Trinefaktoren

Norge har fått ny regjering og ny kulturminister. Og allerede i sin første måned har Trine Skei Grande innfridd forventningene mange i kunstfeltet hadde til henne. Det har hun gjort ved å etterkomme deres ønsker i to viktige saker: Hun har bestemt at Nasjonalgalleriet skal forbli en del av Nasjonalmuseets bygningsportefølje. Og hun har valgt å revurdere spørsmålet om hvem som skal oppnevne medlemmer til stipendkomiteene.

Det gir inntrykk av en kulturminister som fatter politiske beslutninger på selvstendig grunnlag, men som samtidig er lydhør overfor kulturlivet. Det er det en stund siden vi har hatt i Norge. Da den nye regjeringsplattformen mellom Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre ble kjent like over nyttår, sa en kilde i Høyre til VG at de var glad Skei Grande valgte kulturdepartementet, ettersom kultur ikke var et prioritert område for verken Høyre eller Frp. Sannheten er vel snarere at det tradisjonelt har vært stor avstand mellom de to partiene kulturpolitikken: Høyre har vært finkulturens beskytter, mens FrP har vært svært antielitistiske i sin retorikk. I regjering kunne de to partiene forenes om en politikk som la vekt på privatisering og næringsutvikling.

Med Venstre-leder Trine Skei Grande i ministerposten er det håp om å få både kulturen og politikken tilbake i kulturpolitikken. Idéhistorikeren Rune Slagstad har bemerket at hele prosessen rundt Nasjonalmuseet har vært preget av at politikerne har gjort seg til «saksbehandlere for politikkutformende byråkrater». Under kulturminister Linda Hofstad Helleland (2015-2018) var Nasjonalgalleriets skjebne høyst uklar. Årsaken var en utredning fra Statsbygg som anbefalte å overføre bygget til Kulturhistorisk museum. Også endringen av oppnevningsretten til stipendkomiteen har vært styrt fra Kulturdepartementets embetsverk. Derfor er Skei Grandes beslutninger godt nytt, ikke bare med hensyn til disse konkrete sakene, men for kulturpolitikken som sådan.

Med beslutningen om å la Nasjonalmuseet få beholde Nasjonalgalleriet har Skei Grande satt et punktum for en årelang diskusjon om skjebnen til den historiske bygningen som har huset den nasjonale kunstsamlingen siden 1882. Dette er et standpunkt Skei Grande har stått for i ti år, imot kulturministre av vekslende politisk farge. Også Kunstkritikk har gått inn for denne løsningen. Men den for kunstfeltet gledelige nyheten kommer med et lite forbehold. Regjeringsplattformen sier at Nasjonalgalleriet skal bevares «forutsatt at det ikke påløper store kostnader til rehabilitering». Hva «stor» betyr i denne sammenheng er selvfølgelig relativt, men uten rehabiliteringer vil bruksmulighetene være begrenset. Det er kjent at bygget er dårlig egnet for eldre og sårbar kunst. Nasjonalmuseet har investert så mye tid og midler i forberedelsene til den nye basisutstillingen på Vestbanen at det er uaktuelt å beholde Nasjonalgalleriets samlingsutstilling slik den er i dag.

Da Nasjonalmuseet la frem egne forslag til alternativ bruk av Nasjonalgalleriet i 2016, så de blant annet for seg en permanent skulpturutstilling eller fordypningsutstillinger av utvalgte norske kunstnerskap, der man kunne hente frem større deler av samlingen fra magasinet. Det er ingen dårlig tanke, og ville være et velkomment supplement til den tverrfaglige basisutstillingen på Vestbanen. En annen spennende idé kommer fra kunstnerorganisasjoner som Norske Billedkunstnere og Unge Kunstneres Samfund, som har foreslått at deler av bygget kan brukes som atelierer for kunstnere som er engasjert som forskningsstipendiater i prosjekter med utgangspunkt i samlingen. Inspirasjonen er hentet fra tilsvarende programmer ved Londons National Gallery og Whitney-museet i New York, og ville være en god måte å aktualisere og vitalisere samlingen.

Det andre vedtaket som Skei Grande har reversert gjelder kunstnerorganisasjonenes rett til å oppnevne medlemmer til fagkomiteene til Statens kunstnerstipend, som årlig deler ut over 300 millioner kroner til kunstnerne. Dette er en sak som hennes forgjenger fremmet som en del av den blåblå regjeringens «frihetsreform» for kulturlivet. Friheten i dette tilfellet lå i å redusere makten til kunstnerorganisasjonene og overføre den til Utvalget for Statens kunstnerstipend. Begrunnelsen var den tette tilknytningen mellom kunstnerorganisasjonene og komitemedlemmene, som ifølge Hofstad Helleland utfordret ordningens legitimitet, særlig med tanke på at 25 % av norske kunstnere ikke er tilknyttet en kunstnerorganisasjon.

Ifølge Utvalget for Statens kunstnerstipend skulle kunstnerne fortsatt foreslå medlemmer til stipendkomitéene, men utvalget skulle selv ha det siste ordet om komitésammensetningen. For kunstnerne var dette en rød klut. De mente man stod overfor en situasjon der staten nå ville blande seg i spørsmål om kunstfaglig skjønn, ettersom medlemmene i utvalget utnevnes av Kulturdepartementet.

Saken kan med andre ord ses som et spørsmål om hvilken armlengdesavstand som er viktigst: Den mellom staten og stipendordningen, eller den mellom stipendordningen og kunstnerorganisasjonene. For kunstnerne er saken åpenbar, kunsten må beskyttes mot staten. «Beskytt fagfellevurderingen», og «Nei til statsstyrt kunst i Norge» er slagordene i den underskriftskampanjen som kunstneren Victoria Pihl Lind startet i januar. Når dette skrives har den over 1800 signaturer.

Det kan virke overdrevet å snakke om «statsstyrt kunst», men kunstnerne kjemper en historisk kamp. Oppnevningssaken handler også om arven etter 1970-tallets kollektivistiske kunstneropprør, og om de siste restene av den kunstnermakten som sekstiåttergenerasjonen kjempet frem. På 1990-tallet, da kunstnerorganisasjonene tapte terreng både i politikken og i kunstfeltet, mistet de retten til å velge medlemmer inn i de nasjonale museenes styrer og innkjøpskomiteer. For noen år siden ble også garantiinntekten avviklet. De siste årene har imidlertid oppslutningen om fagpolitikken økt, og dersom oppnevningsretten blir vunnet tilbake, er det et bevis på at kunstnerne fortsatt kan og bør kjempe kollektivt.

Det er imidlertid det andre argumentet, om fagfellevurdering, som har størst sjanse for å vinne frem hos Trine Skei Grande. Her står kunstnerorganisasjonene i en tradisjon som tilsier at det faglige skjønnet skal ligge hos kunstnerne selv. Det er helt parallelt med det tilsvarende prinsippet i akademia. Det er der den kunstneriske friheten best beskyttes, selv om enkelte kunstnere ikke fyller opptakskriteriene eller selv velger å stå utenfor kunstnerorganisasjonene.

For noen uker siden lå makten i kunstnerpolitikken på et byråkratisk nivå, mellom Departementet og Utvalget. Med Trine Skei Grande som kulturminister er makten flyttet til politikeren og fagforeningen. Det er godt nytt, både for norske kunstnere og for alle andre som er opptatt av kultur og politikk.