Mor og barn-motivet er en gjenganger i kunsthistorien, men det er sjeldent gestaltet i en så ubarmhjertig variant som Jennie Bringakers lille skulptur Miriam. Figuren sitter på huk innerst i hjørnet i det dunkle utstillingsrommet og kikker seg over skulderen med et uhyggelig tomt urkvinneblikk. Kanskje pukkelryggen hennes skyldes tyngden fra barnet som har klatret opp på toppen av hodet og sitter der og klamrer seg fast til håret. Miriams alt for lange venstrearm ligger dvaskt på gulvet, som om utallige ungeflokker har halt og dratt i henne til leddene har blitt løse og lemmene slappe.
Kroppene vris og vrenges i Jennie Bringaker og Ingrid Eggens felles utstilling GRIPP på det kunstnerdrevne galleriet Tenthaus. Menneskefiguren har hatt en renessanse i samtidskunsten det siste tiåret, men det har ofte dreid seg om groteske, fragmenterte eller transformerte kropper. Bringaker og Eggen føyer seg til denne tendensen med utstillingen på Tenthaus, der de viser skulpturelle objekter i tillegg til to felles videoarbeider. Bringaker har jobbet med både scenografi og performance, og er en del av duoen Trollkrem som har gjort seg bemerket med sin hektiske alt-er-lov-estetikk de siste årene; Eggen er best kjent for sine fotografiserier av forvridde gester og grimaser som befinner seg et sted mellom kommunikasjon og ufrivillige spasmer.
I GRIPP er gestene fra Eggens fotografier blitt tredimensjonale. Åtte voksavstøpninger av hender og føtter er plassert på et pleksiglassbord og på to hyller på veggen (serien Ryggsåle). Avstøpningene ser ut til å ha blitt bøyd og klemt sammen like før voksen har stivnet, slik at de har endt opp i fordreide stillinger, som om de var illustrasjoner av revmatiske lidelser. De er svært naturtro, med hver linje og fure synlig under fotsålene, men de har samtidig små krater etter luftbobler, og overflødig voks fra støpeprosessen ligger som skorpelignende svømmehud rundt tærne. Eggen understreker denne grensetilstanden mellom livaktig og tilvirket ved at enkelte partier av den ellers bleke og melkeaktig transparente voksen er innfarget i en rosa hudtone.
Både Bringakers førhistoriske nesten-menneskelige skikkelse og Eggens ansamling av forkrøplede lemmer vekker en blanding av fremmedgjøring og vemmelse. Slik jeg forstår utstillingen er nettopp fremmedgjøring overfor kroppen dens hovedtema. Dette er tydelig i videoene GRIPP I og GRIPP II som vises i det innerste av galleriets tre rom. Videoene er projisert mot en mdf-plate på veggen, de overlapper hverandre delvis, og har et oppkavet og repetitivt elektronisk lydspor som strømmer ut gjennom to høyttalerelementer som er festet på mdf-platen som stetoskoper. I den ene videoen kaver Bringaker rundt på gulvet mens hun forsøker å gripe tak i og løfte forskjellige gjenstander – en skumgummiskive og en polstret stoffarm som ligner det forlengede lemmet til huleboeren Miriam – uten å bruke hendene. Hun kniper objektene fast mellom haken og skulderen eller mellom knærne, samtidig som hun med store vansker prøver å reise seg. Målet med denne knotete koreografien synes å være en slags motorisk avlæring av elementære ferdigheter som å gripe et objekt. Kroppen fremstår som et instrument uten bruksanvisning.
Det er vanskeligere å få tak på hva som foregår i den andre videoen, for flakkende små svarte flekker og større skyggepartier med frynsete konturer svømmer stadig over bildene. Man skimter en person i en sofa som konstant krysser bena og skifter stilling fra sittende til liggende, og som er filmet fra forskjellige vinkler. Det viser seg at den labre bildekvaliteten skyldes at de har filmet med en 3D-kameraskanner. Her er det teknologien som famler i forsøket på å fange kroppens volum og avgrense den fra omgivelsene. Skikkelsen i videoen blir en spøkelsesaktig fremtredelse som gradvis oppløses i støy.
Hvorfor er kroppen så fremmed? Som det står i diktet til Aina Villanger som ledsager utstillingen: «Jeg er ikke en kropp/ men en harpe og/ hendene mine! så langt vekk fra meg». Den siste strofens obstfelderske forundring resonerer med arbeidene til Bringaker og Eggen. Det er en produktiv og ansporende kobling mellom Bringakers huleboerkvinner – Miriam har selskap av Astrid og Inger, som er helleristningsrelieffer hogget ut av kvartsitt-blokker, uartikulerte skapninger bestående av fragmenterte ben, pupper, armer og øyne – og den teknologisk medierte kroppen slik den fremstår i skannervideoen. Med utviklingen i 3D-skanner- og printerteknologien er mulighetene til å bygge opp kroppen organ for organ, lem for lem, innen rekkevidde. Dermed blir det også nærliggende å lese Eggens krokete føtter og hender som grove proteser eller prototyper for kroppsdelene til et kunstig menneske. Bringaker og Eggen inviterer publikum til å kikke seg over skulderen og møte blikket til Miriam & co. i deres førmenneskelige demringstilstand mens vi famler videre inn i fremtiden.
