Begrepskåt normalitet

I 2003 har den “internasjonale” biennale-organiseringen blitt normalformen for større norske gruppeutstillinger. Norsk skulpturbiennale er kanskje den mest normale av dem alle.

I 1996 kom den første kuraterte biennalen til Norge. Unge kunstneres samfunds biennale var slett ikke radikal, men den var radikalt annerledes arrangert enn andre norske utstillinger. I 2003 har den “internasjonale” biennale-organiseringen blitt normalformen for større norske gruppeutstillinger. Norsk skulpturbiennale er kanskje den mest normale av dem alle.

Norsk Skulpturbiennale
Åsil Bøthun, Bjørn Bjarre, Siri Hermansen
Haugar Vestfold Kunstmuseum, Vigeland-museet, Oslo, Tønsberg

OBS! Inhabil!!
Til leserens orientering må jeg nevne at dette slett ikke kan bli en normal kritikk, skrevet av en uhildet person: I løpet av tiden jeg drev galleriet Samtidskunstforum, og som daværende styreleder i Unge kunstneres samfund arrangerte jeg separatutstillinger med ikke mindre enn fem av de involverte kunstnerne i årets biennale, inkludert redaktøren av kunstkritikk.no Ketil Nergaard. Jeg ser i tillegg at København-kurator Dorthe Abildgaard omtaler mitt provokatoriske essay til Melbourne-biennalens katalog i 1999 i sitt katalogessay. Ikke nok med dét. Min tidligere “erkefiende” fra studietidas offentlige strider om det aller meste ved Statens kunstakademi på midten av 90-tallet, daværende rektor Jan Åke Pettersson, er direktør ved Vestfold Haugar kunstmuseum. I tillegg kjenner jeg de fleste tekst-bidragsyterne i katalogen. Bjørn Bjarre er en nær venn. Det har med andre ord sjelden blitt skrevet en kritikk av en mer inhabil kritiker… aner jeg et gjesp? Godt. Det står trolig bare litt uomsettelig symbolsk kapital og noen daffe glass musserende på spill. Andre får eventuelt ta seg av inhabilitetsproblematikken.

Vigeland eller Slettemark?
Aftenpostens Lotte Sandberg anmeldte skulpturbiennalens Oslo-avdeling i Vigeland-museet. Jeg satser derimot på Tønsberg og et av landets best besøkte museer. De viser også en svær retrospektiv utstilling med Kjartan Slettemark i første etasje. Jeg kunne velge Vigeland eller Slettemark som ramme for nyere norsk skulptur. Det var klart at jeg måtte dra til Tønsberg. Kurator Abildgaard poengterer de institusjonelle rammene for biennalens to åsteder i katalogen, det monumentale og historisk ladete Oslo-museet, og Tønsberg-museets modernistiske gallerirom. Jeg mistenkte likevel at Slettemarks oppsiktsvekkende kunst, og ikke museets ganske ufikse arkitektur, ville være den mest betydningsfulle konteksten i Vestfold.


Galleri som religion
Jeg fikk selvsagt litt rett, men ikke helt. Åsil Bøthuns fine Fischli & Weiss-kloner av den hvite kubens dagligdagse verktøy – bl.a. malerull, spiker og hammer – minner om det estetiske fernisset i en moderne utstillingsinstitusjon. Ved siden av å være presist utførte replikaer av «virkelige» gjenstander, verdt nærmere undersøkelse, skaper de en åpning inn i en utstilling som ønsker å si noe om skulptur som form, historie og identitet. Kunstinstitusjonen, representert ved det høytidelig nøytrale hvite rommet, ble tidligere utpekt som et substitutt for det religiøse rommet. Jeg kan tenke meg at ideen med å bruke Bøthuns verk som inngang er å vise de verdsliggjorte urbane modernistene, at deres ny-hellige rom rommer en dobbeltmoral. Det er tross alt snakk om et image, en virkning som er falsk nettopp fordi den ikke vil gi seg til kjenne som make-up. Den stadige flekkingen over skrue- og spikerhull, flekkvis overmaling og vasking av flekker, diskrete opphengingsteknikker osv. har blitt en ny illusjonisme. Dette er ikke helt ferske problemstillinger, men grepet funker slett ikke verst.

