Jeg trodde først det var en spøk, da jeg dumpet innom facebookfeeden fredag morgen og fant et innlegg fra tidsskriftredaktør Audun Lindholm, hvor han delte en pressemelding om at de to ledende og konkurrerende norske litteraturtidsskriftene Vagant og Vinduet skulle slås sammen. Eller mer presist, at Gyldendals snart 80 år gamle og tradisjonsrike tidsskrift Vinduet skulle overdras til Vagant, et uavhengig tidsskrift som de siste snart 20 årene har hatt Lindholm som redaktør, og som neppe ville ha eksistert i dag om han ikke hadde insistert så hardnakket på å holde det gående.
Vagant ble startet av litteraturvitenskapstudenter i Oslo på tampen av 1980-tallet, og jeg pleier å si et det var det tidsskriftets skyld at jeg endte opp med selv å studere litteratur, etter å ha lest de første sprelske og overskuddspregede utgavene som tenåring. Vagant var en slags litteraturens crack: Derfra var det ingen vei tilbake. Det er en opplevelse som motiverer meg som redaktør i dag – jeg tenker at et sted der ute, er en søkende, kulturinteressert ungdom som kan finne en åpning til en annen verden gjennom tekstene vi publiserer i Kunstkritikk.
Etter Vagants første, legendariske periode i Oslo, som varte fra 1988 til 2002, tok en redaksjon i Bergen over, blant dem etter hvert nevnte Lindholm. Tidsskriftet var støttet av Aschehoug forlag fra 1996 til 2005, og ble siden plukket opp av forlaget Cappelen Damm, som gikk inn som eier en periode, med Lindholm som ansvarlig redaktør fra 2007. I 2016 lot også Cappelen Damm tidsskriftet seile sin egen sjø, og siden har Lindholm, med et skiftende team av redaksjonsmedlemmer, holdt tidsskriftet flytende på diverse prosjektmidler og produksjonstilskudd fra Kulturrådet. Vagant har under Lindholms ledelse gradvis utviklet seg til et mer allmennkulturelt og samfunnsorientert tidsskrift, og har den siste tiden markert seg i den større norske offentligheten med kritikk av ytterliggående «intellektuelle» stemmer både til høyre og venstre.
Vinduet har på sin side vært Gyldendals evig «unglitterære» tidsskrift, hvor yngre forfattere og kritikere på tur har fått noen år på seg til å lage sin helt egen versjon av tidsskriftet. De skiftende redaktørene har engasjert sine egne nettverk og egne generasjoner, og Vinduet har dermed vært i en stadig fornyelsesprosess. Imidlertid har tidsskriftet ikke taklet så godt overgangen til et rent nettmagasin fra og med 2021, selv om sittende redaktør, poeten Priya Bains, har klart å gi Vinduet en tydeligere profil i de to årene hun har vært engasjert. Man skulle tro at Gyldendal har nok av kommunikasjonsrådgivere og markedsføringsfolk som kunne settes i sving, så det virker som en unnlatelsessynd fra forlaget at de ikke har frontet tidsskriftet i større grad.
Og nå gir de seg altså, og føyer seg dermed inn i rekken av nordiske forlag som ikke lenger ser seg tjent med å ha et eget tidsskrift. Tradisjonelt var det nærmest noe ethvert forlag med respekt for seg selv skulle ha – det var en del av samfunnsoppdraget, men sikkert også lønnsomt, i alle fall for omdømmet, for forlagene å bidra til den offentlige samtalen rundt litteraturen. Bains stiller seg i et intervju i Klassekampen 12. juni kritisk til avtalen mellom Gyldendal og Vagant, og hun mener det er et tap for offentligheten at «to sterke tidsskrifter blir redusert til ett». Det er vanskelig å ikke være enig med henne i det, særlig når det er snakk om to så forskjellige tidsskriftkonsepter. Jeg deler sorgen over tapet av Vinduet, som mange har gitt uttrykk for etter at nyheten om sammenslåingen ble kjent.
For Vagant fremstår avtalen med Gyldendal imidlertid som en etterlengtet styrking, i alle fall i den overgangsperioden hvor forlaget har forpliktet seg til å støtte tidsskriftet økonomisk – så vidt jeg forstår en femårsperiode. Vagant overtar hele Vinduets arkiv, og får midler til å øke redaksjonen med to deltidsstillinger. Lindholm antyder også at det finnes en plan for hvordan det nå fusjonerte tidsskriftet skal videreføres etter perioden med støtte fra Gyldendal, men hva denne konkret består i er uklart, og det fremstår dermed som et aldri så lite risikomoment. Jeg antar at en del av denne planen i alle fall må handle om videre – helst økt – støtte fra Kulturrådets ordning for tidsskrifter og kritikk.
