Utstillingen Try Explaining How You Feel på Kunsthall Stavanger sender umiddelbart tankene til reklame, memer og kommersiell design. De tegneserieaktige maleriene til New York-baserte Jamian Juliano-Villani er laget med airbrush og i en kjølig palett, noe som gir en glatt finish skreddersydd for skjermen. Motivene resirkulerer visuelle troper fra et bekymringsløst Amerika, hvor frihet, selvrealisering og evig ungdom er til salgs. Juliano-Villani opprettholder imidlertid ingen illusjon om at slike gamle drømmer kan innfris.
Utstillingen er produsert i samarbeid med New York-galleriet JTT og det Milano-baserte galleriet Massimo De Carlo. Dean Kissick, redaktør i kunsttidsskriftet Spike, har skrevet en introduserende tekst til utstillingen, hvor Juliano-Villani siteres på hvordan hun bevisst søker etter «den teiteste ideen hun kan finne på». Skillmatics (2021) er et eksempel på Juliano-Villanis omgang med det trivielle: Et ressentiment-induserende klikkagn – «US Doctor Shares How US Health Insurance Companies Shamelessly Screw People Over» – er skrevet over bildet av en pønker og en liten gutt som rir på en eventyrlig hvit hest. Barnets storøyde naivisme og pønkens gjør-det-selv-attityd virker håpløst akterutseilt i den nyliberale verdenen tekstfragmentet vitner om, en kynisme Juliano-Villani forsterker ved å oppvurdere memeformularet til skjema for maleriet.
Trump-æraen i amerikansk kultur og politikk har skapt et problem for latterliggjøringen som motstandsstrategi: Hva skjer når virkeligheten synes mer absurd enn farsen? Dette spørsmålet utforsker Hal Foster i boken What Comes After Farce? (2020). Foster ser trumpismen som et farseaktig historisk mellomspill, der sannhet og rettferdighet skamløst er satt til side og ingenting lenger kan tas for gitt. I denne virkeligheten har avsløring av makt og overgrep mistet sin betydning, hevder han, og kunsten og kritikken må finne nye metoder for å ivareta sin kritiske funksjon. Forslaget hans er å intensivere farsens virkemidler.
I middelalderen var farsen et komisk innslag mellom aktene i et mer seriøst religiøst teater. Sjangeren kjennetegnes av et lystig innhold, raskt tempo, innviklede og usannsynlige intriger, karikatur og parodi. Juliano-Villanis malerier ligger i den forstand egentlig tettere på onelineren enn farsen. Mens Two Adaptable Utensils (2021) viser to hundesnuter som lukter på en suppeboks med påskriften «An Old Person», synes referansen til Jeff Koons’ gardintrapp med badedyr (Caterpillar Ladder, 2003), å være punchlinen i maleriet ved siden av. I Does This Slide Or Do I Pull? (2018) sitter en liten frosk på en skinnende metallisk stige og stirrer tomt mot veggen der den skulle ha kastet en skygge. Det er malerienes «intertekstuelle» kvaliteter – som opphopningen av gjenkjennelige motiver og betydningsspillet bildene imellom – som tråkler dem sammen og gir utstillingen en farseaktig karakter. For eksempel gjenfinnes Koons-stigen som en malingsflekket gardintrapp stående foran maleriet av et rosa-idyllisk baderom hvor en monstrøs bæsj er i ferd med å kravle opp av toalettet (Replace Phosphates Without Compromising Functionality, a Relief, 2020).
Juliano-Villanis begrenser seg ikke til maleriet: En kort video viser den abstrakte maleren Karel Appel fra ca. 1960 som angriper et lerret med spatler og malingskaskader. Fra et sett med høyttalere spilles refrenget av 90-talls-hiten «I’m Too Sexy» i loop, og musikken stanser akkurat idet Appel snur seg til kamera for å fortelle om håndverket sitt. Like ved har Juliano-Villani installert Armen (2021), en stabel røde plastkopper som danser på et bordtennisbord og parodierer den amerikanske selskapsleken «beer pong», der brautende «bros» konkurrerer i ølkonsum. Her henger også maleriet Robbi Company (2020), en slags reklameplakat for foreldrenes trykkeri Robbi Promotional Advertizing, der selskapets logo svever over en imitasjon av månen og Melkeveien som gir assosiasjoner til et prepubertalt gutterom. Sammen danner de tre verkene en fortelling om en maskulin markerings- og ekspansjonstrang som strekker seg fra utdannelsessystemet over kunsten til næringsliv og industri.
Juliano-Villani akselererer den samtidige kulturens artifisielle og maniske trekk, dens ustoppelige vilje til produksjon og utbredelse; verdensrommet er vekstambisjonens horisont. Etter noen runder i galleriet virker det hele ganske truende. Triptyket med den morbide tittelen Some Deaths Take Forever (2014) fremstiller en rustningkledd hånd som tviholder på et utbrent stearinlys. Den maskerte figuren i Take Five (2018) svinger et balltre, mens volden får en mer seksuell klang i maleriet av et par klåfingra hender i The Talking, Feeling, and Doing Game (2021). Juliano-Villanis oppskrudde farse blottlegger de destruktive kreftene som skjuler seg bak den kommersielle kulturens glade infantilisme.
