Å møte en avgangsutstilling er alltid en balanseøvelse i forventninger. Siden premisset for utstillingen er en institusjonalisering av dens produsenter under samme tidsrom, er det er lett å falle for fristelsen til prematur historisering. Enten den dulter en rett i øyet eller man må legge øret mot marken, er det jo den famøse tidspulsen man først og fremst håper å se materialisere seg i sanntid. De unge kunstnerne står ikke bare fremst og kjenner kursen sterkest, de må også være symptomer for sin egen generasjon.
Årets avgangsutstilling fra masterstudentene ved Kunstakademiet i Oslo vender seg mot kollektivet – både i verkenes tema og i spredte tilretteleggelser for publikumsinteraksjon – og den første innskytelsen er dermed å lese det som en reaksjon på den stadig mer fragmenterte og fryktbaserte offentligheten de trår inn i. Der medienes demokratisering er erstattet av neofascisme i stadig nye allianser, tiktokifisering av ytringsklimaet, kulturredaksjonenes dyrking av profiler og forvitringen av sivilsamfunnet og engasjementet etter generasjon Thunbergs annonserte avskaffelse. Gjenoppstandelsen av den kollektive gnisten, som annonseres allerede med tittelen Antenne Antenne, er derfor en løfterik og ansporende inngang til å lese utstillingens arbeider politisk.
Selv om flere av utstillingens arbeider jobber ganske eksplisitt med arkivet og kunsthistorien, er det ikke først og fremst 1960-tallets aktivistisk-kollektive produksjonsmåter som gjenkalles her. Utstillingsdesignet mikser riktignok verker av de 17 kunstnerne sammen over flere rom og korridorer i husets førsteetasje, men det er heller med på å understreke det kakofoniske (og litt uoversiktlige) i en helhet som består av isolerte (og signerte) deler og utsagn.
Det er likevel mulig å oppleve tilbakepek mot 1960-tallets antiautoritære kulturkritikk, for eksempel i Franciska Eliassens Rumi-refererende glassmaleri Orgie (alle verk 2026), der et mylder av nakne kropper og kroppsdeler nærmest ikke kan skilles fra hverandre, tunger, rumper, og enkelte i mer gjenkjennelige pornografiske positurer. Det er vanskelig å ikke tenke på hippikulturens omfavnelse av psykonanalytikeren Wilhelm Reichs ideer om libidoets frigjøring. Gjemt bak det kirkeaktige vinduet liger også en pocketkopi av den antinormative Anarchy og Polyamory (2021). Mens Lone Eivindsdottirs Atten Sekunder på Kunstnernes Hus parafraserer over en dreiebok fra 1920-tallet av dramatikeren Antonin Artaud, en annen antiautoritær legende. Originalen dveler ved de atten sekundene fra en mann ser på klokken sin til han tar sitt eget liv og folder tiden ut, men den ti minutter lange videoen prøver ut Artauds korporeale og språkoppløsende teater gjennom testing av hvordan man kroppsliggjør en karakter.
Det aktivistiske arkivet besøkes i en mer konkret form i Anna Näumanns informative Synlighet: Et vitrinebord og en essayvideo presenterer og reaktualiserer prosjektet «Lesbebuss88», der en gruppe modige kvinner kjørte en rosa buss gjennom det ganske land sommeren 1988 for å utfordre myter om og usynliggjøring av kvinnelig homofili. Man kan lese av gruppens egne beretninger, smått ironiske og humoristiske, at ikke alle møtene i alle norske byer har vært like friksjonsfrie. Verst var det på Sørlandet, om man skal dømme etter avisutklippene. Påminnelsen er trist nok langt mer enn en historisk kuriositet.
