Grotesker

Det finnes en rekke motsetninger i Annette Messagers utstilling kalt Mellom deg og meg. I de beste arbeidene løses disse motsetningene opp, i form av en slags sammenbrudd. Messagers kunst springer ut av en konseptkunst-tradisjon, og uttrykker seg i dag hovedsakelig som teatralsk iscenesatte installasjoner. Det visuelle i dem bærer bud om en katolsk kultursfære og en større fortrolighet med barokkens virkemidler enn det vi er vant til her oppe i det protestantisk nord. Monteringen av utstillingen i museets første etasje, poengterer denne orienteringen omkring motsetninger. Den dominerende korridoren som deler første etasje i to, skaper en todeling som aksentueres ytterligere ved at de to delene har svært ulik lyssetting og ved at dette samtidig faller sammen med et skille mellom eldre og nyere arbeider.

Lys og mørke
Den delen som i hovedsak viser eldre arbeider er åpen og lys, med montasjer av tidlige svart-hvitt fotografier som danner en slags søyler oppetter veggen. De danner også en portal inn til en sal preget av symmetri, vertikale linjer, balanse, ro og lys. Dette står i sterk kontrast til utstillingens andre del på motstående side av korridoren, hvor belysningen er dunkel og som blir dominert av den metalliske lyden av raslende kjetting, fra et maskineri som taxer rundt oppe i taket med diverse myke objekter. Rommet er også dominert av en gulvinstallasjon kalt Replikantene, som gir rommet en horisontal orientering. Denne delen av utstillingen er mørk, skummel og utrygg, i motsetning til den opplyste motsatsen på den andre siden av korridoren.

Messager befinner seg åpenbart innenfor en surrealistisk tradisjon, men regnes av mange også for å være en av de fremste feministiske kunstnerne i sin generasjon. Disse to merkelappene representerer i seg selv noe av en motsetning, ettersom de sentrale surrealistene med en viss rett kan beskrives som en gruppe misogyne mannssjåvinister. I dag er det likevel mulig å påberope seg et feministisk prosjekt og samtidig dra veksler på surrealistisk metode og tankegods. Etter eget utsagn forfekter Messager ikke en feministisk agenda. I lys av siste års teoretiske debatter, der Rosalind Krauss og October-kretsen spiller en viktig rolle, kan feministiske og surrealistiske strategier regnes for to sider av samme sak. Kort summert har de noe felles i måten de søker å utfordre autoriteten i vedtatte sannheter og destabilisere de fastlagte rammene for vår erkjennelse.

Kvinne og kunstner
Messagers eldste arbeider avdekker en særegen strategi i måten de behandler det motsetningsfylte i det å være kvinne og kunstner, to roller som på begynnelsen av 70-tallet til dels utelukket hverandre. I disse konseptuelle arbeidene avfotograferer eller samler hun tegninger, fotografier, signaturer osv. i en slags form for scrap-books. Til utstillingen har Museet valgt en håndfull av disse 70-tallsarbeidene, blant annet en serie med vakre kvinneportretter sakset fra ukeblader kalt Mine sjalusier. Fotografiene er tegnet på med tusj som markerer rynker og uregelmessigheter i ansiktene. Istedet for ungdom og skjønnhet fremstår de portretterte dermed som gamle og stygge. I disse bildene blir den manuelle streken i tegningen stilt opp mot mot fotografiets mekanisk reproduserte versjon. Et annet bilde legger seg over og forstyrrer fotografiets glatte overflate. Mine sjalusier baserer seg på motsetninger mellom det manuelle og mekaniske, mellom perfeksjon og lyte. De «doble» bildene fastholder disse motsetningene uten å resultere i en syntese. Messager gjør samtidig begrepene ustabile ved å peke på et «mellom»rom.

Ustabile motsetninger
I et annet arbeid fra denne tiden (som dessverre ikke er tatt med på utstillingen), er denne effekten langt mer påtagelig – og ubehagelig – fordi Messager her «nuller ut» motsetningen mann-kvinne. I Les Hommes-Femmes et les Femmes-Hommes tar Messager en serie dobbeltportretter av heteropar og bytter om på kjønnsattributtene deres. Dette skaper noen ustabile mellom-kategorier, på samme tid både urovekkende og vakkert. Også denne serien har fotografi som utgangspunkt, hvor hun utforsker det som er mellom to bilder, og mellom kategorier som mann og kvinne. I denne serien «forsvinner» både fotografi og tegning til fordel for en syntese av dem. Noen bilder inverteres også, slik at hvitt blir sort, positive former blir negative – og omvendt. Helt nye bilder oppstår – og helt nye motiv. Slik skaper Messager tvil omkring disse kategoriene og andre begrep som vi opererer med og anser som fundamentale i definisjonen og erkjennelsen av egen og andres identitet.

