Ett med institusjonen

Det var en varm og herlig sommerdag da utstillingen Vi møtes på Dikemark åpnet på lørdag. Utstillingen markerer at Trafo Kunsthall har flyttet fra sine tidligere lokaler i Asker sentrum og ut hit til Dikemark, og inn i det som tidligere var et psykiatrisk sykehus, oppført i jugendstil på begynnelsen av 1900-tallet. Det tidligere sykehuset har en spredt form, med store parkområder, skog, luft og vann mellom de staselige bygningene, og den nye kunsthallen har installert seg i det som var anleggets industrielle vaskeri. 

Dikemark har en lang tradisjon for kunst. Det er godt kjent at pasientene ble tilbudt kunstterapi her på begynnelsen av 1900-tallet, og en god del av disse arbeidene er tatt vare på av et eget lite museum som finnes på området. De siste årene har Trafo kunsthall dessuten laget flere utstillinger på Dikemark, blant annet fjorårets sommerutstilling Rekreasjon, der flere av pasientenes arbeider ble vist. De siste årene har mange kunstnere dessuten hatt atelierer her. Med den nye kunsthallen gjøres området til et mer permanent kunstsenter, og under åpningstalene på lørdag var det flere som gjentok at Kunsthall Dikemark skal være «Norges første tverrfaglige knutepunkt for kunst og psykisk helse».

Akkurat den formuleringen vokser imidlertid i munnen på meg. Jeg tror ikke det er bra for kunsten å bli slukt opp av et eller annet psykisk, helsefremmende prosjekt. På fjorårets utstilling Rekreasjon med blant andre Per Inge Bjørlo og Asger Jorn, på det som da het Galleri Dikemark og var driftet av Trafo Kunsthall, handlet flere av verkene om irrasjonalitet, sterke emosjonelle utladninger og det ubevisste sjeleliv. Men mens kunstnerne på Rekreasjon forholdt seg antagonistisk til det gamle sykehuset og den psykiatriske institusjonen, virker årets utstilling mer forsonet – den går nesten i ett med institusjonen, som om kunsten er blitt innlagt.

Når det gjelder forvandlingen av vaskehallen til kunstgalleri har man ikke desto mindre gjort en god jobb. Selv om alle maskiner er ryddet vekk, har det store rommet beholdt sin industrielle atmosfære. Taket krysses av luftekanaler i aluminium. Langs veggene henger gamle vannledninger, ventiler, dreiehjul og andre tekniske innretninger. De slitte gulvflisene har fin patina, større hull er fylt med småstein. Flotte, buede vinduer slipper inn lys og luft. Betongsøyler holder konstruksjonen oppe. Her og der har man også beholdt noe som ligner tørkestativer, andre steder henger ledningskveiler fra taket. Oppussingen er en smakfull romantisering av fordums industri.

Men de to kunstnerne som vises her, Signe Solberg eller Audgunn Vilhelmsen, klarer ikke å konkurrere med rommets sterke karakter. Solbergs formspråk ligger veldig tett på arkitekturen. Hun lager en slags sammensatte søyler, de tiltalende overflatene er dekorert med runde og kvadratiske, sprukne fliser i varierende størrelse. Andre skulpturer er sandblåste betongsøyler med nesten-figurative relieffer som strekker oppover mot taket. Fra noen av dem sildrer det vann, en annen er installert oppi et «basseng» av småstein. Vilhelmsen broderier er i røde, mørke farger, med enkelte ansikter og ekspressive grimaser. De skiller seg litt mer ut, men det gjøres også et poeng av at broderiene ligner klesvasken som en gang ble håndtert her på vaskeriet. 

Kunsten som vises i uteområdene legger seg også tett på sykehusarkitekturen. På noen av vinduene har Asmaa Barakat limt setningen «please be kind» på engelsk og arabisk. Det er pent og litt usynlig. Klemt inne i en krok har Per Kristian Nygård oppført den kuppelformede Paviljong, som har enkle utskjæringer, sittebenker og grønne planter. Mens Marthe Berger Walthinsen har installert seg på den andre side av veien, utenfor legebygningen, og laget en sirkelformet, inngjerdet Geriljahage, hvor det dyrkes mat. I hagen har hun ikke gravd i bakken, den er nemlig fredet, istedenfor har hun laget overfladiske bed som kan ryddes vekk igjen. Fruktene herfra skal serveres på en Høsttakkefest 10. oktober – på samme dato som Verdensdagen for psykisk helse.

Åpningen av kunsthallen var absolutt en hyggelig begivenhet. Det nye galleriet er et spennende, om enn utfordrende rom. Men jeg synes åpningsutstillingen er for snill. Tittelen, Vi møtes på Dikemark, høres ut som invitasjon til en koselig sommerleir. For min del virker det imidlertid rart å dra på ferie til et tidligere psykiatrisk sykehus. Selv om de som ble innlagt her fikk frisk luft og anledning til å lage bilder, var det nok ikke bare gøy å være pasient. I tillegg til å helbrede, representerer sykehuset og psykiatrien en form for tvang og disiplinering av utskudd. Denne historien sitter i veggene, og jeg mener psykiatrien er en institusjon som kunsthallen bør forholde seg kritisk til. Man må klare å løsrive seg fra sykehuset og ideen om kunsten som et underbruk av psykiatrien. Det lyktes i fjor, mens åpningsutstillingen har blitt vel behersket og sedat.