Minutt for minutt

Det er nettsidens daglige oppdateringer som er Skams fullformat. Høstens store kjærlighetsdrama tok tre måneder og kunne bare oppleves én gang.

Isak med sms fra Even. Foto: NRK.
Isak (Tarjei Sandvik Moe) med sms fra Even. Skjermdump. Foto: NRK.

Å følge den norske tv-serien Skam høsten 2016 var en nesten skremmende opplevelse: Både seere og serieskapere befant seg i flere uker under en slags kollektiv fortryllelse der serien virket på en annen måte enn i tidligere sesonger, ja på en annen måte enn noen annen norsk tv-serie tidligere har gjort. Live-følelsen ble sterkere, kjærlighetsforholdet som ble skildret mer hjerteskjærende. Serien gikk fra å være god ungdoms-tv-serie med viktige verdier, til å bli tv-kunst, for så, i siste episode, å dale ned til vanlig serienivå.

Som de fleste har fått med seg, handler Skam om en gruppe ungdommer på Hartvig Nissen videregående skole i Oslo. Sesong 3 har tatt for seg Isak, 17 år, og hans forelskelse i to år eldre Even. Serien ble publisert på en nettside med én oppdatering hver dag fra september til desember, enten i form av et kort klipp eller som et utdrag av Messenger-utvekslinger mellom karakterene.

Noen viktige formmessige innstramminger skjedde denne sesongen. Den var tettere klippet, og hvert klipp ble kortere. Dette var bare bra. Forrige sesong, våren 2016, inneholdt altfor mye småprat og uengasjert klining. For det andre ble handlingen nå konsekvent skildret fra hovedpersonens synspunkt; seeren fulgte kun Isak og hans Messenger-konto. Dette bidro til en mer klaustrofobisk og uviss seeropplevelse, et perspektiv inne fra Isaks hode. Serien kvittet seg rett og slett med uvesentlige bifortellinger og mye av den litt overspilte humoren fra de to første sesongene, og kom dermed tettere på sitt politiske prosjekt; alminneliggjøringen og utdypingen av forholdet mellom Isak og Even, og den erotiske dvelingen ved hovedpersonenes forelskelse og fortvilelse.

Isak og Even. Foto: NRK.
Isak (Tarjei Sandvik Moe) og Even (Henrik Holm). Foto: NRK.

Spillet endret seg også, fra en litt rutinert naturalisme til intenst og overbevisende kammerspill, hele tiden med en Bergmansk følelse av at noe lå under overflaten. Kanskje slo det identitetspolitiske alvoret inn over serieskaperne med full tyngde; de andre karakterene og deres ulike problemer virket bagatellmessige, ja, nesten uanstendige ved siden av denne kjærlighetshistorien som nærmest gikk på livet løs. Denne høsten fikk Ungdomstelefonen 30 prosent flere oppringninger om legning og seksualitet sammenlignet med året før, og man kan lese et uendelig antall blogginnlegg, kommentarer og facebookposter fra folk over hele verden som kom ut av skapet eller på annen måte endret sin virkelighetsoppfatning som direkte følge av Skam. Som kunstner kan man begynne å gruble på om man ikke heller bør lage tv-drama enn enda et seminar om queer theory, dersom hensikten er å forandre verden.

Skam benytter seg av to særskilte formale grep. For det første dokufiksjon, som består i at karakterene har instagram- og facebook-kontoer som man kan følge, og at skuespillerne, som karakterene i serien, også i det virkelige livet har tilknytning til Hartvig Nissens skole, Kaffebrenneriet på Frogner osv. Dette aspektet kunne vært utviklet mye lengre, men kanskje er det nettopp den lille antydningen av noe dokumentarisk som pirrer mest – man vet at alt er fiksjon, samtidig kan man faktisk dra til Frogner og se hovedrolleinnehaveren i skolegården. Instagram-publiseringene er mest interessante som kunstnerisk framtidsscenario – man kan tenke seg et fiktivt univers på sosiale medier der alle karakterene publiserer kontinuerlig. Da kan man til slutt kvitte seg med filmklippene og skape en ny kunstform.

