Når de to fremste norske eksponentene for 90-tallets sosialt engasjerte og relasjonelle vending skal oppsummere 30 år med prosesuell og hendelsesbasert kunst, blir det forutsigbart en hel del dokumentasjon. Gjennom plakater, fotografier, modeller, video og diverse bruksgjenstander presenterer den omfattende utstillingen En kopp gir ti tilbake på Kristiansand kunsthall kunstnerparet Geir Tore Holm og Søssa Jørgensens store felles prosjekter. Her inngår blant annet: Sørfinnset skole/the nord land (2003-); Galleri m. balkong, som Holm og Jørgensen drev fra sine hjem i Trondheim og Oslo på 90-tallet; forslag til offentlige kunstprosjekter og dokumenter som vitner fra deres liv på en gård på Skiptvedt. I tillegg vises nye og gamle tegninger, fotografier og videoverk, også disse orientert mot livet utenfor kunstinstitusjonen, om enn på mer symbolsk vis.
Foran et stort fotografi av en gruppe mennesker sittende i en bjørkeskog, står en nedskalert modell av et trehus (Thai-huset (Sørfinnset skole/the nord land)) designet av Kamin Lerchaiprasert og Rirkrit Tiravanija, oppført mellom 2005 og 2008 i den nordnorske bygda Gildeskål. Som en norsk ekvivalent til de to thailandske kunstnernes relasjonelle kunstprosjekt The Land, en kunstnerdrevet økologisk risfarm i Thailand, startet kunstnerparet Geir Tore Holm og Søssa Jørgensen Sørfinnset skole/the nord land i 2003. Med base i en nedlagt skole inviterer de kunstnere og lokalbefolkning til sosiale aktiviteter som tovekurs, gammebygging, fisking, sommerfester – eller bare en kopp gratis kaffe, bevitnet av et håndmalt skilt tidligere plassert langs veien.
I motsetning til flere av sine generasjonsfeller fra den relasjonelle kunstscenen, setter Holm og Jørgensen kollektivet foran eget eierskap, noe som er tydelig i videoen Bygging av Thai-huset (2010) og i det lille rommet i kunsthallen som er omgjort til Sørfinnset mini-museum. Her samles plakater, montere med bøker om samisk kultur, matlaging og fjellflora, minneverdige gjenstander som flasker med hjemmelaget likør, små malerier av fjord- og fjellandskap og en platespiller dekket med kvist og ølbokser. Inngår gjør også videodokumentasjon der kunst og liv, fisketurer og performancer flyter over i hverandre.
90-tallets ideer om kunst som en kollektiv prosess der kontrakten mellom det individuelle kunstnersubjektet og den passive betrakteren erstattes med et felleskap av mer eller mindre likestilte anonyme deltagere og produsenter, har fått ny vind i seilene. Særlig tydelig er denne trenden i årets Documenta 15, kuratert av den indonesiske kunstnergruppen ruangrupa, som inviterte 14 kunstnergrupper som igjen har invitert med seg andre kunstnergrupper, til å flytte sine aktiviteter til Kassel under den 100 dager lange utstillingsperioden. Med presentasjoner av kunstpraksiser som rommer sosialt arbeid, aktivisme, workshops og sammenkomster opponerte utstillingen mot det markedsdominerte kunstsystemet og den individuelle stjernekunstneren- og kuratoren.
Mange kritikere sympatiserte med ruangrupas tilsidesettelse av et typisk vestlig kunstsyn der det individuelle kunstnerskapet er i sentrum, men hadde samtidig blandede følelser for den spektakulære deltagerbaserte kunstens retur. Den tilbakeholdne presentasjonen av Sørfinnset mini-museum tydeliggjør prioriteringen av det interne samholdet og den kollektive kunnskapsoverføringen som avles på Sørfinnset. Heller enn å iscenesette en aktiv kollektiv form i kunstrommet fastholder den at dette er en kunstnerisk praksis som ikke uten problemer lar seg formidle av institusjonen.