Alternativet, sies det, var at man kunne ha mistet begge tidsskriftene. Slik sett er det jo en lykkelig løsning at man nå står igjen med ett styrket tidsskrift. Men at det ikke skulle finnes andre muligheter i dette rike landet, er rett og slett ikke sant – det handler om hva man er villig til å prioritere. Kulturpolitisk hadde man utvilsomt hatt råd til å satse mer på viktige tidsskrifter som Vinduet og Vagant.
Vinduet-Vagant-saken viser at det er på høy tid at norske kulturpolitikere tar stilling til om de vil sørge for at tidsskriftenes overlevelse sikres – og med det store deler av kulturkritikken. Det er ikke bare Vagant som er presset, store deler av tidsskriftfeltet sliter, og da særlig de uavhengige tidsskriftene, som ikke har et forlag, en interesseorganisasjon eller et privat fond i ryggen. I pressemeldingen fra Vagant og Gyldendal angående sammenslåingen, trekkes den vanskelige økonomiske situasjonen for tidsskrifter frem som medvirkende årsak. Som de skriver: «Økte kostnader gjenspeiles ikke i økt offentlig støtte.»
Det hører med til historien at det de siste ti-femten årene vært gjennomført en ganske unik offentlig satsning på tidsskrifter og kritikk i Norge. Men med det har det fulgt med en forventning om profesjonalisering av feltet, både fra givere og mottakere av produksjonstilskudd. Fra Kulturrådets side har det vært kommunisert en klar forventning til tilskuddsmottakerne om å følge gjeldende satser for lønn og honorarer (i praksis Norsk kritikerlags anbefalte minstesatser for skribenter, mens det har vært uklart hva slags satser som er «gjeldende» for redaktører). Tidsskrifter som Vagant – og Kunstkritikk – har også selv vært aktive pådrivere for bedre arbeidsforhold for medarbeiderne.
Nå er vi i den situasjonen at uavhengige tidsskrifter med presset økonomi betaler kritikerne bedre enn det aviser eid av store konserner og med solid pressestøtte gjør, mens tidsskriftredaktører som gjerne sitter med mer eller mindre eneansvar for driften, med alt det innebærer av stress og søvnløse netter, ikke på langt nær har den samme lønnsutviklingen som sine aviskolleger. Meg bekjent har Lindholm i perioder knapt tatt ut lønn i kampen for Vagants overlevelse. Samtidig har tidsskriftene fått et økt ansvar for både kritikken og kulturjournalistikken, som har blitt nedprioritert i pressen, bortsett fra i noen få dedikerte kulturaviser.
Sittende kulturminister fra Arbeiderpartiet, Lubna Jafferey, har den siste tiden sagt mye bra om viktigheten av redaktørstyrte medier i dagens medievirkelighet, men har ikke vist noen vilje til å satse mer på tidsskriftene. Til tross for at tidsskriftene tar mer ansvar for kulturjournalistikken enn tidligere, faller de ofte utenfor diskusjonene om mediene, kanskje fordi man ser tidsskriftene som del av kulturpolitikken, ikke mediepolitikken.
Da Kulturrådets ordning for tidsskrifter og kritikk ble lansert i 2019, var det med en ambisjon om et videre løft for tidsskriftfeltet, men dette har ikke skjedd, da Kulturrådet aldri fikk de øremerkede midlene de ble forespeilet. De samlede offentlige tilskuddene til alle norske tidsskrifter gjennom Kulturrådet, var i 2025 omtrent 29 millioner kroner, mens antall søkere var rundt 100. Alle som vet litt om hvor mye det koster å drive et profesjonelt tidsskrift, vet at det er altfor lite.
Fra og med i år formaliserer Kulturrådet forskjellen mellom tilskudd til «etablerte virksomheter» og «gjentakende aktivitet og utvikling», hvor førstnevnte pulje skal gi større forutsigbarhet – noe som må bety at man formaliserer forpliktelsen overfor noen utvalgte etablerte tidsskrifter i større grad. Men så lenge ordningen ikke får tilført mer midler, er det fortsatt alles kamp mot alle om de få midlene som finnes.
Det som derimot ville utgjøre en reell forskjell, var en politisk vilje til å videreføre satsningen på tidsskriftene, og dermed utnytte til fulle det store potensialet for å utvide og mangfoldiggjøre den redaktørstyrte offentligheten som ligger der. Tidsskriftene har gjerne en større nærhet til sine fagområder, og besitter fagkunnskap som man ikke kan forvente av en gjennomsnittlig avisredaksjon. I en medievirkelighet som forsøples av klikkjag og KI-møl, er redaktørstyrte tidsskrifter akkurat det offentligheten trenger.
