Forrige fredag løp fristen ut for å søke utstillingsplass i 2026 på Unge kunstneres samfund i Oslo (UKS). Skjønt, ordet «utstilling» finnes ikke lenger i utlysningsteksten. Mens UKS tidligere har presentert tre til fire soloutstillinger i året, er det nå lyst ut anledning til å lage «verk» i dialog og samarbeid med UKS. Disse verkene trenger ikke å vises i det store utstillingsrommet, men kan foregå over lenger tid, i biblioteket, formidlingsrommet og på kjøkkenet. Den nye utlysningen retter seg dessuten ikke bare mot kunstnere. I år har «kulturprodusenter, skapere og andre interesserte» også kunnet søke.
Det er på kjøkkenet Kunstkritikk møter Miriam Wistreich, daglig leder ved UKS. Nå er det ett og et halvt år siden UKS flyttet inn i nye lokaler i Keysersgate 1, et romslig, eldre selskapslokale i sentrum som frem til nylig var hjem for Prosjektskolen. Innflyttingen i 2021 markerte slutten på en årelang tilværelse i midlertidige lokaler. Wistreich forteller at flyttingen utløste et ønske om å endre den åpne utlysningen.
– Bygget gir oss nye muligheter. Ikke minst har UKS hatt soloutstillinger i over hundre år. Dessuten finnes det ganske mange arenaer for soloutstillinger i Oslo om dagen, både på de kunstnerdrevne stedene, og på for eksempel Munchmuseet, som har utstillingsserien Solo Oslo. Ikke minst er vi en fellesskapsorientert organisasjon, mens soloprogrammet er veldig individorientert, sier Wistreich.
Wistreich forteller at styret i UKS har arbeidet med den nye utlysningen i over et år. En arbeidsgruppe har blant annet sett på det kunstnerdrevne visningsrommet Aerial i Bergen, og på Momentumbiennalen som Tenthaus organiserte i 2023. De har også latt seg inspirere av Kunsthall Ghent i Belgia, og den siste utgaven av Documenta.
– Generelt opplever vi at det er en mulighet for å gjøre noe annet. Det ligger i luften, sier Wistreich.
Hun medgir at soloustillingen har fungert godt for unge kunstnere. For mange har den vært et første møte med en institusjon med større budsjetter og et profesjonelt produksjons- og formidlingsapparat. Ifølge Wistreich er ikke den nye utlysningen en nedleggelse av dette formatet.
– Hvis årets utlysning ikke fungerer, kan vi jo gå tilbake til soloformatet. Men innimellom man må prøve nye ting. Med denne endringen ønsker vi å få plass til flere, slik at vårt institusjonelle apparat kan komme flere til gode.
– Den nye utlysningen ber søkere om å lage et verk i dialog med UKS. Hva betyr det?
– Vi er selv spent på hva folk søker med. Men vi har lyst til at folk skal komme inn i et hus hvor det skjer mye. Det er ikke nytt at søkere skal arbeide i dialog med oss. De siste årene har vi bedt om søknader på bakgrunn av kunstnerskap og praksis. Det er et arbeidspolitisk argument, vi ønsker ikke å be folk gjøre en masse idéarbeid. Wistreich mener den tidligere utlysningen privilegerte bestemte typer arbeider.
– Tidligere har utlysningen favorisert mer etablerte praksiser, kunstnere som kan bære et stort apparat, og som lager ting som kan bo på en institusjon. For en veldig ung kunstner kan det være overveldende. Vi ønsker oss en lavere terskel, sier Wistreich.
– Utlysningsteksten utvider kategorien for hvem som kan søke, nå er det ikke bare kunstnere. Hvorfor det?
– Helt faktisk har vi i arbeidsgruppen forsøkt å forestille oss en kunstnerrolle som ikke er så basert på ideen om individuelle genier. Videre opplever jeg at det er lite overlapp mellom kunstartene og lite arbeid på tvers av disipliner i Oslo. Det kan være en konsekvens av den disiplinspesifikke kunstnerorganiseringen. Studentmassen på Kunstakademiene verden over er dessuten lite mangfoldig med tanke på for eksempel klasse. Vi håper en bredere utlysning kan gi plass til folk med forskjellig bakgrunn og utgangspunkt.
– Du nevnte Documenta, og siste utgave fikk mye kritikk for å være lite publikumsrettet, at det som foregikk bare var til for de deltakende kunstnere. Risikerer dere å lage et format som ikke henvender seg publikum, men bare til andre kunstnere?
– På Documenta viste de en ny og annerledes måte å lage kunst og utstilling på, som vi kanskje ikke er vant til. Det må skje en slags læring mellom institusjonene og publikum, og her har vi som institusjon selvfølgelig et ansvar og en rolle å spille. Men vi velger nok ikke bare fem grenseløse og tidsbaserte praksiser. Vi har alltid vært opptatt av å ha et mangfold, og det vil vi fortsette med.
Wistreich er forberedt på kritikk fra kunstfeltet. Men hittil har endringen blitt møtt med gode tilbakemeldinger, forteller hun.
– Jeg forstår godt hvorfor kunstnere ønsker seg en solutstilling. At man får et sted hvor man helt kan utlegge sin egen visjon er jo deilig for mange. Særlig når det er det man er trent til. Men mange av oss har behov for det motsatte, altså trening i å dele, dele rom og dele tanker.
