Da Børre Sæthre var festspillutstiller på Bergen Kunsthall i 2007 (From someone who nearly died but survived), kunne ungdommen ennå huske livet før milleniumskiftet og ymse futuristiske oppgaver fra skoleverket à la: «tegn hvordan huset ditt ser ut i år 2000», som avstedkom svevebiler, romskip og mat på tuber, alt gjerne i lysende farger. Den gang betydde år 2000 fremtiden. I en kritikk av nevnte utstilling skrev kunstkritiker Tommy Olsson om Børre Sæthres kunstnerskap at «det er slik kunsten egentlig skulle sett ut i år 2007. Cool. Smooth». Til forskjell fra resten av kunsten på den norske scene, må jeg tro. Når Sæthre nå har blitt invitert til å lage utstilling ved nybygde Nitja senter for samtidskunst, er det et gjensyn med et nitid, glatt og særegent kjølig kunstnerskap.
Et par tiår senere, med science fiction dypt podet inn i samtidskunsten og rikinger på vei til mars, ser Sæthres kunst fortsatt ut som om den forholder seg til framtiden anno 2000. Dette betyr ikke at den er utdatert, men det er snakk om en variasjon over klassisk futurisme rettet mot en framtid som aldri ble noe av. Utstillingssalen er dekket med et mykt vegg-til-vegg-teppe. Pene paljettfliser pynter veggene. De reflekterer blinkende lys som produseres både fra en krets av lyspærer langs det avrundede podiet i midten av rommet, og fra led-striper i hylster langs veggen. Disse er programmerte slik at lysstyrken øker og synker. Oppå podiet står en kopi av et kjent urinal fra Stensbergparken i Oslo (mer om dette under), kledd med speil-striper. I motsatt ende av podiet henger en uformelig blek voksklase med en skinnende veke av rep. Den ligner stearin rent av skaftet på et dårlig lys i trekk, eller en av Lynda Benglis’ plastskulpturer fra 70-tallet: organisk, abstrakt, leken.
Innen jeg rekker å komme meg dit, er utstillingen behørig dekket i sosiale medier. Men roligere verk har havnet i skyggen av lysene og paljettenes ildfluedans – forårsaket av barn og deres foreldre som løper omkring og vifter med informasjonsskrivene for å få dem til å bevege seg til videoene de tar av seg selv. Like ved inngangen er en kort video der kameraøyet flyter langs en skogssti. Skjermen går i svart før den starter på nytt i takt med lyden av en klingende klokke som kimer ut i rommet, og minner meg på at urinalet i Stensbergparken står like nedenfor en kirke. Det lille funksjonalistiske pissoaret, reist i 1937, ble i 2009 utropt til kulturarv og et monument til homo-undergrunnen. Det var først i 1971 at norsk lov omsider opphevet forbudet mot samleie mellom menn. (Å oppdage at forbudet ennå fantes så nær vår egen tid, er overraskende og virker korrigerende på en naiv tillit til egen nære verdensorden, ikke mindre at den bare gjaldt menn). Derfor trengte en lenge et sted å skjule seg. Tabuet rundt homofili, fordommene, holdt vel å merke frem også etter forbudets avskaffelse.
Antropolog og del av filmkollektivet Karrabing, med medlemmer i hovedsak fra de nordlige terretoriene i Australia, Elizabeth Povinelli, hevder i Geontologies (2016) at de foucaultske figurene den hysteriske kvinnen, det masturberende barnet og den perverse voksne bebuder inntoget av den moderne biopolitikken, forstått som et sett av mekanismer som gjør menneskets biologi til basis for en generell maktstrategi. Ifølge Povinelli er det som lar seg beskrive alt på vei ut. Hun foreslår derfor noen nye figurer som kan representere vår tid, som hun mener preges av en planetær kapitalisme som utvinner og utarmer, der reguleringen av grensen mellom liv og ikke-liv legger premissene for all annen politikk og maktutøvelse, samt vestens kolonisering av kloden, som har fortrengt andre måter å leve på. Som arvtagere til Foucaults figurer nominerer Povinelli hybrider som ørkenen, animisten og viruset. Viruset er en figur vi har stiftet nøyere bekjentskap med de siste par årene, til forblindelse for andre pandemier kanskje, som aids (som Mona Pahle Bjerkes anmeldelse av Sæthres utstilling minner meg på ble nidaktig kalt homsepesten).
En fri, samfunnsomveltende kjærlighet har det vært drømt om lenge (ikke minst av kadre som Aleksandra Kollontai siden begynnelsen av 1900-tallet). Slik sett ble det et særdeles kort tiår mellom 1971 og aidsepidemien på 80-tallet. Heller enn å fortelle om enkeltskjebner, inviterer Sæthre som før publikum inn i et fortryllet rom. Men bak sin fasade av lys og glitter kjennes klubben eller dansehallens retrofremtid mollstemt: De løfterike andre måtene å leve sammen på, noe mindre statsstabiliserende enn kjernefamiliens ensomme konsum, som undergrunnsmiljøene utforsket og som kunstnere ennå mimrer om, har, om de i det hele tatt nådde oss, manifestert seg i en daff, tilegnet form. I Børre Sæthres The Sound of the Atom Splitting avbrytes hele tiden den løfterike streifingen i skogen videoverket antyder, av den kimende klokken som har kallet alle hjem fra lek og dansegulv.
Denne artikkelen ble endret 27. oktober kl 21.10 for å rette faktafeil.
