Bestillingshærverk i museet

– Det er litt som å se en film mens fyren i setet ved siden av raper, promper og gjør obskøne bevegelser, sier kunstner Andrew Barton om det nedtaggede utstillingsdesignet til Kunsthåndverk 2014.

Installasjonsbilde fra Kunsthåndverk 2014, med Andrew Bartons skulptur Time Out. Foto: Andrew Barton.
Installasjonsbilde fra Kunsthåndverk 2014, med Andrew Bartons skulptur Time Out. Foto: Andrew Barton.

Dersom noe av hensikten med Kunsthåndverk 2014 er å skape oppmerksomhet, så har man lykkes. Men årets snakkis er ikke selve kunsthåndverket, men utstillingsdesignet.

Den juryerte utstillingen, som er kunsthåndverkernes svar på Høstutstillingen, har de siste 14 årene vært vist på Kunstindustrimuseet i Oslo. Mens de tidligere utstillingene jevnt over har vært preget av et sobert utstillingsdesign, møtes publikum i Bergen i år av kunsthåndverkobjekter omkranset av tagging. Taggingen som dekker både vegger og gulv er utført av en anonym ung tagger, for anledningen hentet inn av utstillingsarkitektene for å «gjøre hærverk» i KODEs monumentale nyrenessansebygg. I følge designbyrået Morten & Jonas er taggingen ment som et bakteppe som setter de forskjellige objektene inn i en annerledes kontekst enn de vanligvis pleier å være utstilt i, og hvor objektene blir en del av en større sammenheng.

Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Blant de kritiske røstene er Bergens Tidendes kritiker Øystein Hauge, som ikke er nådig i beskrivelsen av utstillingsdesignet: «Denne innrammingen står i fare for å fordumme alt vi ser. Blikkfanget Time Out, en ekte sinnatagg i blåglasert steingods, later til å være den eneste gjenstanden som tåler behandlingen. Han har hjelm, og han kniper øynene sammen i trass, som om han venter på at det hele skal gå over,» skriver han i sin anmeldelse.

Sigurd Brongers Bæreinstrument for den siste gallesteinen. Foto: Andrew Barton.
Sigurd Bronger, Bæreinstrument for den siste gallesteinen. Foto: Andrew Barton.

Andrew Barton, kunstneren bak verket Hauge trekker frem, er enig i at hans eget arbeid klarer seg relativt godt i sammenhengen, men han reagerer likevel sterkt på utstillingsdesignet, så sterkt at han har publisert et kritisk innlegg om det på sin egen nettside. Barton mener hele seansen leder en til å stille spørsmål som: «Er kunst viktig? Burde det tas alvorlig? Eller er det bare noe som kan fremme en utstillingsdesigners karriere, eller et museums image som cutting edge institusjon?»

Barton mener utstillingsdesignet, som han karakteriserer som et forsøk på «gangsta-omgivelser», særlig gikk ut over de mindre, mer delikate arbeidene i utstillingen. «Sigurd Brongers fint utformede Bæreinstrument for den siste gallesteinen forsvant som en forskremt kameleon inn i bakgrunnen av svarte og brune tags, og det gikk ikke bedre med Ingjerd Hanevolds blomsterbrosje Ballerina in Red og Anne Légers duo Twins,» skriver han.

«De større arbeidene klarer seg noe bedre, men må likevel konkurrere rundt hvert hjørne og alle vinkler med taggingen og amatørgraffitien i rommet,» fortsetter han, og trekker spesielt frem behandlingen av Tora Endestad Bjørkheims hvite rektangel Proposal som problematisk.

Tora Endestad Bjørkheim, Proposal. Foto: Andrew Barton.
Tora Endestad Bjørkheim, Proposal. Foto: Andrew Barton.

Barton sammenlikner det å se utstillingen med å bli utsatt for en plagsom medtilskuer på kino: «Det er litt som å se en film mens fyren i setet ved siden av snakker hele tiden, krøster innpakningspapir, raper, promper, gjør obskøne bevegelser og søler brusen sin utover fanget ditt. Du må virkelig konsentrere deg, og ignorere drittsekken ved siden av deg.»

Smykkekunstner Anne Léger har ikke selv sett utstillingen, men etter å ha sett Andrew Bartons fotodokumentasjon fra den mener hun at utstillingsdesignet ikke virker særlig hensiktsmessig.

– I hvilken grad denne impro-graffitien ødelegger eller forstyrrer er jeg usikker på, i og med at jeg ikke selv har hatt anledning til å se utstillingen i sin helhet. Men jeg forstår ikke helt hvorfor de har gjort det slik. Et så stort og voldsomt grep bør være godt gjennomtenkt, men det er ikke veldig klart her hva som er intensjonen og hensikten. Det er kanskje en fiks idé om å gjøre noe nytt, hipt og annerledes? Jeg synes ikke det gir noe til de utstilte objektene. Det gir kanskje mer til utstillingsopplevelsen som helhet?

Hva synes du om presentasjonen av dine egne arbeider?  

Installasjonsfoto fra Kunsthåndverk 2014 med Anne Légers Twins. Foto: Andrew Barton.
Anne Léger, Twins. Foto: Andrew Barton.

– Det er ikke slik jeg hadde forestilt meg at arbeidene mine skulle presenteres, uten at det er noen mal på den «gode smak». Inntrykket jeg får av Andrew Bartons fotodokumentasjon er ikke veldig flatterende på vegne av mine egne objekter. Jeg burde kanskje sende med en liten tekst om hvordan smykkene skal vises frem neste gang jeg har en utstilling. Mine arbeider trenger ro og rom rundt seg, nettopp fordi de er små i størrelse og detaljrike i utformingen. Å prøve å la dem gå i dialog med et skrikende og narsissistisk utrykk er en idé som i praksis later til ha sine begrensninger.

Juryleder John K. Raustein forteller at utstillingsarkitektene fikk i oppdrag av KODE å utforme rommene, og at Norske kunsthåndverkere ved juryleder valgte å stille seg bak dette forslaget.

– KODE som museum går ofte utenfor det tradisjonelle designet i sine utstillinger, noe som vi synes er spennende.

Risikerer dere ikke, med et så dominerende design, å sende ut et signal om at arbeidene som presenteres ikke er interessante nok i seg selv?

– Designerens idé er å presentere verkene i et rom som kan betraktes som et byrom med glassflater og tagging. Tanken er at designet vil kunne gi publikum anledning til å se og reflektere over kvaliteter og uttrykk i verkene som de kanskje vanligvis ikke ville sett eller lagt merke til i den hvite kube. Jeg synes absolutt dette er spennende. I juryeringsprosessen ble alle verkene valgt ut før utstillingsdesignet ble presentert for juryen. Jeg mener at verkene absolutt tåler den motstand omgivelsene kan gi. Man må som publikum kanskje ta seg ekstra tid til å reflektere over hvert enkelt verks kvaliteter.

Moa Håkansson, Uten tittel. Foto: Andrew Barton.
Moa Håkansson, Uten tittel. Foto: Andrew Barton.

Comments (5)