Det har blitt noe av et spesiale for Øystein Wyller Odden: å formelig kunne snakke med rom og bygninger gjennom teknologiske intervensjoner som maner frem en ofte glemt historikk. Via intelligente rekonstruksjoner med lyd som råmateriale, får han rommenes egen hukommelse eller underbevissthet i tale. Lokalene blir parallelt historiske dokumenter og kunstnerisk materiale. Så også i utstillingen Hauge kirke på Atelier Nord, et galleri på Olaf Ryes plass i Oslo viet lydkunst.
Ifølge utstillingsmateriell ble det høyloftede rommet som nå huser galleriet, vigslet til kirke for Hauge menighet i 1917, etter å ha vært bygget som bedehus i 1875. Det var et sentralt samlingssted for den stadig voksende arbeiderklassen på Grünerløkka, underlagt Akerselvas fabrikker. Det historiske bakteppet her er altså en forening av manuell arbeiderkultur og åndelighet. Wyller Odden har aktivt søkt etter kirkens tidligere inventar og greide å finne altertavlen (malt av den ikke så viden kjente Paul Widerø i 1921) i kjelleren til et krematorium i Oslo. Kristi oppstandelse ble bokstavelig talt hentet opp fra asken som rekvisitt. Det nokså generiske maleriet i mandorla-komposisjon har et tett billedrom – med frelserfiguren i hvite gevanter og utslåtte armer, kneisende over en slagen soldat. Ikonografien fortalte skriften billedlig, ofte i forenklede pedagogiske skjema.
Den fysiske altertavlen er ikke med i utstillingen, men er hovedkarakter i videoinstallasjonen som er laget og vises i rommet. Her ser vi hele komposisjonen, men også detaljer som utsnitt av klesdrakt, store øyne og de karakteristiske sårene i siden og håndflater, som står i relasjon til slitasjeskader i lerretet, som flekker og flerrer. Orgelpiper spredt på hver sin langside alluderer til kirkeorgelet som ble bygget i 1924, plassert på sokler fra galleriets lager. En slags vindkorridor er koblet på slanger som sørger for en konstant tilførsel av luft, slik at jevn lyd blåses ut av hver pipe og finner sammen i en konstant dur. Dette ustanselige lydbildet oppleves først invaderende, men øregangene tilpasser seg gradvis, slik at orgelkjøret blir et godtatt, nesten nøytralt premiss. En teknisk lyd, men også en lyd laget av instrumenter, tatt ut av sin vante kontekst. Er lyden som troen, enerverende men etter hvert nesten umerkelig? Vi får vite at de 11 pipene spiller en akkord hentet fra analyser av opptak i dette lokalet om natten, og at hver pipe gestalter hver sin dominerende frekvens. Fraværet av lyd blir transformert til et omgivende og oppslukende lydbilde.
På vippen mellom religiøs og sekulær, kan vel karakterisere store lydopplevelser for noen (deriblant en hel del som frekventerer samtidsmusikkfestivalen Ultima, som utstillingen inngår i). I Hauge kirke dveles det egentlig like mye ved bildet, som understreker en romlig flyktighet. Forestillinger rundt ideer og persepsjon, tro og blendverk er en uklar, men langt fra uproduktiv undertekst. I det mørklagte gallerirommet er det tatt i bruk suggererende virkemidler. I sentrum står et lerret plassert på kortveggen der altertavlen hang i sin tid, hvor videoen projiseres. Her ser vi rommet med tomme stolrader, som om menigheten har evakuert. Det faktiske kirkerommet ligger i en historisk lomme, fortrengt av kunsten. Wyller Odden bruker kamera til å registrere en visuell verden, inkludert de bildene de troende forholdt seg til, inkarnert i altertavlen. Samtidig ser vi utsnitt fra rommets arkitektur og skiftende lysforhold gjennom døgnet, som en forbigående utvidelse av vår egen tilstedeværelse.
Vi ser en sakte kjøring i det samme rommet vi befinner oss i som betraktere, mot lerretet, som i filmen gjentatte ganger nullstilles til en tom flate. Bilder av bilder lager en metasituasjon, også siden det er det samme lerretet vi faktisk sitter foran. Det hvite lerretet som i bunn og grunn er ladet, får meg til å tenke på fotografen Hiroshi Sugimotos spøkelsesaktige tomme filmlerreter, som egentlig rommer hele spillefilmer gjennom anvendt teknikk: Kameraets lukkertid tilsvarer filmens varighet. Også her er teknologien en beholder for noe ubestemmelig og slørete, noe som må kodes for å kunne forstås. Hos Wyller Odden flimrer lysstråler fra prosjektoren – både som fenomen i rommet og på lerretet.
Wyller Odden filtrerer den kirkelige aktiviteten, symbolene og språket, som før utgjorde et meningsfullt og integrert hele, gjennom ulike teknologier. Det vi sitter igjen med er orgelspill omgjort til ustoppelig dur og altertavlen, som før var en stabil enhet og rommets sentrale blikkfang, presentert som fragmenter. Verket kommenterer fraværet av det som før fylte Hauge kirke på en måte som verken er spesielt affektiv eller kritisk, men som gjør medieringens tekniske betingelser til hovedsak, og lar teknologiens abstraksjon knive med religionens meningsfylde. Det hele er ufiksert og åpent, men kamera styrer samtidig oppmerksomheten vår med tydelig regi, og situasjonen i rommet er en såpass mektig sensorisk opplevelse at noe av den opprinnelige sakrale erfaringen gjenreises. Altertavlens motiv og funksjon er ikke lenger intuitiv, men lyden – kirkens dur – trenger gjennom der optikken glipper.