Disse prosjektene har noe unheimlich ved seg for å bruke et velbrukt begrep fra Freud, de har noe velkjent og fremmed ved seg på en og samme tid. Her ligger Messagers resultater tett opp til et surrealistiske ideal, formulert av André Breton. Blant annet hevdet han at skjønnheten må være «konvulsivisk», dvs. tvangsaktig eller krampaktig i sin form («La beauté sera convulsive ou ne sera pas du tout»). Dette kan òg oversettes med en spasmodisk skjønnhet, som jeg mener man kan finne i de «mellom»-kategoriene Messagers beste arbeider utvikler. De gir betrakteren en opplevelse av å se ufrivillig mye. Surrealistene gravde frem sine ideal i en psykoanalytisk teori som forfektet underbevissthetens rolle. Dette er heller ikke fremmed for Messager, men kommer først og fremst til uttrykk i de nyere arbeidene.

Brutal barndom
De senere arbeidene, for det meste installasjoner, er i forhold til de eldre arbeidene mindre stramme i form såvel som i innhold. De artikulerer også en form for motsetninger, men uten at resultatet blir en begrepsmessig kollaps som i fotografiene. I disse visuelt overdådige installasjonene øker kompleksiteten og mangetydigheten råder, noe som i sum krever mer innsats fra betrakter. Samtidig er det en tydeligere humoristisk nerve her inne i mørket – og i sin tur skaper dette også en form for ustabilitet, noe som bidrar til at den dystopiske stemningen ikke blir entydig. Myke lekedyr, utstoppede fugler og fargeblyanter utgjør de dominerende rekvisittene i denne mørke delen av utstillingen. Kosedyrene vitner ikke lenger om kos, men er møkkete og opprevne og ligger i hauger. De gir inntrykk av at de kommer rett fra kirkegården for kasserte kosedyr. De små, myke gjenstandene som en gang fikk et barns naive og intime kjærlighet, er her kasserte. Barn kan være grusomme, svik og tap introduseres tidlig. Slik anskueliggjør Messager også tydelig en erkjennelse av barndom som ikke er den trygge, lyse og lykkelige som ofte forfektes.

Arbeidet Mine små effigier består av snirklete skrift tegnet på veggen med fargeblyanter. Her gis et tilforlatelig inntrykk av en skoleflink elevs skrivetrening, men de små bokstavene staver hele tiden ord som derimot gjengir indre uro. På veggen står det ord som: lyst, maktesløshet, stolthet, mistanke, mot. Nesten en liten fortelling. Her er ikke ting som vi tror ved første øyekast, vi må lene oss frem og lese skriften på veggen. Her er det igjen slik at form og innhold sender divergerende budskap .

Kosedyrene som skriver seg fra søppelfyllinger og renoverte barnerom, bærer preg av å ha livet bak seg. Når Messager derpå parterer dem, bruker dem som finlandshetter på døde fugler og spikrer dem til veggen, blir det et groteskt skue. Men samtidig komisk – normale mennesker gjør jo ikke slikt noe. (Men hvem har ikke på samvittigheten at de en gang har gjort unevnelige ting med kosedyrene sine?) Disse verkene åpner seg for mange mulige lesninger og enkelte blir rett og slett for mangetydige. Til tider virker dette som en noe uforpliktende lek der installasjonens raison d’être er effektene alene.

RAT ART / ART RAT
En motorisert installasjon som turnerer de tre bokstavene R og A og T, bestående av parterte kosedyr og staver, virker umiddelbart for enkel og kjapp. Denne ART-RAT Hommage à Chopin står riktignok i dialog med et annet arbeid i utstillingen som har tittelen Innhegningen. I denne er et kosedyr (en rotte) hektet til et tau og blir trukket eller slept rundt i en kvadratisk innhegning, hvileløst i sin uendelige bevegelse. Dyret frakter med seg et mindre dyr under armen, kan hende en rotteunge, på samme tid ubøyelig viljesstyrt og uendelig hjelpesløs. Også her er det komikk, for rottemorens omsorg blir grotesk da rotteungen må være strypningsdøden nær. Den kvadratiske innhegningen som de løper eller slepes rundt i, er like stor som utstillingsrommet. Innhegningen er fundert på galleriarkitekturens regelbundne logikk. Denne geometrisk definerte begrensningen kan forstås som en form for formal ramme som også gjelder kunstinstitusjonen. Installasjonen kan dermed også sees som en kommentar til tvangskarakter og logikk som styrer kunstverdenen.

Mellom deg og meg er en krevende utstilling som fordrer tid og undring. Visuelt virker den derimot lett tilgjengelig, med virkemidler som nærmer seg det forførende effektmakeri. På sitt beste er Messagers arbeider urovekkende og ustabile på en farlig måte, hvor man «lures» til å se noe nytt. Som en form for feministisk prosjekt i relasjon til surrealisme, har hennes beste arbeider en «konvulsivisk» effekt så god som noen, som gir den erfaringen av tvangsmessig skjønnhet som Breton siktet til.