Bergen i blodet

Bergen Biennale Conference
17. – 20. september 2009

Noen ekstremt personlige refleksjoner rundt et traume, en skandale og en kjærlighetshistorie. Og muligens en biennale, eller i det minste en idé om en biennale.

Det ble tatt et par avgjørende skritt her i regnets hovedstad for noen dager siden, og jeg er blitt nødt til å gjøre research i min egen produksjon for å sjekke hva jeg egentlig mener, og for å finne et godt svar på dette spørsmålet jeg bestandig får; hvorfor i alle dager bor du i Bergen? Jeg pleier å svare at hun har nydelige øyne. Hva får ellers folk til å flytte på seg fra den større byen til den mindre? Som en venninne besvarte spørsmålet om hvorfor hun hadde vært i Tromsø noen år før hun flyttet tilbake til Oslo; Hva faen tror du? Men det er en vanskelig manøver for meg, dette, siden det å lese meg selv bestandig fører til en form for paralyserende skrivekrampe. Det finnes helt klart åpenbare grunner til at det er blitt sånn, men tro meg, det finnes også noen mindre åpenbare. Når ting faller på plass der ute i den virkelige verden og det viser seg å ha berøringspunkter med noe man har skrevet er det liksom litt ekkelt. Og det å lese seg selv er uansett nesten aldri en god idé, selv om det er fint lite jeg skammer meg over, bortsett fra noen enkelte ord jeg åpenbart har hatt en stor forkjærlighet for i perioder. Eller når jeg rett og slett har klart å drite meg ut – som f.eks da jeg nettopp hadde flyttet til Bergen og… nå, det kan være det samme nå. Men det er denne noen ganger undertrykkende innsikten at all tekst per definisjon er profetisk som kan bli litt ekkel – og når teksten legger seg for tett opp mot realitetene sverger man gjerne på å aldri skrive igjen, bare man får lov til å være i fred. Men det får man aldri, og det å være i fred er uansett ikke noen garanti for noe som helst.

Alt dette baserer seg på en drøm jeg hadde i 1993 – for øvrig samme år jeg satte fot i Bergen for første gang, med øyeblikkelig skandale som konsekvens siden jeg stilte ut i det som den gang het Bergens Kunstforening, og ble sensurert vekk etter noen dager siden noen følsomme kunsthåndverkere ikke tålte å se kølla mi. Men – ah! – det var i gamle dager. Der jeg nå slentrer rundt på åpningen av Bergen Biennial Conference i det som for anledningen ser ut som en slags brukskunstversjon av Børre Sæthres festspillutstilling i 2007 prøver jeg å lokalisere det punkt der disse ufyselige arbeidene mine befant seg den gangen, men den veggen er borte nå – der ligger nemlig hovedinngangen. Og kølla mi er lokal kunsthistorie – i dag finnes det et køsystem for å få sett den, og jeg tar vanligvis et beskjedent symbolsk honorar for å vise den frem. Panta rei. Men drømmen da? Nå, sett herfra er 1993 en drøm – en mørk usikker drøm jeg ikke blir ferdig med, siden jeg pleide å ignorere eventuelle konsekvenser av mine handlinger på den tiden. Og det gjør jeg vel strengt tatt fortsatt, selv om jeg nå er mer bevisst dette kosmiske faktum. Og ingen hadde ennå tenkt over muligheten for en biennale denne lumske høsten for 16 år siden.

Provisorisk bokhandel i Bergen Kunsthalls ominnredede utstillingslokaler. Foto: Eirik Lande

Det er ikke noen påfallende sans for orden som utmerker mine arkiver, men noe av det ligger jo ute på nettet. Som f.eks rapporten fra den foregående mindre versjonen av konferansen; Plan B (publisert på kunstkritikk.no 09.12.07) – da et seminar på Landmark tok for seg spørsmålet. Men det er noe annet som surrer i bakhodet; i 2006 hadde jeg blitt spurt om jeg kunne tenke meg å være redaktør for Norsk Kunstårbok. Det kunne jeg selvfølgelig, og i den anledningen hadde jeg bedt Grethe Melby å skrive om Bergen. Over telefon hadde jeg sagt noe om hva jeg oppfattet som et uforløst potensial, for så å gå i optimistisk overdrive med utsagnet «Bergen kan når som helst bli et nytt Glasgow» – noe jeg fikk svi for både i teksten og i årene som fulgte. Og det er helt ok, tenker jeg, siden noe av problemet er at jeg faktisk mener dette fortsatt. Men jeg får ikke helt tak i hva jeg hadde blitt så entusiastisk over.

