En kjent filmregissør delte nylig en drøm på sosiale medier som involverte en krokodille. Han spurte følgerne sine hva den kunne bety, og snart fyltes kommentarfeltet med spekulasjoner og tolkninger. Kanskje er det krokodillenes tidløse, mytiske vesen som gjør den til et så ansporende symbol. Arten slik vi kjenner den, har eksistert i mer enn 100 millioner år, og hvis man regner med forfedrene strekker historien dens seg over 250 millioner år tilbake. Krokodillen bærer med seg en aura av urtid, den er en levende forbindelse til førmenneskelige tidsaldere. I Linda Lamignans utstilling If you go to the river på Galleri F15, blir krokodillen en figur som knytter dagsaktuelle fenomener som migrasjon og klimakrise til nettopp urtiden.
Utstillingen på F15 samler verk fra 2021 til i dag og er blant den københavnbaserte kunstnerens hittil største solopresentasjoner. I Sparebankstiftelsen DNBs stipendutstilling på Oslo Kunstforening i fjor – som Lamignan for øvrig ble kåret som «vinner» av – viste hen blant annet malerier på treplate av smeltet petroleumsvoks og pigmenter. På F15 inngår flere malerier i samme teknikk. De tre bildene i serien The landscape held all the colors of burning (2024) er alle komponert lagvis i lyse og mørke blåtoner og minner om havbølger, oljesøl og tang. Lagenes gjennomskinnelige farger skaper graderinger som kan minne om skiftende terreng. Den glatte kvaliteten til voksen gir også assosiasjoner til sedimentering, erosjon og andre geologiske prosesser. Det er en klar forbindelse mellom Lamignans materialer og motiver. Voksen, et biprodukt av raffineringsprosessen for råolje, gir en organisk tekstur og myke konturer, nærmest som om flytende bevegelser har blitt fryst i tid.
Voksteknikken er også benyttet i de fire maleriene i serien Igere (2024),men her er flaten mer fragmentert, uten store og sammenhengende felt. Som et puslespill uten skarpe kanter flettes ulike jordfarger sammen til et kamuflasjemønster. Teksturen minner om reptilhud, og de grønne, grå og brune flekkene etterligner den harde, værbitte og fragmenterte huden til krokodiller som bærer en stille utholdenhet fra årtusener. Motivene fremstår som kompilasjoner av nærbilder av reptilen, med haler, poter og kropper som antyder en større bevegelse.
Hentydningen til urtid er en påminnelse om at råoljen er restene av eldgamle planter og mikroorganismer som ble begravd og utsatt for varme og trykk over millioner av år. Mye av samtidskunsten som forholder seg til klimakrisen, knytter an til de endringene og politiske kampene som foregår her og nå. Lamignan forholder seg til et lengre tidsperspektiv og denne dyphistoriske dimensjonen gjør verkenes eventuelle politiske intensjon mindre eksplisitt. Men det fossile motivet er like fullt fremherskende. Lamignan er oppvokst i Stavanger og har familiebakgrunn fra Delta State i Nigeria, to steder som er formet av oppdagelsen av råolje. Hen kobler sin identitet til oljeindustrien, naturen, så vel som nigeriansk kultur (hvor krokodillen regnes som hellig).
Filosofen Édouard Glissant (1928-2011) hevder at identitet oppstår gjennom interaksjon mellom mennesker og steder, altså at den skapes gjennom utveksling med omgivelsene snarere enn i isolasjon. Han inkluderer også ikke-menneskelige aktører i denne prosessen og viser til relasjonen mellom mennesker og natur som avgjørende for forståelsen av identitet som i konstant endring. En slik kreativ pakt mellom menneske og natur, der identiteten befinner seg i en tilstand av bevegelse og forandring, beskrives indirekte av det rastløse og glidende perspektivet i filmen Dirimor (2024), som består av nattopptak gjort av Lamignan under et besøk i Delta State i 2023 og et residency i Lusaka i 2024. Lyskilder trenger gjennom tåkelagte havnepromenader mens bildet konstant er i bevegelse. Det føles som om kameraet skanner landskapet uten å vite nøyaktig hva det leter etter, uten mulighet til å stoppe opp og se nærmere på detaljene. Tracking-shots av tropisk natteliv beveger seg langs områdets mange elver, og iblant oppleves det som om kameraet inspiserer menneskelivet fra krokodillens synspunkt, før det plutselig skifter igjen og viser oss krokodillen som ligger kamuflert i elva.
Elektronikaen fra filmen siver ut i utstillingen og gir de statiske maleriene et lydspor. Også i andre etasje hører vi modulær musikk. Lydverket Two Tongues (2023) er del av installasjonen ABEDE og består av synthtoner, trommemaskin og en dyp bass mikset med opptak av samtaler og annet funnet materiale. Den klubbinspirerte ambientmusikken vitner om en opplevelse av tid som på merkelig vis sammenfaller med den geologiske tidsregningen, fordi den opphever en tidserfaring som er diktert av produksjonens rytmer. I boka Raving (2023) beskriver McKenzie Wark hvordan klubbmusikk lar oss fortape oss i en abstrakt tidserfaring bestående av slag og pulser, som slik skiller seg fra en «kapitalistisk tidserfaring», der tiden defineres – og måles – av en klokke som går.
Også maleriene til Lamignan, som kobler den urgamle krokodillehuden til oljeraffineringsprossesen, vitner om en kollisjon mellom geologisk og menneskapt tid. I likhet med mye samtidskunst for tiden, griper Lamignans utstilling tilbake til en slags uskyldstilstand, da verden i større grad ble erfart og forstått gjennom folklore og mytologi, før menneskene ble forhekset av fremskrittstanken og utviklet sitt umettelige behov for billig energi. I Norge har oljen vært drivstoff for teknologisk modernisering, økt levestandard og sosiale goder, men denne prosessen har hatt sin pris. Utstillingens ambiente lydspor i kombinasjon med Lamignans geologiske tidsbegrep og åpne, kreative blikk på identitetsdannelse maner til et annet tempo, mer i tråd med reptilens utholdne karakter enn oljeforbrenningens eksplosive frigjøring av produktivkrefter.
