Den femte utgaven av Bergen Assembly er tilrettelagt (altså kuratert) av indiske Ravi Agarwal, palestinske Adania Shibli, og studenter, faglig ansatte og administrasjonen ved Bergen Arkitekthøgskole (BAS). Årets triennale har tittelen på tvers, med, nær og gjør et poeng ut av å være erfaringsbasert. Den fokuserer på kollektiv kunnskapsutveksling gjennom et aktivitetsprogram med utflukter, samtaler, workshops og sosiale ritualer. I bunn ligger idealer om kunstens og aktivismens transformative krefter og et bud om omsorg og åpenhet for det ukjente. For at dette skal fungere, må den besøkende være med på leken. Bergen Assembly ønsker altså å få med seg publikum i en slags kunstnerisk tenketank.
En mangfoldig forsamling aktører og aktiviteter er satt i sving, stort sett hver for seg, ved en rekke visningssteder og prosjektlokaler i og utenfor Bergen sentrum. Lengst borte er Tekstilindustrimuseet i nedlagte Salhus Tricotagefabrik, som befinner seg en times reise nordover langs kysten med Litteraturbåten Epos, en gammel bokbåt nylig konvertert til flytende kulturhus, med et eget turnéprogram under triennalen. På museet vises den thailandske tekstilkunstneren Jakkai Siributrs sosiale kunstprosjekt There’s no place (2020 – pågående). Fra taket henger en mengde fargerike lappetepper, håndbroderte med illustrasjoner og påskrift på ulike språk, som belyser kolonial og nasjonalstatlig vold påført urfolksgrupper. Under tekstilene satt en gruppe utfluktdeltakere som hadde løst billett for å medvirke i broderiprosjektet. Det var vanskelig å få sett ordentlig på bannerne, ettersom vi i resten av følget raskt ble loset forbi. I stedet fikk vi en (tilsynelatende improvisert) omvisning gjennom museets produksjonssaler. Det var en merkelig seanse, og jeg kjente at jeg gjerne skulle vært annensteds. For det krever stamina å få et overblikk over delene som utgjør helheten, og da gjelder det å være på riktig sted til riktig tid, og med riktig innstilling.
På det kunstnerdrevne galleriet Entrée viser det kenyanske kunstnerkollektivet Maasai Mbili en enorm mengde uinnrammede trykk og malerier på papir. De er festet direkte på vegg eller ligger i bunker og stabler på gulvet langs veggene og i vinduskarmen. Presentasjonen er uhøytidelig og minner om et julemarked, der besøkende står fritt til å bla i og flytte på verkene. Kollektivet ble grunnlagt i 2001, i Afrikas største slumområde Kibera utenfor Nairobi, og består i dag av elleve kunstnere. Motivene er varierte og spenner i uttrykk fra figurative studier av mennesker og rovdyr over det abstrakte og memeaktige til stiliserte bedriftskilt. En serie på fem malerier i vannfarge som varierer den samme komposisjonen, skiller seg ut (Joachim Kwaru, utitulert og udatert). Øverste felt viser enkle klesplagg i hvitt på en rød klessnor mot svart bakgrunn. Under svever sorte ben og underkropper foran en tett bebyggelse. Den samtidig håpefulle og melankolske stemningen fremhever slummens prekære livsbetingelser og produksjonsvilkår.
Hovedvekten av triennalens utstillingsprogram finnes som vanlig på Bergen Kunsthall. Hver sal huser tilsynelatende helt egne utstillinger med nokså uforbundne tematikker. I bokhandelen snurrer en tekopp på fat, styrt av en skjult motor som gjenskaper vindens skiftende retning i sanntid (Clara Hastrup, Uten tittel, 2024). En av salene er innredet som lyttesalong for østafrikansk musikktradisjon (Singing Wells, Sonic Inheritances). En annen er dedikert til varierte kunstprosjekter om bærekraftige økologier. Her finner vi for eksempel Kåre Aleksander Grundvågs Grunnarbeid (2021 – pågående), bestående av skulpturer i 3D-printet jord og leire som holdes «levende» med lokal vegetasjon under glass. Etter hvert som plantene tørker inn, skal skulpturene brennes og graves ned der Grundvåg hentet leiren fra.
Indiske Vikrant Bhises maleri Memory, Resistance, and Consciousness (2023) er en overlesset komposisjon av kroppsdeler og menneskefigurer. Det har en kaotisk og klaustrofobisk stemning som sender tankene til Picassos Guernica (1937). Flere steder går emblemet til Dhalit Panthers igjen, en revolusjonær indisk folkebevegelse inspirert av Black Panthers, som særlig markerte seg i kampen mot kastesystemet på 70-og 80-tallet. I samme rom vises i alt 37 skisser til bokillustrasjoner og egne prosjekter, i form av tegninger og malerier, av den norsksamiske kunstneren Iver Jåks (1932–2007). Mengden til tross, kjennes arbeidene overraskende uanselige i sammenhengen. Det er et tydlig eksempel på en dissonanse som tidvis gjør seg til kjenne, mellom det utstilte materialets ofte beskjedne karakter og betydningen det tilskrives. I et hjørne er Karen Werners Night Air (2025) installert: en hvit hylle med lommeradioer man kan låne med seg og en mikrofon. 60 kvelder i løpet av utstillingsperioden vil en invitert kunstner synge vuggesanger som sendes direkte over fm-nettet. Dette enkle prosjektet er fint og varmt, og nok det som tydeligst lar triennaletittelen komme til sin rett.
