– Ødeleggelsen av Gaza er ikke bare et folkemord, det er også en bevisst utslettelse av historie og kultur, hevdet arkitekten og historikeren Nadi Abusaada, da jeg spurte ham om situasjonen for palestinsk kultur i dag. På søndag, 5. oktober, vil Abusaada holde et foredrag med tittelen «Palestinian Art Before The Nakba», på Kunstnernes Hus i Oslo, som del av den 138. Høstutstillingens samtaleprogram.
Et økende antall mennesker rundt om i verden vet nå at det arabiske ordet «Nakba», som betyr «katastrofen», er et ord som brukes om fordrivelsen av palestinere fra deres hjemland i 1948, som la grunnlaget for opprettelsen av staten Israel. Tusenvis av palestinere ble massakrert, og rundt 750 000 ble flyktninger. I dag refereres det ofte til det pågående folkemordet i Gaza som en fortsettelse av Nakba.
Abusaada, som selv er født i Jerusalem, har forsket inngående på palestinsk kunst og kultur, særlig fra 1930-årene. Han er gjesteforeleser ved det amerikanske universitetet i Beirut, og har også kuratert en rekke utstillinger rundt omkring i verden. Abusaada er for tiden hovedkurator for den permanente samlingsutstillingen til The Palestinian Museum i Birzeit, en by nord for Ramallah på Vestbredden.
Jeg klarte å få tak i Abusaada mens han var på reise, for et intervju på epost. Jeg ville få ham i tale om forskningen hans, men også om hvilken rolle han mener kunsten, kunstnerne og museene spiller i dag.
Kan du fortelle litt om hva du har funnet frem til i forskningen din? Hvordan vil du karakterisere palestinsk kunst før Nakba?
I forskningen min har jeg fokusert på mellomkrigstiden, særlig 1930-årene, som var en periode med mye eksperimentering og krysspollinering i palestinsk kunst og håndverk. Dette var en tid da nye kunstneriske uttrykk ble formet, ofte i skjæringspunktet mellom modernistiske tendenser og lokale tradisjoner. I Jerusalem, for eksempel, eksperimenterte kunstnere, arkitekter og håndverkere med utstillingen som arena for å vise frem arbeidet sitt – med tekstil, maleri, perlemor, keramikk, glass – og for å forestille seg Palestina som en del av en større arabisk verden.
Noe av det jeg fant er at kunst i denne perioden ikke kan skilles fra den sosiale og politiske konteksten. Fremveksten av palestinsk kunst var sterkt knyttet til spørsmål om nasjonal identitet, modernitet og motstand mot det britiske koloniveldet og sionistisk bosetterkolonialisme. Det var også knyttet til regionale dialoger: både egyptiske, syriske og irakiske kunstnere deltok i palestinske utstillinger, og gjorde dem til arenaer for arabisk solidaritet.
Jeg vil karakterisere palestinsk kunst på 1930-tallet som både eksperimentell og dypt stedbundet. Den var moderne, men ikke i en rent vestlig forstand. Den trakk i stor grad veksler på håndverkstradisjoner, kalligrafi og folkelige uttrykk, men forsøkte å finne nye måter å presentere dem på. Det er tragisk hvor mye av denne historien som har blitt utslettet eller har forblitt udokumentert, og det gjør at oppgaven med å gjenopprette og fortelle den er akutt i dag.
Det pågående folkemordet i Palestina har også blitt beskrevet som et culturicide, et kulturmord. Hvordan ser du, som forsker på palestinsk og arabisk kultur, på situasjonen?
Ødeleggelsen av Gaza er ikke bare et folkemord, det er også en bevisst utslettelse av historie og kultur. Biblioteker, arkiver, universiteter, museer, gudshus, kulturminner, alt har blitt bombet. Ødeleggelse i en slik skala kan ikke forstås som utilsiktet skade. Det er systematisk, med mål om å avskjære palestinerne fra deres kulturelle hukommelse og mulige fremtider.
Kultur er ikke adskilt fra livet: det er hvordan palestinere forestiller seg selv, forteller sin historie og overfører kunnskap på tvers av generasjonene. Å ødelegge den, er å forsøke å ødelegge et folks kapasitet til å fortelle sin egen historie. I den forstand er folkemordet også et historicide. Det handler om å utslette både fortider og fremtider.
Museer i Norge har kommet med en felles uttalelse om viktigheten av å beskytte kulturminner i Gaza, men så vidt jeg vet, har de gjort lite for å handle i samsvar med dette. I hvilken utstrekning oppfatter du at internasjonale museer støtter opp om palestinsk kunst og kulturminner? Hva synes du museene burde gjøre?
De fleste internasjonale museer har vært sent ute, om ikke helt fraværende, i sitt engasjement for Palestina. Å komme med bekymringserklæringer er viktig, men det er utilstrekkelig om det ikke følges opp av handling. Samtidig som museer erklærer at det er viktig å beskytte kulturminner, forblir de i stor grad stille når det gjelder den underliggende årsaken til ødeleggelsene: kolonial vold, i fortid og nåtid.
Hva museene kunne gjøre, er følgende: anerkjenne og påtale folkemordet; aktivt støtte palestinske kunstnere, forskere og institusjoner gjennom finansiering, samarbeid og innkjøp; tilby trygge rom for fordrevne kunstnere og samlinger; revurdere sin egen koloniale arv og egne investeringer og hvordan de er knyttet til Palestina. Stillhet, eller rent symbolske gester, risiker å reprodusere akkurat den utslettelsen de hevder å motsette seg.
Du er også kurator ved The Palestinan Museum. Hva arbeider du med der?
Ved The Palestinan Museum i Birzeit arbeider jeg med den konseptuelle utviklingen av en permanent utstilling som forteller den moderne historien om palestinsk kunst, håndverk og design. Dette involverer arkivforskning, gjenstandsutvelgelse, scenografi og design av utstillingsrom som både bevarer og aktiverer materialet.
Utfordringen er at palestinsk materiell kultur er spredt og fragmentert – over flyktningleirer, private hjem, internasjonale museer – og ofte i skjør tilstand. Arbeidet vårt handler derfor like mye om gjenoppretting og rekonstruksjon som om kuratering. Vi skaper en fortelling av fragmenter, idet vi insisterer på at det – selv i en slik spredning og tap av eierskap – finnes en sammenhengende historie om palestinsk kreativitet og motstandskraft.
Det er viktig å påpeke at internasjonale museer også burde gi direkte støtte til palestinske institusjoner som arbeider under ekstremt vanskelige forhold, slik som The Palestinan Museum i Birzeit. Vår institusjon gjør det avgjørende arbeidet med å forske på, bevare og stille ut palestinsk kulturarv, men vi kan ikke videreføre dette oppdraget uten betydelig internasjonal støtte og partnerskap.
Hva tenker du om kunstens og kunstnernes rolle i dag?
Kunst er i dag både vitne og forestillingskraft. Den dokumenterer det som hender i Gaza og Palestina i videre forstand, men den nekter også å la fremtiden bli forutbestemt av vold. Kunstnere produserer bilder, lyd og fortellinger som insisterer på palestinsk nærvær og fremtid, selv når alt rundt dem blir ødelagt.
Kunstens rolle er ikke å tilby trøst eller pynt. Det er å gjøre synlig, å forstyrre, å skape forbindelser og å holde liv i muligheten for en annen verden. I Palestina har kunstnere alltid arbeidet under opprivende forhold, eksil, sensur og ødeleggelse. Likevel har de alltid også funnet måter å skape på.