Isak med vennegjengen, Mahdi, Jonas og Magnus. Foto: NRK.
Isak (Tarjei Sandvik Moe) med vennegjengen, fra venstre: Mahdi (Sacha Kléber), Jonas (Marlon Langeland) og Magnus (David Sjøholt). Foto: NRK.

For det andre benytter serien seg av et sanntidsgrep, dvs. at hvert klipp publiseres på samme tid og dag som handlingen angivelig foregår. Slikt har selvsagt vært prøvd ut gjennom filmhistorien, i form av filmer som Min middag med André (filmen varer like lenge som middagen og skildres minutt for minutt), i tv-serier som amerikanske 24, der hver episode beskriver én time i diverse personers liv, og i diverse webcam-reality, hvor man når som helst kan gå inn på nettet og se deltakerne kjede seg. Ofte er dette nettopp kjedelig eller kun en stiløvelse, men på sitt beste gir det en sterk performativ effekt, en følelse av at det skjer her og nå. Koblet mot det brennbare innholdet, gjorde dette Skam til en særskilt seer-erfaring denne høsten; ikke bare opplevelsen av det daglige klippet, men i like stor grad opplevelsen av å vente på neste klipp. Man kan nesten si at Skam var på sitt beste i pausene mellom hver publisering, da seerne febrilsk oppdaterte nettsiden i håp om at tekstmeldingen fra den elskede endelig skulle dukke opp.

Alt ble naturligvis lagt ut på nettet og kan fortsatt sees når som helst. Men å se serien én gang i uka, eller alle episodene etter hverandre, er faktisk mye mindre intenst enn opplevelsen av å følge serien dag for dag høsten 2016.

Isak henter Even tilbake. Foto: NRK.
Isak og Even finner tilbake til hverandre. Skjermdump. Foto: NRK.

Etter min mening er det nettsidens daglige oppdateringer som er Skams fullformat; det tok tre måneder og det kunne bare oppleves én gang. Vi ventet sammen med Isak (slik man alltid gikk og ventet gjennom ungdomstiden) i selskap med hundretusener av seere som var livredde for at serieskaperne ikke skulle håndtere sitt ansvar og for eksempel la den elskede dø. I ett klipp står Isak og bestiller et ostesmørbrød i kantina på skolen, sliten av kjærlighetssorg og søvnløshet. Det går lang tid mens han venter på at mikrobølgeovnen skal plinge. Han står og ser ut i lufta, det er en helt tom scene der vi bare er inne i hans trøtte og ulykkelige hode, og det er veldig enkelt og veldig sørgelig. Og etter dette er det bare å vente videre, et helt døgn før det dukker opp en tekstmelding fra hans mor. Denne veldige identifikasjonen kan ikke beskrives som annet enn overskridende, og viser at Skam på sitt beste ikke er orientert rundt handling, men snarere rundt øyeblikk tatt ut av et handlingsforløp som ikke skal sees, men føles idet man følger serien dag for dag.

Så hva skjedde til slutt? Sesongen fikk ikke fortsette utover på sin kompromissløse kunstneriske reise. Tv-serieformatet er strengere enn sjangermaleriet. Etter klimakset (Isak redder Even «tilbake», som det kalles på Skam-språket) måtte alt roes ned og hales i land. Siste episode var preget av ønsket om at alle skal få en feel-good jul, og påtakelig nok fikk vi sesongens første scene der Isak ikke var til stede. Ellers kom en unødvendig oppsummering av sesongens kjernetematikk i form av en langdryg samtale der Isak forklarer at han nå lever et ekte liv, i motsetning til før. Det måtte kanskje ende slik, og faktisk kjentes det som en lettelse når konturene av dette fremmede og revolusjonerende tv-landet langsomt forsvant i horisonten.

Nils Bech opptrer som seg selv og står for lydsporet til episoden O helga natt. Skjermdump. Foto: NRK.
Nils Bech opptrer som seg selv og står for lydsporet til episoden O helga natt. Skjermdump. Foto: NRK.

Leserinnlegg