Politikk, takk!

Anders Eiebakke og Andrea Lange jobber begge med visuelle formspråk som tar utgangspunkt i et politisk engasjement. Men mens Eiebakke undersøker eget forhold til fotografiet og til historien kontemplerer Lange over verdenssituasjonen etter invasjonen av Irak.

Stream of Consciusness og «historiens engel»

Anders Eiebakkes utstilling «Om historie» er et resultat av et pågående prosjekt der
Eiebakke benytter «historiske» fotografier som råmateriale for digitale tegninger printet på fotopapir. Utstillingen forholder seg på denne måten både til historie som begrep og til fotografiet som sannhetsvitne. Prosjektet startet i etterkant av EU-toppmøtet i Göteborg i 2001, da kunstneren begynte å studere fotobevisene fra opptøyene. Han oppdaget fortolkningsmulighetene som lå i disse bildene, og det som for politiet var selvklart ble for ham uklart. Der myndighetene så beviser for kriminelle handlinger, tvilte Eiebakke på det han så – der politiet så et balltre, så han et stykke klede.

Anders Eiebakke, «Om historie». (detalj av vegginstallasjon).

«Om historie» består både av eldre, og helt nye tegninger. De er ikke datert og dette gir utstillingen preg av å være en del av et uavsluttet kunstprosjekt. 90 av dem utgjør en større collage som dekker en av veggene, mens tegninger i større og mindre format er fordelt på resten av veggflatene. Sammenhengen gjør det vanskelig å lese verkene hver for seg, og dialogen mellom dem foregår uavbrutt. Sett som et hele er tegningene tilsynelatende satt sammen lik en kanonisert historiefremstilling fra en hvilken som helst historiebok, og vi kjenner igjen bilder fra situasjoner og hendelser som etter hvert har blitt ikoniske. Men etter å ha studert ansiktene til de mange menn, og de få kvinner på flatene, blir det tydelig at denne historien vel så mye er en utforsking av kunstnerens eget forhold til historie som en kommentar til en kollektiv historisk bevissthet. Jeg ser utstillingen som et avtrykk av Eiebakkes fotografiske Stream of Consciusness og får mistanke om at Karl Marx, Sid Vicious, Martin Heidegger, Josephine Baker, Rock Steady Crew, Ulrike Meinhof og Pablo Picasso kan gi innganger til Eiebakkes forhold til historie mer enn mitt eget.

Ved siden av avtrykket av Eiebakkes historiske selvbevissthet kommer Walter Benjamins «historiens engel» til syne for meg. Engelen står bak ryggen til Hitler, Mussolini, Ceausescu og Pinochet og tvinger frem refleksjoner omkring maktutøvelse, og om historien som en «katastrofe som uopphørlig dynger ruiner på ruiner». I følge pressemeldingen fra Tromsø Kunstforening er dette et politisk prosjekt der tegningene skal være middelet for å oppnå en politisk og estetisk refleksjon. Utstillingen mangler likevel evne til å bidra til et alternativt, kritisk blikk på den vedtatte historien. «Om historie» formidler ikke nye tilganger, men skriver seg inn i en historie der definisjonsmakt blir uunngåelig i forsøket på å skape sammenheng og mening.

Søvnløs i drømmeland

Andrea Langes utstilling «Camp Dreamland» består av videoverk produsert de siste fem årene. Tittelen er hentet fra navnet på en amerikansk militærbase utenfor Fallujah, og fungerer som en metafor for den søvnige og handlingslammede tilstanden til vesten etter okkupasjonen av Irak. Motsetningen mellom det estetiserende billedspråket og tematikkens ubehag setter stemning for utstillingen. Videoverket Movements in Sleep (2005) består av bilder fra en flyplass, skyscener og glimt fra en arabisk by som glir over i hverandre. George Bushs retoriske stemme, strofer fra Patti Smith og bylyder akkompagnerer billedstrømmen, som lik et maleri av Caspar David Friedrich skildrer en tilsynelatende harmonisk tilstand der uroen hele tiden spøker i kulissene. Dette topper seg når en kvinnestemme hysterisk og ropende forsøker å få et barn til å sove.

Isfahan mon amor, Andrea Lange, 2006.