Ny-filosofiens gjenkomst?
Hvis ikke nevnte regigrep vekket gamle skulptur/objekt-klassikere til live, hva med Siri Hermansens spill med fransk filosofi og amerikansk 80-tallskunst? Hermansens objekter er det nærmeste en kommer tradisjonelle skulpturer i Tønsberg-utstillingen. De er individuelt plastisk karakteristiske, voluminøse, og de er håndverksmessig fullførte. Hermansen har malt alle objektene i en standard rød lakk, og hun kaller dem «Simulacrum». Objektene er avstøpninger av like ballonger, men i ulike stadier av luft-uttømming. I et stygt øyeblikk kan det sies at dette er en fullstendig inflatert kunstnerisk problemstilling. Når jeg kan la meg røre
av de «teite» ballongene er det fordi de, i sin egen framtoning, nettopp ikke er tomme avstøpninger. De spiller subtilt med begrepspar som massiv/lett, statisk/dynamisk osv. Jeg syns det er fine skulpturer.

Fantasy
I avdelingen som behandler outsider-kunst finnes det faktisk en skikkelig outsider. I motsetning til kunstnere som presenterer outsider-problematikk (skeiv sex, politisk ukorrekt, ståpikk og depresjoner) er Johan Urban Bergquist en raring som er betatt på arbeiderklassevis. Han samler på rare utklipp om fantastiske hendelser, noterer okkulte fenomener, og gjør en ytterst triviell omgivelse til en skjerm mot det ukjente. Den materielt sett magre hverdagen har en åpning inn mot en parallell fantasy-virkelighet, og inngangen har form av en dør med skiltet: VERSALTRYKKERIET. Versaler, store trykkbokstaver, har ikke lenger et eget trykkeri. Men på en gammel dør til et knøttlite rom i Oslo sentrum, Bergquists atelier, har akkurat det skiltet overlevd skiftende tider og blitt til et mystisk tegn. I atelieret lager han små og forseggjorte modeller av møbler, hus og symboler og for eksempel et gallerirom slik han forestiller seg det før han får ta det i øyesyn. Den siste opplysningen fikk jeg forøvrig av en kunst-engasjert Securitas-vakt som både hadde vett og respekt for kunst og publikum. Liksom for å ta ut det sosiale potensialet i bygningen tok jeg time-out i kafeen. Den er kjekt utsmykket med en serie kitsch-plakater med den deilige romani-jenta fra 50-tallet, og med designerstoler i plast. Jeg kan styre meg for både kitsch og 90-talls møbler. Men jeg kan ikke skjule begeistringen min for en god kakao med krem.


Fluoriserende fellesskap
Jeg var på vei tilbake, gjennom Slettemarks utstilling, da det slo meg hvor nært beslektet de yngre kunstnernes arbeider er til kunst-særlingens eldre og nyere verk. Det er iøynefallende at hans overskridelser i malerier med fluoriserende farger som «kamuflasje» for underliggende historier og mening finner paralleller i Johanna Rylanders og Marit Flåtters serie med syntetisk fargete dyreskulpturer i pappmasjé, og ihvertfall estetisk tilhørighet i Ståle Sørensens røffe og fysiske utendørs-installasjon med flytevester. Jeg har lenge vært interessert i Slettemarks lek med begreper, språkstrukturer og tegn, men ikke sett hans tidlige malerier «live», unntatt det kjente Vietnam-bildet. De abstrakte material-bildene kjennes på en rar måte aktuelle. Samtidig som de henvender seg til markante, maskulint dominerte bildetradisjoner, har de et personlig, fysisk uttrykk som bare kan komme fra en intellektuelt reflektert og sensitiv mann. Jeg liker å tro at et slikt menneskes nærvær i materien er grunnen til at jeg fortsatt gripes av Bjørn Bjarres plastelina-skulpturer. Det jeg ikke liker med Bjarres bidrag er den «pragmatiske» monteringen der enkeltarbeider iscenesettes til en masse av likt og ulikt. De fleste tegningene og alle skulpturene fortjener bedre enn å bli statister. Denne installasjonsmetoden uttrykte en gang et ideal om å bryte med den hvite kubens konformitet. I dag er installasjoner med tegninger, malerier, objekter, fotos osv. blitt design-kontekstualisme på linje med rocke-kokker på TV som søler østers-saus på t-skjorta.

Sterke verk
Den «politiske» kunsten på biennalen strekker seg til gjenbruk av modernistiske symboler og spake skriblerier. Abildgaard har valgt å konsentrere seg om den normale kunsten, den som forfekter subtilitet framfor manifester. Jeg for min del synes utstillingens mest inspirerende trekk er å finne i et par enkeltverk. På tross av en drabelig appetitt på postmoderne klisjeer i både i tekst (kulturell plasma) og i kuratorisk håndtering av verk (det som ligner settes side om side) har hun valgt sterke enkeltverk. Anna Carin Hedbergs rare mobile bymodell, bygd av helt enkle materialer og tape, er min favoritt. Det poetiske verket er både en sindig presentasjon av typiske bymiljøer, og et underfundig spill med skala, funksjonalitet og kreativitet.

Comments