i kunstnerens univers.

Blandingen av fortolkningstrang og undrende sanselig nytelse gjør Castelluccis sceniske enigmaer tiltrekkende. Det er noe motsetningsfullt i scenespråkets visuelle stringens og referensielle overflod. Hver gestus, hver bevegelse, hver oppstilling i rommet i Hey Girl! avleverer tilmålte visuelle virkninger og samtidig overskrider disse virkningene. Samlet byr de på nærmest uendelige fortolkningsmuligheter mens de motstår enhver forenkling til håndterlige sannheter.