Bergen kan selvfølgelig aldri bli Glasgow. Men Bergen kan bli Bergen, og er det jo på mange måter allerede. Og etter denne konferansen spørs det om det går an å snu; Bergen kommer høyst sannsynlig til å få en biennale for samtidskunst – neppe en unik strategi for en by, isolert sett, men i dette tilfellet er det byen som står for det unike. Det er like før man kan begynne å skjære løs stykker av optimisme fra atmosfæren her altså. Og nå, etterpå, når alle er reist videre og Bergen ligger der som vanlig igjen, er det likevel sånn. Spørsmålene er jo der fortsatt, men de har bestandig vært lette å besvare. Hvorfor skal man ha en biennale for samtidskunst i Bergen? Fordi samtidskunst er veldig interessant – derfor. Men også fordi såpass mye ligger tilrette allerede for at det skal fungere på lang sikt.

Jeg har etterhvert skjønt at Bergen opererer med forskjellige sett av infrastruktur, som liksom løper parallelt. Det har snart gått tre år siden jeg flyttet hit, så litt har jeg jo fått med meg, selv om det fortsetter med å være fremmed. Dette er et vanvittig sært sted, vil jeg si, og det er lite som forbinder Bergen med resten av nasjonen Norge. Rare tradisjoner, regn hele tiden, og et eget Hitlerjugend som terroriserer gatene med trommer under sommerhalvåret. Et drøyt ufordragelig folkeslag som demonstrativt står i veien hele tiden, som om de kjente på lukten at man ikke egentlig hører til. Jeg kjenner folk som har bodd her i 14 år uten å få en eneste ny venn. Men etterhvert som årene går siver det like forbannet inn og blir en del av en selv. Ikke noe av dette irriterer meg lenger. Og jeg er egentlig bare her for å finne årsaken til den gravitasjonen som byen utøver på meg. Hvorfor, da jeg bodde i Oslo, og traff kjæresten min i Kabelvåg, fikk jeg denne visjonen om at vi hadde en fremtid i Bergen? Det er jo helt ulogisk, men det var noe med disse komponentene; landets beste utstillingslokaler, en kunsthøgskole som faktisk fungerer, og det er også mulig det var pent vær i øyeblikket, selv om det må ha vært for et kort øyeblikk. Jeg er ikke sikker. Kanskje det bare er den geografiske plasseringen ute på kanten som tiltrekker meg? Muligheten for å bli totalt fremmedgjort? Det forutsetter en viss grad av ekstremisme å takle denne byen altså, det gjør det. Og det er faen ikke mange som flytter hit fra Oslo bare utfra en rar intern impuls, uten å ha noe konkret å klamre seg fast til.

Men om Bergen er interessant i seg selv, med alle uttalte og latente motsetninger, er biennalen som institusjon i en tilsvarende kompleks situasjon. Generelt er biennalen litt irrelevant på grunn av alle dinosaurutstillingene som har kollapset under sin egen vekt og dødd i stillhet annethvert år på stadig flere steder. I stedet ble kunstmessen the hot spot for noen år siden, når bare den intellektuelle utfordringen ikke lenger var nok. To be where the action is, is to be where the money is. For en biennale i Bergen er denne situasjonen bare en fordel, og konferansen dreide seg stadig mot spørsmål om hva slags modell som er mest egnet, og beveget seg mot praktiske spørsmål snarere enn store visjoner. Situasjonen er jo sympatisk – det ligger en mulighet her for å faktisk jobbe seg frem til noe som ikke bare er en kopi av noe annet. Hvordan løsningen vil bli kan man jo spekulere over, men det morsomme er jo at ingen, absolutt ingen og ikke heller jeg, vil få noen av sine forventninger oppfylt. Vi vet rett og slett ikke hva dette er, siden det ikke finnes utenfor hodene våre, og de funker nokså forskjellig og styres av totalt inkompatible ønsker og begjær. Den eneste måten å bli klokere på er å faktisk gjennomføre det. Jeg mener, når konferansen er en så stor suksess at flere nevner muligheten for å drite i biennalen og bare ha en konferanse om biennaler med to års intervaller, er det i seg selv en indikasjon på hva slags overnaturlige krefter vi opererer med her. Det var intenst, selvfølgelig, og jeg fikk ikke med meg alt og ble ofte sittende utmattet i dette rasende programmet, med nedslått blikk og et krympende antall drikkebonger til baren på Landmark. Likefullt fikk jeg egentlig bare bekreftet hva jeg allerede visste, men en del av det visste jeg ikke at jeg visste. Som f.eks dette med tid. Biennaler tar tid, og burde kanskje egentlig komme hvert femte år. Flere forelesere var inne på den samme tankegangen.