Andre kvinnefelleskaper gjenkalles i Joanna Blanckaerts biblioteksinstallasjon (Blindrammer), der bøker av kvinner (så vidt jeg kan se, fra Clarice Lispector til Ursula Le Guin) er distribuert i en trestruktur som refererer til middelalderens fascinerende béguinages i Flandern – bygningskomplekser tilegnet ugifte kvinner som var religiøse, men ikke ville tilslutte seg en nonneorden eller trekke seg tilbake fra samfunnet. Den tematiske sidestillingen av arbeidene er med på å nyansere impulsen mellom tilbaketrekning og inkludering, og fremhever både hverdagslivet og kroppen som arena for politikk og motstand. I Moa Hjärtströms Wet Floor, er det de mange usynlige brikkene i kunstinstitusjonen som animeres, gjennom kartleggingen av renholdspersonalets lyder og bevegelser i et lydverk og antegninger på gulvet.
Et særlig finstemt verk er Anders Hagens lydinstallasjon Si Ifra Når Du Kommer Frem, versjon II, som skisserer et uhåndgripelig, men gjenkjennelig stemningslandskap mellom det sosiale og ensomheten, der tilfredshet liksom truer med å brått bikke over i eksistensiell angst. Blyantskisser av en skikkelse som reflekteres i et vindu, to melankolske trombonetoner over en rumlende bass, og noen klirrende lyder av oppvask og ryddig av et bord, som man kan lytte til mens man sitter på en puff som av og til vibrerer, er svært effektive virkemidler for å manifestere et slags følelsenes klarspråk.
Den eksistensielle smerten gjenklinger i Yanina Zaichankas putelignende skulptur av en diger Paracet-eske som henger fra taket (Pain Management), og Camilla Bahnsens gigantiske tårer av stålrammer og aluminiumssilikat (Stone Tears), som peker mot sorg og lidelse som ikke lenger finner sosiale utløp. Gloriya Talebis cellofan- og glansbåndinpakkede installasjoner maner frem det rituelle og transaksjonelle som estetikk (f.eks N’attends pas un appel qui n’arrivera pas), også med en viss melankoli. Med den tydelige kurateringen er det faktisk som om utstillingen svarer litt for godt på oppgaven og forventningen, men jeg blir av og til usikker på om det bare er jeg som leser arbeidene inn i samme tematiske ramme, som risikerer å redusere de til diskursive innlegg i ett og samme symposium.
I en tid der vi alle sitter hjemme og hører på podkast, dypest sett en kvasisosial aktivitet der vi er i en samtale uten noensinne å delta i den, en permanent parkeringsplass for engasjementet, er det noe befriende over kunstens omsorg for det sosiale, selv om vi ikke enda er fullstendig innhentet av 1990-tallets relasjonelle estetikk, med sosialscenografi og suppekoking. Eller er vi? Er det podkasten som har drept det før allestedsnærværende symposiet, rekker jeg også å tenke, før jeg ledes videre av Zida Brun og Lukas Molands 18 betongstøpte otere – formet etter den utstoppede versjonen som står over inngangen til Kunstnernes Hus – som er spredt gjennom utstillingen (Through the understandig of otters).
I likhet med Alice Darbys glaserte og såpeaktige organer (f.eks CREATURE REPELLANT) og Julie Barfods kroppshorroraktige margarin-skulpturer (Heatwaves of the Sonic Pyre: The Flaming Mouths of Saint Margarine), er de vesener som inviterer oss forbi subjektiviteten og inn i alternative sosiale økologier. Det er litt trangt om plassen, men det oppveies til dels av omtanken for det stedsspesifikke, og at de vakre bakrommene til Kunsthernes Hus er ladet med en egen, prosessuell energi.
Utstillingen byr også på flere interaktive og velmenende elementer – et bord hvor man kan sette sammen ark til sin egen publikasjon, en himmelsenglignende nomadisk scene med performanceprogram og en radiostasjon som aktiveres gjennom utstillingsperioden. Det er litt uklart om denne distribueres gjennom eteren eller kun i utstillingen, i såfall er det en interessant nyfortolkning av radiobegrepet. Kanskje er dette hva det innebærer å snu resignasjonen og avmakten til noe håpefullt – for å holde ut de nye tidene må vi rett og slett troppe opp og se hverandre i øynene av og til.
