I en vinduskarm på Bergen Kunsthall ligger en liten bronseskulptur henslengt. Mellow Smile (2021) ligner en forgylt munn med tynne, sammenpressede lepper formet til et vagt smil – en tchotchke eller et memento til å minne deg om smilet du bør ikle deg i møte med omverdenen. Londonbaserte danske Sidsel Meineche Hansens utstilling Inner Child kobler referanser til selvhjelp og gjør-det-selv i en skulpturell og virtuell utforskning av forholdet mellom våre indre liv og modellene vi tyr til for å forklare dem.
På de automatiske skyvedørene i glass som leder inn til utstillingssalen er det foliert et svart hjerte (Heart, alle verk 2021) som skjuler visningsrommet for lange øyne. Når dørene går opp, splittes hjertet på midten. Like innenfor står en skorstein av brunrød teglstein med tittelen home vs. owner risset inn. Gjennom hemper i et vegghengt, militærgrønt canvasomslag er det tredd seks middagsbestikksett (home vs. owner (rule of six)). Det finnes plass for ett til, og parentesen i tittelen refererer til besøksbegrensingene i kunstnerens hjemby under pandeminedstengningen i fjor. Det er Meineche Hansen som selv har lagt murstein og mørtel, og smidd og støpt sølvtøy. Bestikket er så grovt at det umulig kan brukes komfortabelt, og skorsteinen ser verken tett eller stødig ut.
Ved inngangen henger to utitulerte tegninger laserskåret på finerplater, med et barns blikk for detaljer og anatomiske proporsjoner. Én viser konturen av et menneske med ansikt i profil. Fra munnen leder et spiserør ned gjennom halsen via magesekken til en åpning ut av figuren i hoftehøyde. «Digestion praxis» står skrevet der ribbenene ville vært. Mellom hoftene antydes eggstokker, og noen ubestemmelige ytre kjønnskarakteristika har en strekavstikker som ligner en tampongtråd. Den andre tegningen ligner en sommerfugl uten følehorn eller en vulva uten klitoris. Over vingene står det «complex» eller «cumplex». Tvetydigheten i de barnlige strekene minner om en rorschach-test. Like under Meineche Hansens hjemlige overflater ulmer noe utrygt.
Secure (Bergen Kunsthall) viser resultatene av en spørreundersøkelse om personlig tilknytningsstil i nære forhold, som kunstneren i forkant av utstillingen inviterte førti ansatte ved kunsthallen til å besvare. På veggen henger femten replikaer av kongelige norske fortjenestemedaljer inngravert med navnet på tilknytningsstiler: «secure», «anxious», «avoidant». Den mest utbredte stilen har gitt verket dets tittel. Under halvparten av de forespurte deltok i kartleggingsprosjektet, og blant disse igjen ble ingen tildelt den fjerde tilknytningsstilen «disorganised» – som er den kanskje dårligst tilpassede stilen (med flest følgefeil av ubehandlede traumatiske barndomserfaringer). Det mangler medaljer for det store flertallet som valgte å ikke delta. Verket blir slik et glansbilde av institusjonen, et retusjert portrett, som potensielt kamuflerer mer komplekse forhold.
Utstillingstittelen står skrevet med tjukke og uvørne, formstøpte enkeltbokstaver i tinn på visningsrommets innerste vegg. På den ene langveggen henger en flatskjerm tilkoblet en stasjonær PC, og på gulvet står en sort gamingstol. Stolen er bearbeidet med broderier av kunstneren Mette Hammer Juhl. Et bevinget symbol på fremsiden kombinerer omrisset av et League of Legends-emblem med en opiumvalmue, og på stolryggen står ordene «spiritual opium». Broderiene refererer både til Karl Marx’ ihjelsiterte religionskritiske opiumsallegori og til kinesiske myndigheters begrunnelse for kollektiv begrensning av videospilling for folkerepublikkens unge håpefulle. På stolsetet ligger et par VR-briller. Én om gangen kan besøkende forsvinne inn i et fem minutter langt dataanimert videoverk, som samtidig vises på skjermen fra den sittendes perspektiv. Som kommentar til samtidsmenneskets teknologiavhengighet, virker installasjonen mest potent når man både betrakter videoen på skjerm og den som sitter tilsynelatende oppslukt – aktivt passivisert – i VR-systemets vold.
Å virtuelt plassere betrakteren inn i en slags samtaleterapisituasjon er en engasjerende måte å formidle utstillingens tema på, selv om videoen er mer en cutscene, en ikke-spillbar dramatisering, enn faktisk gameplay. Den åpner med verktittelen, likt utformet som på veggen, svevende over en hjerne med tilkoplede elektroder. H-en i ordet child er formet som en dinglende kjøkkenkniv, som slipper og splitter hjernen i to til en kaskade av blod og kraftig pulserende lysflekker i hjernemassen. I neste sekvens sitter man ved et trekantet bord med to «indre barn»: identiske menneskeskikkelser av ubestemmelig alder, etnisitet og kjønn. Karakterene har mishandlede ansikter med huden forvrengt av arrvev. Tidvis vender de seg med slørede blikk mot betrakteren mens de kommuniserer uhørlig gjennom snakkebobler. Ett av barna stiller uvitende spørsmål, det andre svarer utfyllende – mens du observerer.
Samtalen beskriver hvordan traumer omstrukturerer sentralnervesystemet og kommer til uttrykk som et lidende barn på innsiden. Videre drøftes begrensningene i selvhjelpstilnærminger til traumebehandling, som har spredd teorien om indre barn gjennom healing og populærpsykologi. Lest som en slags rekonfigurert veggtekst, fungerer videoen som et forløsende bindeledd mellom utstillingens gåtefulle verk. Utstillingen inviterer til refleksjon over et totaliserende selvrealiseringsparadigme, hvor individualistiske forklaringsmodeller legger ansvarsbyrden for både emosjonelle og materielle utfordringer på den enkeltes skuldre. Meineche Hansen presenterer oss ikke for et enhetlig narrativ, men setter et velkomment søkelys på strukturer som kapitaliserer på isolasjonen av våre felles behov for trygghet, nærhet og tak over hodet.