Publikum i Terminus hall. Foto: Eirik Lande

Det kan lønne seg å se på eksempelet Momentum – biennalen i Moss – i forbindelse med dette. Ina Blom gav i løpet av helgen uttrykk for at Moss aldri skulle hatt denne typen utstilling, og argumentene er gode, men uten Momentum hadde vi heller ikke hatt denne erfaringen. Da den første Momentum fant sted i 1998 var situasjonen også radikalt annerledes; det «nordiske miraklet» var et faktum, og lokalt kunne man nesten tro at det var Øresundsbroen som ble bygget – hele Moss var mer eller mindre involvert og sideprosjektene var uendelige. Den effekten fantes ikke en gang som et kollektivt minne i 2004, da kunstnernes nærmeste pårørende steg av toget i et forblåst Moss der absolutt ingen på gaten visste hva du snakket om, hvis du nevnte ordet biennale. Årsaken til at det er blitt sånn – dette er fortsatt noe man reiser for å se, men man drar også derfra så fort man er ferdig – har ikke bare én forklaring, men er effekten av en myriade av tilfeldigheter og omstendigheter, der den største utfordringen er og forblir den geografiske plasseringen og byens identitet. Moss er ikke et kult sted, altså, det er ikke det. Og ingen samtidskunst i verden kan forandre på den saken. Men, som sagt, her ligger en god del opparbeidet erfaring. Samme sak med LIAF – Lofoten International Art Festival – selv om det er så perifert at ikke en gang jeg har vært der.

Men dette er de tanker som flyter inn og ut av meg i denne situasjonen der alt som handler om den eventuelle biennalen i Bergen står fullstendig i zenith. Det som går under navnet Bergen Biennale Conference, som har fått de samme initialene som British Broadcasting Corporation – og faktisk på noen dager har opparbeidet seg en liknende grad av kredibilitet – nei, det er en overdrivelse, men det er først og fremst det trygge fundamentet dette hviler på som gjør det så vanskelig å ikke like det som skjer. Fordi det er klart at man kan være kritisk til detaljer, men når helheten er så mye mer enn summen av delene og de fleste, av forskjellige grunner, mer eller mindre bevisst jobber mot det samme målet, så blir det unødvendig å nevne det. Det ligger i min interesse at det blir en biennale i Bergen, og det er ikke bare fordi jeg bor her, men fordi det ville gi en god effekt også i Oslo. Kanskje ikke i Trondheim, men definitivt i Oslo. Fordi det er den slags som holder meg gående og som gjør denne harde jobben verdt tiden det tar. Og fordi ringvirkningene av slike begivenheter bestandig tar en weird turn et eller annet sted og leder til noe vi ikke visste, eller noe som ikke burde få finnes, eller noe vi ikke ante at vi ønsket oss hele tiden.

Dette var helgen da Solveig Øvstebø definitivt ble untouchable, og Henning Warloe nesten fikk meg til å melde meg inn i Høyre. Det var helgen da Golden Serenades atter en gang pushet volumkontrollen for sine fjernstyrte elektriske gitarer i en wall of feedback. Men det var fremfor alt denne helgen biennalen som fenomen ble diskutert inngående, og Hans Ulrich Obricht apropos dette med tid nevnte skulpturutstillingen i Münster som et ideal, siden det der går ti år mellom hver gang. Men det var også den helgen jeg foreløpig har vært mest nær å komme med et godt svar på hvorfor jeg bor i Bergen, og det er det samme svaret jeg gir på hvorfor man skal ha en biennale her; fordi det er veldig interessant – derfor.

Ingressbilde: Lounge i Bergen Kunsthalls utstillingslokaler lørdag kveld.Foto: Eirik Lande