Selv om Holm og Jørgensen virker å bevisst ha gjennomført sine prosjekter utenfor kunstrommet, under et utvidet relasjonelt kunstbegrep, inneholder En kopp gir ti tilbake også flere mer konvensjonelle arbeider. Søssa Jørgensens performative verk blander ofte poetisk opplesning med et politisk miljøengasjement. I videoen Ættesang (2016) forteller hun absurd og ironisk om hvordan havet tømmes for ressurser over bilder av en mindre frodig havbunn i et havneområde, mens hun i Tingeling (2015) beskriver forholdet sitt til en sta og særegen hest hun fikk i gave. Geir Tore Holms arbeider budbærer også en nærhet til omgivelsene og naturen, men er tausere i formen. Fotografiene Sølvteip 1 og Sølvteip 2 (begge 1998) viser vegghengte verktøy, der et knivskaft og et håndtak på en buesag er reparert eller forbedret med sølvteip. Bildet av det provisorisk fiksede redskapet vitner om et blikk for poesien i en nødtørftig livsførsel. Holm lar sin samiske bakgrunn komme til syne gjennom fremstillingen av en sterk tilknytning til et sted og dets materialer heller enn ved bruk av tradisjonelle symboler. Enten det er fotografier av en bjørkeskog (I Øverdalen, 2009) eller en kontemplativ video av en avslappet hund, med en halvtygd pappeske ved siden av skjermen (Máiste, 2013), kommuniserer verkene hans en særegen sensibilitet for det lille livets øyeblikk og en andakt for omgivelsene.
Holm og Jørgensens nye videoverk Skaajhvole aaltoe (2022) akkompagneres av Georg Buljos spesialkomponerte lydspor der samisk joik møter bondekulturens feledrevne slått. Gjennom vakre skoger, myrer og fjellområder dveler filmen ved et utvalg planter og vekster, som krekling, sopp, myrull og lav. Reinskinnene som er utplassert på gulvet hinter om landskapenes egnethet som beitemark, der de bugner av potensiell reinsdyrmat. Videoen portretterer Setesdal, et par timer nord for Kristiansand, der det ble drevet samisk reindrift på slutten av 1800-tallet. Verket er både en historie om samisk tilstedeværelse og en spekulasjon rundt hvordan området ville vært annerledes dersom bosetningene hadde blitt værende.
Økoperspektivet har alltid vært gjeldende hos Holm og Jørgensen, men om man ser kronologisk på kunstnerskapene, finnes det en tendens i retning av at mennesket får en stadig mindre plass til fordel for landskapet og de ikke-menneskelige aktørene som befolker det. Denne dreiningen tilsvarer en almenn trend i samtidskunsten og kan også ses hos mer berømte representanter for den relasjonelle kunsten som Pierre Huyghe og kurator Nicolas Bourriaud, som har gått fra å tematisere mellommenneskelige relasjoner til å plassere mennesket i en økologisk situasjon dominert av andre selvrådende vesener og teknologier.
De siste tolv årene har Holm og Jørgensen vært bosatt på gården Øvre Ringstad i Østfold, der en praktisk økologi tar den relasjonelle kunstens fusjonering av kunst og liv lenger. Denne delen av utstillingen viser videoer av reparasjoner og vedlikeholdsarbeid (Riving av låven, Øvre Ringstad, 2014-2022 og Flytting av fjøset, Øvre Ringstad, 2017), men også abstrakte cyanotypier av det som ser ut som vekster eksponert for sollys (Øvre Ringstad 04.09.22, 2022) og en video som simulerer perspektivet til ulike utrydningstruede arter i området (Skiptvet 2017 (7 rødlista dyrearter), 2017). I likhet med Huyghes iscenesatte økosystemer innebærer også den kunstneriske gårdsdriften et utvidet fellesskap av dyr, planter, mikroorganismer, bosatte og besøkende mennesker. Når den relasjonelle kunstens idé om aktiv samhandling møter et stadig mer økosentrisk livssyn, som betoner miljøets verdi i seg selv, er vridningen til en mer omfattende definisjon av menneskets sosiale ansvar en logisk konsekvens.