Felles for flere av utstillingene på kunsthallen er invitasjonen til å fordype seg. Og ofte trenger man katalogens autoritative forklaringer for at en meningsfull helhet skal tre frem. De mange kryptiske bidragene fra kunstnere og kollektiver tilknyttet den indiske plattformen AgriForum (Acts of Re/Collection), utmerker seg som særlig avhengige av denne drahjelpen. Andre steder er sammenhengene mellom verk mer umiddelbare. Dette gjelder for eksempel den største salen, som er dedikert til det bergenske kunstnerkollektivet Gruppe 66, med verk lånt fra naboinstitusjonen Kode. Videoer med dokumentasjon, arkivmateriale og stillbildekaruseller hjelper til å kontekstualisere gruppen i lys av deres viktigste utstillinger på 1960- og 70-tallet.
Gruppemedlem Laurie Grundt (1923–2020) er representert med to smått ikoniske malerier, henholdsvis Hippie Politi (1972) som viser en voldelig arrestasjon av fire nakne bohemer, og det mer abstrakte Menstruasjonsbilde (1966), som inkluderer flaskekorker, spikre og en fasadepensel. Tyngst representert er Elsebet Rahlff med en rekke tekstile verk, blant dem seks morsomme hatter (1970) og en svær rød livmor (Livmødre, 1977). Denne henger fra taket over Trond Kastmanns Pute- og dynetrekk (1977), en blå sengeramme kledd med rødt laken og sengetøy preget med varierte parsymboler, i all hovedsak to piler for mannlig homoseksualitet. Under åpningsdagene avduket Rahlff for øvrig helt nye all we are saying (2025), en mengde hvite vimpler montert over dekk på den nevnte litteraturbåten.
På kunsthallen er det i all hovedsak gruppens bruk av «Co-ritus»-metodologi, som trekkes frem. Metodologien var inspirert av den skandinaviske situasjonismen og er en relasjonell praksis som inkluderer publikum aktivt i produksjon og fremvisning av kunst. Ved fire anledninger i løpet av triennalen vil inviterte kunstnere arrangere performancer etter denne modellen. Foreløpig er to gjennomført, den siste ledet av Kevo Stero, en av grunnleggerne av Maasai Mbili. Denne fant sted inne i en fargerik provisorisk lekegrind fylt med spill, tavler, tegneredskaper og et lykkehjul med forslag til samtaletema. Jeg var blant omtrent 20 oppmøtte (inkludert en baby og uforholdsmessig mange Assembly-fjes) som ble oppfordret til å dele av «nyervervet kunnskap» om byen Bergen. Men jeg kjente det for keitete å aktivt delta og bidro kanskje med dét til at seansen ikke akkurat ble noen braksuksess med henblikk på meningsfull kunnskapsutveksling – ikke for meg i alle fall.
Neste ut er nevnte Jakkai Siributr, og deretter det oslobaserte kollektivet Tenthaus. Sistnevnte er også representert i triennalen med et mobilt atelier parkert utenfor Bergen Katedralskole, hvor Communist Museum of Palestine arrangerer et diskursivt program og tar imot bidrag fra kunstnere og øvrig publikum. Etter hvert vil museet presentere en spredt utstilling i hele byen. Jeg har fortsatt ikke skjønt helt hvordan prosjektet er organisert eller er ment å konkret utvikle seg, men det er den av prosessene triennalen har satt i gang, som jeg ser mest frem til å følge.
I innledningen til katalogen stiller triennalens tilretteleggere spørsmål om hvordan man best kan utfordre ekskluderende læringsmønstre på måter som ivaretar mangfold, rettferdighet, økologisk bærekraft og økonomisk utjevning. Begrepene naboskap, omsorg og kjærlighet foreslås som verktøy for denne sympatiske agendaen. Men mer enn hva man kaller disse kollektivistiske idealene, handler årets Assembly om hvordan man omsetter dem i praksis. Og gitt denne ambisjonen om å sette ting ut i live, er det vanskelig å bli helt klok på hvorvidt triennalens mål om å skape nye former for kjærlig og omsorgsbasert kunnskapsutveksling, i alle tilfeller er ment å bære konkrete frukter. Denne usikkerheten virker imidlertid å være en feature og ikke en bug. Den kan nemlig bli en effektiv måte å gjøre den besøkende medansvarlig for at tenketank-eksperimentet lykkes, og slik – hypotetisk – engasjere oss til å delta.
Triennalen er desentralisert og krever innsats. Navet virker å være aktiviseringen av publikum gjennom et kontinuerlig utfoldende program for performancer, omvisninger, happenings og samtaler. Det handler mindre om kunstfremvisning i tradisjonell forstand enn om å få oss til å bli med på et felles søk etter nye strategier for å håndtere verdens mange presserende problemstillinger. I hvilken grad og på hvilke arenaer publikum er tenkt å skulle bidra til dette arbeidet, er ikke helt åpenbart. Tidligere utgaver av Bergen Assembly har høstet kritikk for å henvende seg til det profesjonelle kunstfeltet. Men gjør det noe at triennalen fordrer investering? Alle er i prinsippet velkomne til å ta del i triennalens flyktige fellesskapsprosjekt. Du må imidlertid selv sørge for å besitte den type kapital som kreves. I år koster det nysgjerrighet, tid til overs og vilje til deltagelse.