I arbeidene First Time We Live (2003), Isfahan mon amor (2006) og Freedom Clap your Hands (2007) bruker Lange private opplevelser til å gjøre krigsproblematikken nær og pågående. Slik jeg ser det klarer kunstneren å gjøre dette uten at det private blir for klebrig. I First Time We Live overværer vi et skolekorps som spiller Ja, vi elsker på 17.mai, ser barnehagebarn som spiller død, observerer kunstnerens sovende datter, og ser hennes søster danse i natten. Til slutt blir vi delaktige i fremføringen av en melankolsk russisk vise under et familieselskap. Døden og søvnen er et stadig tilbakevendende motiv og First Time We Live fungerer på et vis som et nåtidig Momento Mori. Lydsporet, som i alle verkene er like viktig som det visuelle, er her lagt i høretelefoner. Formatet på projeksjonen er også betraktelig minimert sammenliknet med de andre videoene. Dette gjør betrakteren mer delaktig og betraktningen blir i seg selv en privat handling.

Musikk fra Duke Ellingtons Far Eeast Suite fyller rommet der Isfahan mon amor vises. Bildene av en rose som duver i vinden og Langes datter som holder på med en kryddermorter fyller veggflaten. Teksten som ruller over veggen lik en løpende nyhetsmelding på fjernskynsskjermen presenterer rosens navn, «Rose d`Isfahan», og oppgir dens opprinnelsessted Isfahan. I neste omgang får vi vite at denne byen sies å være hovedsete for Irans påståtte atomvåpenprogram. I møtet mellom tekst, musikk og bilde forrykkes forholdet mellom historie og nåtid, kolonialisme, orientalisme og terror, mellom det som er nært og det som er fjernt. I katalogen skriver Line Ulekleiv at det uttalt estetiserende formspråket bærer i seg håp for fremtiden. Jeg er usikker på om verket, sett i sammenheng med utstillingen som helhet, åpner opp for en slik tolkning.

Freedom Clap your Hands, Andrea Lange, 2007.

I Freedom Clap your Hands påkaller Lange et politisk engasjement samtidig som hun utagerer egen frustrasjon over verdenssituajsonen. Verket består av to parallelle projeksjoner. Den ene viser klappende hender fra Woodstock-festivalen, mens den andre viser vekselvis en voksen og et barns dansende føtter mot et rødt gulv. Etter hvert klapper barnet i hendene og glimt fra overgrep mot en fange i Abu Gharib-fengselet flimrer på veggen. Den påtrengende og nærmest suggererende musikken er Richie Havens fremførelse av Sometimes I feel like a Motherless Child og Freedom fra Woodstock-festivalen i 1969.

Referansene til hippiekulturen og årstallet 1969 går igjen i de beskrevne verkene. Lange balanserer hele tiden på en knivsegg i forhold til det som oppleves som en romantisering av hippiekulturen og det politiske engasjementet på 1960- og 70-tallet. Verkene fremstår i verste fall som overfladiske beskrivelser av verdenssituasjonen og i så måte trenges det politiske engasjementet tilbake for den estetiske oppleveslen.

Fallujah Meditations, Andrea Lange, 2008 (videstill).

For meg er det først i Fallujah Meditations at det politiske budskapet i utstillingen fremstår rått og uromantisert. I dette nye arbeidet tar ubehaget en annen form og er over oss som en mental transe, søvnen er ikke lenger betegnende. Her bruker kunstneren et opptak fra det amerikanske angrepet på byen Fallujah i november 2004 som utgangspunkt. Opptaket viser en amerikansk soldat som skyter og dreper en såret og ubevæpnet iraker i en moskè. Ved å senke hastigheten på opptaket får scenen et dvelende og kontemplativt uttrykk som understrekes av bønneteppet som er rullet ut på gulvet i det mørklagte rommet. Betrakteren inviteres til å ta av seg skoene og sitte ned. Samtidig påkaller en meditativ mannsstemme vår oppmerksomhet og ber oss om å rette bevisstheten mot å være tilstede i virkeligheten. Mens jeg sitter barføtt på teppet blir jeg deltakende i meditasjonen over massakren i Fallujah. Her trenger det politiske budskapet helt inn i min bevissthet.